Dag 14 - Fra Folldal til Røros via Alvdal og Tynset

Dagens endestasjon er Røros.

Endelig en varm og god dag - og da skal vi ut å kjøre bil! Det er forresten helt greit med sol og varme på en kjøredag. Der er mye kjekkere å kunne stoppe underveis da. Vi skal ikke kjøre så langt, bare 120 km, sånn omtrent. Så vi har god tid, men vil ikke komme fram til altfor seint heller. Denne gangen har bare en kveld på Røros før vi skal kjøre videre nordover. Vi har mange plasser vi kunne tenke oss å stoppe, men må nok begrense oss. 

Vi starter dagen med et med å lade litt før vi dro fra Folldal. Kjekt å kunne toppe opp litt, spesielt når det ikke er kø. Økonomisk er det jo ikke det smarteste å topp-lade, men noen ganger er det greit å starte med mest mulig strøm.  Så lenge det ikke er andre i kø, går det jo ikke utover noen heller.  Vi har jo kjørt noen mil med el-bil på tur nå, så vi begynner virkelig å finne ut av hva som passer for oss både av praktiske og fornuftige hensyn. 

GRIMSBU GAMLBENSINSTASJON

Første stopp - den gamle bensinstasjonen på Grimsbu, 11 km øst for Folldal. Ikke akkurat drivstoff her for oss, og ikke for noen andre heller lenger.  Stasjonen er en svært autentisk BP-stasjon fra 1955. Taket er så og si sånn som det alltid har vært. Det  "utstående pumpetaket" var nytt, modoerne og spesielt den gangen det ble bygget. Det er artig å se disse gamle bensinstasjonene med de gamle merkene.

AUKRUST-SENTERET, ALVDAL

Neste stopp er Alvdal. Egentlig var det her jeg hadde planlagt at vi skulle tilbringe en ekstra dag, men det var før jeg fant Folldal verk og gruvene...  Dermed ble det bare et kort formiddagsstopp på Huset Aukrust. Litt dumt, men det å bo på på "Verket" var absolutt verdt det.  Vi har på Huset Aukrust før, men da uten familiens yngste, som nå ikke er så ung lenger. Vi prøver likevel å dytte inn litt norsk kulturhistorie sånn innimellom... Jeg tror jeg har sagt det før, men sier det igjen: "Kjell Aukrust er undervurdert og lett å "glemme" - og det er mye mer enn Flåklypa han har bidratt til og med. Det er absolutt verdt et besøk, og det er absolutt verdt å bruke litt tid der. For et multitalent den mannen var! Det ble bare et kort besøk, for vi måtte komme oss videre mot Røros sånn at vi ikke skulle komme fram altfor sent.

TYNSET 

Neste stopp var Tynset hvor det var tid for litt lunsj. Været var fint underveis, og vi kunne ha rastet, men det var litt for kaldt, og litt mye vind. På Tynset fant vi Sentrum Spiseri, en fin kafe med god lunsj-mat. Rett i nærheten er det som en gang var Norges største sparkstøtting. I 2014 - eller noe sånn - "stjal" Rekordparken på Lista den rekorden. Men det bryr vi oss ikke noe om - det er i alle fall den største som ikke står i noen park, og like morsom å klatre i, både for store og små. 

GAMLEBRUA VED EIDSFOSSEN

Egentlig hadde vi ikke tenkt til å stoppe mer, men så lider vi jo av "Dette-pleier-vi-å-gjøre-så-det-må-vi-nå-også"-syndromet. Dermed ble det et kort stopp ved Gamlebrua ved Eidsfossen før vi tok strake veien videre til Røros hvor vi skulle tilbringe en natt midt i sentrum. Brua er en sprengverksbru fra 1836. Det er en grei plass å stoppe for å strekke på beina og eventuelt for å raste. Brua ligger ved riksvei 30 ved Tolga. 

RØROS

Denne gangen blir det bare en natt på Røros, alt for lite egentlig. Røros er virkelig verdt et lengre stopp. Selv om den varme dagen vi startet på før i dag, ble til en iskald ettermiddag / kveld. Men temperaturen ble oppveid av en veldig koselig kveld på Frøyas hus som man vel kan betegne som et Bed & Breakfast midt i Bergstaden. Der møtte vi en mor og sønn på besøk fra USA - hun var norsk, og sønnen på 17-18 om jeg ikke husker feil, var en stor friidrettsfan med Jakob Ingebrigtsen som sitt store idol. Han var faktisk en ganske god løper selv også, så hvem vet, kanskje han dukker opp i media en dag han også. Det ble en knallkjekk kveld på kjøkkenet, og mitt råd er: Ikke vær redd for å snakke med fremmede! Det er stort helt trygt når du er voksen og ikke har tenkt til å bli med dem ut på skumle plasser,,,  Hun vi snakket med var nesten sjokkert over at endelig var det noen ukjente som som gjorde noe annet enn å bare kikke raskt på dem og kanskje mumle et "hei". Det har vi nok med oss fra årene vi bodde i Montreal hvor vi kunne treffe ukjente folk på bussen og ende opp med å bli venner med dem...  eller i det minste en hyggelig prat.

