Vi koste oss skikkelig på Vennesund brygge. Hytta var fin, campingplassen var trivelig, beliggenheten var fin og stemningsfull – jeg liker lyden av ferja som klapper til kai, det gir meg feriefølelse. Eller kanskje skal jeg si at det gjorde det – fram til nå. For dette ble dagen da ferje gikk fra å være en avslappende og deilig måte å komme seg fram på, en avslapningsstund midt i kjøringa, til noe mer av typen «kommer den …..ferja snart eller? Hvor lenge skal vi sitte her å vente…»
Men det begynte riktig bra – en rolig morgen og vi dro av sted, hadde det ikke travelt, for kjøreturen var ikke så lang denne dagen – bare litt kjøring og tre ferjer… Første stopp var ved Hildurs Urterarium utenfor Brønnøysund, en koselig plass og et skikkelig «Rarium», neste gang skal vi ha tid til å spise her også, denne gangen kjøpte vi bare noen go’saker som vi skal kose oss med når høsten kommer. Baksetepassasjeren kjøpte seg «Medisin mot lange turer» - og den kom godt med.
Første ferje var Horn – Andalsvågen, en overfart på ca 20 minutter. Enda en gang telte vi biler og regnet ut at vi kanskje / kanskje ikke kom med ferja – og vi kom med, så vidt, som siste bil.
Til neste ferjekai, Forvik, er det 20 minutter å kjøre, og vi kjørte direkte for å ikke kaste bort unødvendig tid, den tida fikk vi heller kaste bort på ferjekaien… Bare for å ha sagt det: Kjører du Kystriksveien, eller andre populære ferjestrekninger, er ferjekøer og ventetid en del av pakka. Det er heller ikke noe problem. Problemet er mangel på informasjon – ingen vet når ferja kommer, ingen vet om man kommer med den første, andre eller fjerde båten. Det var forsinkelser og det var problemer med reserveferja, så det eneste vi fikk vite, var at den neste båten tidligst kom om i overkant av en time, antageligvis seinere fordi den forrige hadde vært en halvtime forsinket. Det gode med Forvik, var at det var både greie toaletter, venterom, bord å spise ved og kiosk der.
Noen av oss dristet oss til å gå en tur bort til Forvik gamle Handelsted for å bruke litt tid der, bare for å plutselig se at det kom en ferje likevel. Vi og flere med oss, løp tilbake til bilene, men selv om vi stod nest først i køen, fikk ingen biler på vår rekke være med. Vi var flere som stod der og ristet på hodet uten å skjønne noen ting og ingen turte å forlate bilene igjen, så satt vi der og ventet da… Etter en time og 40 minutter kom ferja, men enda en gang begynte de å plukke biler «tilfeldig» - rekka ved siden oss (som kom lenge etter oss til kaien), ble tatt først og endelig, som nest siste bil, fikk vi komme om bord. Jeg beundrer dem som jobber på ferjene, de jobber hardt og «stabler» bil på beste måte, men igjen – jeg savner informasjon om hva som skjer og når ting kommer til å skje.
Hadde vi visst mer, kunne vi ha funnet på andre ting enn å bare sitte i bilen og vente og bare så vidt tørre å gå på do, og vi hadde sluppet å sitte med hjertet i halsen og se den ene bilen etter den andre kjøre om bord selv om de hadde kommet etter oss.
Båtturen over tar fra 50 minutter og oppover, alt etter hvor mange andre øyer den skal stoppe på og ta på eller sette av biler og passasjerer. Underveis kan vi også beundre Rødøya som skiller seg betraktelig ut fra de andre øyene rundt omkring. På Røya finnes «Skiløperen», helleristingen som gav ideen til piktogrammene som ble brukt under Lillehammer OL, men som etter å ha vært her i 4000 år, ble rispet i stykker og ødelagt av noen 16 åringer i fjor sommer. Du må gå i land på øya for å se den, og det tok ikke vi oss tid til. Vi ville fram!
På vei til neste ferje måtte vi bare ta oss tid til å være litt turister også. Først stoppet vi på Alstadhaug for å se på Alstadhaug kirke og prestegården. Her ligger også Peter Dass museumet. Kirken, som er fra 1100-tallet er imponerende. Vi hadde ikke tid til å gå inn på museumet, men ruslet litt rundt på uteområdene og hadde oss en rask matbit i bilen før vi kjørte videre.
Ikke så lenge etterpå kom vi til fjellkjeden «Syv søstre», døtrene til Suliskongen, de som rømte nedover Helgelandskysten da Hestmannen prøvde å få tak i dem og som ble til fjell fordi de ikke klarte å komme seg inn før sola kom opp… De syvsøstrene er fra 910 til 1072 meter høye og ganske imponerende der de ligger litt sør for Sandnesjøen. De sees fint fra veien.
Vi måtte også stoppe å ta en titt på den imponerende Helgelandsbrua – 1065 meter lang, 425 meter spenn mellom tårnene. Den er virkelig fin der den ligger, så fin at i 2010 ble den kåret til Norges vakreste bru av Teknisk Ukeblad.
Dagens siste ferje var fra Levang til Nesna, en omtrent 20 minutters overfart. Ny ferje, nye muligheter for kø… Vi telte igjen, og regnet ut at vi kom til å akkurat komme med, eller akkurat ikke. Og det ble akkurat ikke. Men vi skal ikke klage, for de som ikke kom med den neste, måtte vente lenge før siste ferje gikk over, noen snudde og noen kom kanskje ikke over selv om de ventet.
Etter 10 timer på veien og vannet, kunne vi endelig svinge inn på Havblikk camping på Nesna. Alle hadde lyst på mat, men ingen ville lage den, og heldigvis klarte vi rett før stengetid å få bestilt en take-away-pizza. Det gjorde at dagen endte bra likevel, og så er det vel bare å innse at alle dager på ferie ikke er bare fryd og gammen. I morgen er det ny dag og nye muligheter!
Innlegg om Helgelandsbrua finnes her: Helgelandsbrua
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar