Nordkapp i tåkehavet

Ny dag, nye muligheter - og ny tåke! Far i huset hadde virkelig lyst til å gå til Knivskjellodden, datter i huset ville til Nordkapp for spise Finnbiff (Raindeer-stew) for det gjorde vi da vi var her for 3 år siden. Mor meldte seg som sjåfør...  og det ble nesten like mye å være veifinner i tåka, for veien var ikke lett å finne...

Tåka ligger tett og lavt over E69

Man blir sterkt advart mot å gå til Knivskjellodden i tåke, det kan fort gå galt. Men i dag lå den ganske høyt over sjøen så det ut som, og med lovnad om å stoppe og vente på bedre tider dersom det ble for mye tåke, fikk far ta turen sin. Han hadde lyst til det for tre år siden også, men den gangen var det for mye og for lavt tåkedekke.

Ved Varden nesten helt ytterst på Knivskjellodden

Og han far kom seg ut til ytterste nord i Europa (utenom Svalbard) - 1307 meter lenger nord enn Nordkapp-platået. Du kan se platået bak her, når værgudene vil.  Den 8 km lange turen ut til Knivskjellodden gikk helt fint, og det gjorde den tilbake også, men det kan være en farlig tur uten sikt, så legger tåka seg lavt, er den eneste fornuftige løsningen å sette seg ned rett ved stien og vente til den letter eller hjelpemannskap kommer og henter deg.

Nordkapp sett fra ytterst på Knivskjellodden

Og der, plutselig dukker Nordkapp-platået opp der sør-øst... selv om det ser ut som om det ligger lenger nord. Og dette var alt værgudene ville vise av platået denne gangen.

Tåke på Nordkapp-platået

Vi to andre kjørte videre til Nordkapp etter å ha sluppet fotturturisten av, og her var det ikke mye å se! Og sånn ble det de timene vi var her. Tåka lå over havet og innimellom tett over platået også. Det deilige på denne tiden av døgnet er jo at det er langt færre turister enn rundt midnatt, så det blir en helt annen stemning. Vi handlet litt suvenirer og andre ting og hadde en avslappende dag. Det passet perfekt etter to lange kjøredager og midnattssoljakt i går kveld.

Finnbiff / Raindeer stew

Vi fikk spist Finnbiff i restauranten mens vi satt og kikket ut av panoramavinduene og koste oss. Det smakte like godt som vi husket det, og var like stemningsfullt. Livet er godt, selv om det av og til også er slitsomt å være på ferie.

På vei "hjem" plukket vi opp fotturisten, bare såvidt vi så avkjørselen til parkeringsplassen hvor vi skulle plukka ham opp. Men vi kom oss trygt tilbake og tilbrakte resten av kvelden med å slappe av på campingplassen.

Visste du forresten at:

Nordkapp-platået er 307 m høyt og ligger på Magerøya som i dag har fastlandsforbindelse via en undersjøisk tunnel.
Opprinnelig navn: Knyskanes
Knivskjellodden ligger 1307 meter lenger nord enn Nordkapp-platået.
Midnattsol kan du se fra 14.mai til 29.juli - om været er samarbeidsvillig.

Norges nordligste fastlandspunkt ligger på Kinnarodden i Gamvik, Lebesby kommune.

- I 1539 var dette området uoppdaget og folk utenfra visste ikke mye om det. Området ble antatt å være både tøft og farlig, og en svensk prest tegnet et kart over hvordan det antageligvis så ut her nord. Da var området rundt Nordkapp fylt opp med sjøuhyrer og monstre.

- I 1553, 14 år etter at kartet ble laget, seilte likevel 3 skip forbi her, der i blant det engelske "Edvard Bonaventure". De var på jakt etter nordøst-passasjen til Kina. Den fant de nok ikke, men de fikk sett denne voldsomme klippen som kapteinen ombord kalte "North Cape".

- I 1664 dukket den første turisten man kjenner til på Nordkapp, han ble svært forundret og lurte på hvordan folk kunne overleve ved bo så langt nord.