Sist vi var på Røros - 2020

Sist vi kjørte samme strekning - 2020 

Dag 13 - Gruvedag og avslappingsdag i Folldal.

FOLLDAL VERK

Avslapning og avslapning...  I tillegg til å fortsette å nyte utsikten fra vinduet på rommet vårt og ute i friluft, skulle vi på togtur inn i gruva og vi skulle rusle rundt på utstillingene i museene og kanskje gå en tur i nærområdet. Den eneste bilturen vi kanskje skulle gjøre, var å dra ned til "sentrum" og handle litt og eventuelt topplade bilen, om vi gadd og det ikke var kø. Har man ferie, så har man ferie...

Utenfor

Taubanen som fraktet malmen de 34 kilometerne fra Foldal til Alvdal.

Det blir sagt at det var en bonde, Ole Hansen Husom, som i 1745 sklei på mosen da han var ute og gikk tur. I fallet løsnet noe av mosen, og han så at det blinket i fjellet. Han tenkte at dette var malm, tok med seg en prøve av fjellet og dro til Rørosverket for å vise fram funnet. Håpet var selvfølgelig at det kunne bli gruvedrift og dermed viktige arbeidsplasser i Folldal. Og det ble det. Rørosverket var ikke interesserte, men etter hvert var det Fådalsverket i Tynset som fikk rettighetene til å drive gruvedrift i Folldal. Vinteren 1747/48 ble den første malmen tatt ut. Etter hvert bygde de en en imponerende taubane som fraktet malmen fra Folldal til Alvdal - hel 34 km. 

Med tog inn i gruva

Gruvedriften i Folldal var av og på gjennom årene, og den ble lagt ned og gjenopptatt flere ganger. I 1993 ble den lagt ned for godt. Men hvem vet hva som vil skje. I dag er det et australsk gruveselskap som har undersøkt Folldal-gruvene og et norsk selskap skal starte opp med ny drift i Finnmark i kobberlokalitetene til Folldal Verk. Men det vi vet er at det nok blir enklere å være gruvearbeider i dag enn for 200-300 år siden. 

Vi ble med på en togtur inn i gruva i det - 600 meter inn med et gammelt gruvetog sammen med en dyktig guide som fortalte masse interessant om gruva og gruvedriften. Det var tidvis ganske mørkt og toget bråkte så mye at det stemte det guiden sa om at det bare var å stikke fingrene i ørene, så skulle hun informere mer når vi kom inn. 

Worms hall - hvor vi fikk høre om gruvehistorien av vår dyktigte guide.

Gruvearbeid var en tøff og usunn jobb. Kravene til verneutstyr den gangen var langt fra dagens standard. Det samme gjaldt arbeidstider, verneutsyr og hjelpemidler. Man boret hull i fjellet med håndbor, fylte med krutt og tente på. Malmen skulle fraktes til smeltehyttene, og man dro langt inn og ned i gruvene for å jobbe. Både jobben og miljøet var usunt. Gjennomsnittlig levealder for en gruvearbeider var bare 35 år. Det var stort sett menn som jobbet i gruvene, eller gutter vil vi vel kalle en del av dem i dag. Men vi vet også at det var  "småjenter" som måtte jobbe i gruvene når familiens mannfolk ikke kunne gjøre jobben. Vi var i Smeltehytta på Røros for et par år siden, og der lærte vi masse om gruvearbeiderfamiliene og hvor de hadde det. Og ikke minst om barnearbeidet som vi i dag synes er forkastelig. Det var for så vidt var det også, men for mange familier var det den muligheten de hadde til å skaffe hus og mat til familien. Det er lett for oss å sitte i vår trygge verden og dømme...

Og mens arbeiderne jobbet i gruva...

Mens arbeiderfamiliene slet og bodde kummerlig, kunne sjefen(e) kjøre standsmessig og bo i bedre og finere boliger. Museet består ikke bare av gruva, men av uteområder og utstillinger i noen av husene. Dessuten er flere av boligene bevart. Vi bodde i Rallarstua hvor tilreisende arbeidere bodde mens de jobbet i gruva. Anbefales forresten! 

Dag 12 - Nasjonal turistveg Rondane (fra Koppang til Folldal)

Nasjonalturistveg Rondane

I dag skal vi kjøre Nasjonalturistveg Rondane - den siste av turistvegene våre som vi ikke har kjørt. Riktignok er det lenge siden vi kjørte Nasjonalturistveg Ryfylke, så lenge at vi ikke her helt sikre på om vi vil godkjenne at vi har kjørt den... Så det står på planen å kjøre den også. 