- I 1795 besøkte den franske Prins Louis Philippe Nordkapp, da var han på flukt fra den franske revolusjonen. Han reiste inkognito og det ryktes at det lever etterkommere fra ham her opp ennå.

- I 1873 var Kong Oscar den 2. av Sverige på besøkte på Nordkapp, og da avduket han en minnestøtte som står her fremdeles.

- I 1891 var det Keiser William den 2. av Tyskland som kom på besøk.

- I 1907 kom Kong Chulalongkorn av Siam hit samme med sitt følge, og det kan du se mer om i Det Thailandske museet som ligger her.

- Alle disse kom til Nordkapp med båt til Hornvika og deretter til fots opp - en ganske bratt og slitsom vei.

- Sommeren 1955 fikk en engelskmann ideen om å vise at Austin var en solid og god bil og som et pr-fremstøt bestemte han seg for å kjøre fra Cape to Cape, dvs. fra Nordkapp til Cape Town. Og sånn ble det. Nordkappveien var fremdeles ikke helt klar, så det ble en strabasiøs tur, men det gikk!

- Veien til Nordkapp ble åpnet omtrent et år etterpå, den 30. juni 1956, endelig kunne man komme til Nordkapp uten å klatre opp fra Hornvika.

- 43 år senere, 15.juni 1999, åpnet Kong Harald V fastlandsforbindelsen til Nordkapp.

Besøk museet i Nordkapphallen, så får du vite mer om Nordkapp! Opplysningene under er delvis fra museet og delvis informasjon som jeg samlet fra diverse steder på nett og papir før vi dro på ferie! Speider har jeg ikke vært, men jeg er alltid beredt når jeg skal på ferie!

Nordkapp igjen !!!

17.juni 2017

Jakten på midnattsolen... for andre gang har vi rast opp til Nordkapp etter en lang kjøretur i håp om at det blir midnattsol. Været er usikkert og skylaget et vekslende utover kvelden. Bortsett med en gjeng med småville irske studenter, så er det en dempet og forventningsfull stemning her oppe. 

Venterom for midnattsol ???

Vi bruker tida på å rusle litt rundt, spise litt, drikke litt kaffe og brus, rusle litt til...  høres sikkert ganske kjedelig ut. Men det er ikke det, det er ganske fint, selv om vi gjerne skulle ha vært mer opplagt - det er verdt det. Jeg synes fremdeles at dette er en fin plass å være, og jeg synes også at det er helt ok å betale for å komme inn her. Når man ser hva over-turisme gjør andre steder, så tør jeg ikke å tenke på hvordan det hadde sett ut her om ingen hadde tatt jobben å holde orden, så får det heller være seg at de også tjener penger på det. 

Her er det rent og pent, det er godt med toaletter, spiseplasser, sitteplasser, søppelbøtter som blir tømt, plasser å være mens man venter, eller hviler eller hva man nå har lyst til å gjøre. Det er kino og et interessant lite museum og et lite økumenisk kapell om man trenger en stille stund. 

Knivskjellodden sett fra Nordkapp-platået

"Juvet", kjent plass for oss "71 grader Nord"-fans

Nordkapphallen

Globen

Barn av jorden

Rett nord

Klokka er 7 sekunder over midnatt

18 sekunder over midnatt 

Det var spennende helt fram til midnatt om vi fikk sol eller ikke, og vi fikk det nesten... det siste kvarteret eller så kom skyene og la seg over sola, men det ble et vakkert lysspill på himmelen.

Klokken nærmer seg ett og bussene er klare til å ta med seg gjestene hjem.

Trøtte, men fornøyde var vi ganske raske til å komme oss i bilene sånn at vi fikk mesteparten av alle turistbussene bak oss på veien ned til Skarsvåg og campingen. Og vi var enige om det samme som sist: Turistfelle eller ikke, vi synes at Nordkapp er verdt besøket, absolutt. Og så skal det bli utrolig godt og komme seg i seng. Det har vært en lang dag.

Dag 20: Kjøllefjord - Skarsvåg, Nordkapp kommune

20.juli 2017
I dag har vi en lang kjøretur foran oss, 420 kilometer og over 6 timer effektiv kjøring, så det er bare å komme seg avgårde . Dagens tur går til Skarsvåg hvor planen er å flytte raskt inn i hytta og dra rett videre til Nordkapp. Sist vi skulle til Nordkapp, la vi om flere planer og heiv oss i bilen en dag før vi hadde planlagt fordi værmeldingen viste at den dagen kunne bli den siste med midnattsol denne sommeren. Og det ble det. I dag sier værmeldingen omtrent det samme - bortsett fra at det er usikkert om det blir sol i det hele tatt, men temmelig sikkert at det ikke blir de neste dagene. Let's go!

Adamsfossen 

Adamsfjorden  innerst i Laksefjorden.

Travelhet eller ikke, denne gangen skal vi finne Adamsfossen, og det gjør vi, nå har vi jo en viss peiling på hvor vi skal begynne å lete... så denne gangen går det greitt.  På parkeringsplassen ble bilen overfalt av noen digre klegg eller veps som surret noe vanvittig rundt bilene som sto der. Vi bestemte oss for å spise i bilen og bare far i flokken var fremdeles klar for å gå ut ... Men etter å ha studert andre som hadde stoppet, ser vi at om vi bare kommer oss ut av bilen, så følger ikke dyra etter...  Vi må ha vært litt av et syn er vi nærmest kastet oss ut av bilen og løp en fire-fem meter for å komme ut i sikker sone... Det er fint her, og neste gang SKAL vi bruke mer tid og virkelig få studert denne flott fossen og omgivelsene rundt.


Å kjøre langs Finnmarkskysten blir stort sett å veksle mellom kyst og fjelloverganger. På bildene kan det sikkert se ganske likt ut, og det er det nok også. Men det er likevel små forskjeller som gjør at det blir interessant og fint. Jeg har sagt det før: Det er noe med å være så langt nord, noe med energiene, med lyset, med historien som ligger her. Det er fantastisk.

Børselvfjellet

Den neste fjellovergangen er Børselvfjellet hvor høyeste punkt på veien er 190 moh, nesten bare en bakketopp for oss søringer, men likevel er vi på høyfjellet - sånn er naturen så langt nord. Veien over fjellet stod ferdig i 1940 og var siste del av veisystemet som bandt Øst- og Vest-Finnmark sammen. Dette er sommerbeiteområder for Karasjoksamene og samemisjonen bygde et kapell her i 1962. 

Roddineset med Reinøya i vest

Roddineset er et av stedene i Finnmark hvor man kan se hvordan landet har hevet seg etter istiden, her kan man tydelig se lagene. Hadde vi hatt bedre tid, skulle vi ha tatt oss en rusletur her, for omgivelsene er fantastiske. Men på en sånn tur som vi er på, blir det dessverre steder hvor vi bare må "rase" forbi eller bare stoppe for å nyte utsikten et øyeblikk eller to. Vi valgte å prioritere is- og toalettstopp for oss og bensinstopp til bilen i Lakselv et par mil senere.


Fra Lakselv begynner vi å kjøre nordover igjen, og nå er vi tilbak på E6 , på vestsida av Porsangerfjorden, Norges sjette lengste fjord.

På E6 på vestsida av Porsangerfjorden

Vilt og vakkert langs fjorden

Neste stopp blir ikke før vi har kjørt av E6 og tatt fatt på E69 mot Magerøya, og første stopp blir etter omtrent 5 minutter - på Sjøsamisk tun  i Smørfjord. (Sjøsamisk tun, nettside)

Dette er en idyllisk liten plass som ligger ganske rett ved E6. Du ser plassen fra veien, i alle fall om du ser etter. Sist vi stoppet her, i 2014, sa vi at neste gang skulle vi stoppe lenge nok til å ta en tur på museumsområdet for å få med oss litt sjøsamisk historie. Men også denne dagen blir det bare litt is og kaffe og toalettbesøk. Klokka er allerede halv fire og vi har fremdeles et par timers kjøring igjen før vi er i Skarsvåg. Håpet om midnattssol på Nordkapp vinner nok i dag også.

E 69 mot Nordkapp, vakker natur

Og der, endelig, langt borte kan vi skimte Nordkapphornet og dagens lange kjøreetappe er straks gjort. Da er det bare et par-tre minutter før vi kan svinge inn til Skarsvåg og Kirkeporten camping. Denne gangen skal vi heldigvis ikke slå opp telt, men vi skal flytte inn i campinghytta og kle oss om til en kveld ute før vi setter oss i bilen igjen og kjører opp til Nordkapp.  Akkurat nå kunne vi nok heller tenke oss å bare slenge beina opp og bli sittende her, men nei da - vi drar videre når vi er klare!

Endelig framme på Kirkeporten Camping, Skarsvåg

Her skal vi være i tre netter før vi skal legge ut på neste lange etappe. Det anbefaler vi alle som reiser til Magerøya - bli noen dager for det er ikke bare Nordkapp som er verdt å besøke her oppe.

Dag 19: Vestre Jacobselv - Kjøllefjord

Juli, 2017

Litt etter klokka ti, satt vi i bilen igjen, klare til å begynne på dagens etappe. Vi har en langs dags ferd langs fjorder og over fjelloverganger foran oss. De første omtrent 140 kilometerne fram til Ifjord, kjørte vi for noen dager siden, men da var det på slutten av turen, nå er det på begynnelsen. Det er litt forskjell på det. Fra Vestre Jacobselv til Kjøllefjord på Nordkynhalvøya er det 250 km, en kjøretur på omtrent 4 timer, men vi har lyst til å kjøre oppom Mehamn og Gamvik, og det vil ta oss 1 time og 20 minutter ekstra bare i kjøring. Vi får se hva vi orker når vi nærmer oss.

Det kunne vel ikke ha startet vakrere.  Sola skinte, himmelen var blå og havet blankt, nesten så langt vi kunne ser. Nå har vi for alvor snudd nesa hjemover, selv om vi skal gjøre en avstikker nordover på Nordkynhalvøya i dag, og til Magerøya og Nordkapp i morgen. Men lenger øst skal vi ikke. Vi har nådd enden nå. Det føles både godt og vemodig og vidunderlig deilig å stoppe litt langs fjorden og nyte den for siste gang denne ferien.  Vi er så fornøyde, vi kom så langt som vi skulle, og nå skal vi nyte de 16 dagene vi har planlagt bruke hjem.

Vi pleier å kjøre sånn omtrent 1 1/2 time av gangen, men vi tar et lite do-stopp på bensinstasjonen i Rustefjellbma før vi starter på Ifjordfjellet, fjellovergangen mellom Vestertana i øst og Ifjord i vest. Veiens høyeste punkt er på 370 moh og oppå der en plass, tar vi oss en liten kaffepause. Det er fint her oppe, men turen er lang så vi er snart på veien igjen. 

Fra Ifjord svinger vi av Fv 98 og tar fatt på Fv888, Nordkynveien. Her har vi kjørt en gang før, men det er mange år siden, og den gangen var det grått og tåkete. Nå er det sol og blå himmel. Mulig det er det som gjør at vi blir overrasket over hvor utrolig vakker denne veistrekningen er. Det er høyt og lavt, rette veier og mye svinger, vilt og mykt om hverandre og innimellom en nesten magisk utsikt. Vi rastet på toppen, men det blåste godt. Det gode med det er at klegg og mygg og andre flygende terroriserende småkryp ikke trives godt, det ikke fullt så gode var at vi måtte spise i bilen likevel sånn at maten ikke skulle begynne å fly.

Hopseidet er et smalt eid som ligger mellom Hopsfjorden og Eidfjorden, så smalt at det faktisk har vært vurdert å bygge kanal her for å lage en mindre værhard strekning for båtene. Her ble de 6 siste nordmennene drept av tyskerne under andre verdenskrig, bare 2 dager før freden kom. 6 uskyldige, sivile fiskere ble skutt her. Den historien gjør stort inntrykk både på oss voksne og på tenåringen.

Vi tar turen ut til Gamvik selv om det gjør turen litt lenger. Høye fyr er alltid gøy, og verdens nordligste fastlandsfyr er verdt å få med seg. Dessverre ble det for lenge å vente for oss på en omvising, og ingen får gå opp i fyret alene. Men det er et fint område og kjekt å være der uansett.  Slettnes fyr er fra begynnelsen av 1900-tallet og er Finnmarks eneste fyr laget av støpejern. I sommersesongen er det guider her ute og en liten kafe hvor man kan få kjøpt drikke og litt å bite i. Vi kunne fint ha tilbragt en god stund her, men nå begynner vi å lengte etter å komme fram til dagens endepunkt, Kjøllefjord. La oss komme oss i bilen!

Endelig, etter nesten 8 timer på veien, er vi framme i Kjøllefjord. et lite fiskevær innerst i Kjøllefjorden. Her bor det rundt 950 mennesker, fiske og fiskeforedling er den viktigste næringsveien og klippeformasjonen Finnkirka er kanskje det mest kjente landemerket og en av grunnene til at vi tok turen ut hit. Det er vakkert, og ekstra vakkert ble det da midnattssola kom før vi krabbet til sengs på annekset til Nordkyn Hotell hvor vi hadde spist en bedre middag med tilbehør av vakker utsikt tidligere på kvelden.

Var det verdt turen ut på Nordkynhalvøya for å se Finnkirka? Ja, absolutt, og det var ikke bare pga den magiske klippeformasjonen, men kjøreturen ut og tilbake er helt fantastisk, mye finere enn jeg husket det. Og Minnesteinen på Hopseidet, gjorde like stort inntrykk som sist. Hele Nord-Norge er fullt av krigshistorie og det gjør virkelig inntrykk å tenke på at alt (nesten) har blitt brent ned, hele Kjøllefjord blant annet, og vi har hørt om hvordan folk har flyktet eller gjemt seg. Men denne historien om fem helt uskyldige fiskere, den yngste bare 17 år ble skutt ned helt uten grunn to dager før freden, den kjennes.

Dag 18 - Vadsø og litt rundt der

I dag skulle vi ikke ut på noen lang kjøretur, men tenåringen skulle i alle fall få øvelseskjøre litt. Det var et av dagens mål. Vi skal bare ordne noen småting og lade opp til morgendagens kjøretur, for den blir lang. Mygg- og knottstikkene fra Stabbursdalen er på sitt verste denne dagen, og jeg må ærlig innrømme at jeg begynte å bli temmelig desperat. Knotten gir seg jo ikke med bare å stikke en gang. Den tar seg gjerne både tre og fem doser når den først er i gang. Heldigvis så det ut som at damen på apoteket var vant med desperate Søringer som trengte vidundermiddel mot kløende stikk.

Det ble en rolig dag med sol og varme, uten insekter, men med masse avslapping og litt handling og ordning. Vi spiste den desidert dårligste softisen jeg noen gang har spist og vi ruslet litt rundt i Vadsø, uten å egentlig være så mye turister. Jeg har sagt det før, området her er ikke det mest spektakulære, men det er noe helt spesielt med å være så langt nord og øst. Det er vanskelig å forklare, men det er annerledes her, litt øde, litt goldt - jeg klarer ikke å forklare det helt. Men jeg liker det.

Men helt anti-turister kunne vi ikke være. Vi måtte bortom fortøyningsmasta som ble brukt til Luftskipet Norge som Roald Amundsen fløy med i 1926 og " Italia" som Umberto Nobiles fløy med i 1928. Det får være symbolet for Vardø på dag 18. Det er drøye to uker igjen av turen vår nå,.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt i leiligheten vår på Vestre Jacobselv camping hvor vi pakket og gjorde oss klare til å reise videre i morgen. Dårlig internett er det her også, så vi endte opp med å sitte godt plassert i senga med beina opp og lese! Herlig det også. Og nå er vi klare til å reise videre.