Nasjonalturistveg Rondane, er todelt. så vi må nok kjøre den delen som vi ikke kjørte neste gang vi kjører nordover i dette området. Vi kjørte fra Østerdalsiden, via Sollia kirke, og ikke fra Gudbrandsdalen og Muen. De mest spektakulære fjellene er nok den veien. Greit å ha noe til gode.....

Takk for oss, Koppang camping!

Vi sov godt, hadde alt vi trengte i all enkelthet på hytta, "udyrene" - eller myggen som andre kaller dem, holdt seg stort sett unna og campingen var rolig, ren og fin. I dag skal vi ikke kjøre så langt, ikke lenger at selv om vi glemte oss og kjørte forbi ladestasjonen, så hadde vi mer enn nok strøm igjen da vi kom til Folldal. Jeg gledet meg ekstra til denne dagen, og var litt spent også. For da jeg for en stund siden fant ut at det gikk an å overnatte på Folldal verk, spontanbestilte jeg rom der...  uten å egentlig vite noe særlig mer enn at utsikten så bra ut!

Veiarbeid

Da vi startet på turistvegen, var det, som mange andre plasser, veiarbeid et stykke. Vi følte oss nesten som Kongelige da vi kjørte over bare oss med ledebil foran og bak.  Nasjonal turistveg Rondane er ikke den mest spektakulære veien. Veiene er gode, passe brede, passe stigning og passe svingete. Ingen steder å kjøre med "hjerte i halsen". Men det er fint likevel, og Rondane er vakkert.

Sollia kirke

På bildet over her hvor kirka så vidt kan skimtes fra parkeringsplassen, ser det ut som om det er langt å gå inn. Men det er bare et par-tre minutter langs veien ned til kirka. 

Kirken har plass til 85 personer og ble bygget på 1730-tallet etter at flere mennesker omkom på veien til kirken i Ringebu en vinter. Den ble bygget av materialer som bygdefolket selv skaffet og uten tegninger, av en mann som tok på seg jobben. Folk som jobbet ved kirken, åpnet kirken for oss da vi kom sånn at vi kunne få sett oss om inne. 

Det er alltid kjekt å få komme inn i kirkene, og man har vel en underbevisst tanke om hvordan de ser ut inne når man ser dem utenfra. Sollia kirke bød på en skikkelig overraskelse her. Jeg måtte rett og slett sette meg ned og bare kikke rundt. Tror aldri jeg har sett en lignende kirke noen gang. Hele kirka er dekorert / malt innvendig. Og det synes jeg egentlig er litt kult! Det var utrolig fascinerende! 

Uten mat og drikke...

Planen vår var å handle litt til frokost og lade rett etter vi kjørte fra campingplassen. Men hvem var det som kjørt rett forbi både butikken og laderen? Joda, det var vi. Gleder var derfor stor da vi plutselig så et skilt i veikanten som fortalte om vafler og pizza! Riktignok var det litt for tidlig for pizza, men vafler til frokost (selv om det var lunsjtid) er absolutt bedre enn ingenting. Mye bedre. Deilige vafler, hyggelig dame bak disken og koselige omgivelser. Hva mer kan vi be om. Overnatting er det mulighet til her også, selv om det ikke var aktuelt for oss. 

Sohlbergplassen, utsiktsplass

Alle turistveger med respekt for seg selv, har minst et utsiktspunkt eller en flott rasteplass med utsikt. Sohlberg-plassen var fint laget med utsiktspunkt med informasjon om hvilke fjell man ser. Det er ikke toalett her og heller ingen typisk rasteplass med bord. Men absolutt verdt å stoppe for å få et blikk av Rondane og fjellene.

Strømbu rasteplass og utsiktspunkt.

Strømbu er en rasteplass med takterrasse, utsikt, toaletter og lekeplass. Dette skal også være et godt utgangspunkt for turer i Rondane.  Elva nedenfor er ganske stri. Det så vi da det plutselig kom en kano i full fart nedover. Det så gøy ut da, selv om jeg aldri hadde turt å prøve akkurat det...

Dagens endepunkt - Folldal Gruver

Et par måneder før ferien, satt jeg og lette etter et overnattingssted sånn i passelig avstand fra Koppang. Det er sånn jeg gjerne finner overnatting. Bestemmer meg for hvor omtrent vi skal stoppe for dagen og så søker jeg ut der i fra. Da kan det jo dukke opp mye rart...  Jeg hadde lyst til at vi skulle besøke Folldal gruver, men jeg ante ikke at det gikk an å overnatte der! Da det dukket som et alternativ, var det ingen andre alternativer lenger. Det var ingen tvil om at her skulle vi overnatte om det ikke var forskrekkelig dyrt. Og det var det ikke!  (Skal ikke se bort i fra at jeg kunne ha lukket øynene og hoppet i det om det var dyrt heller. Noen ganger "må" man bare...)  Jeg trodde det skulle bli fint, og det ble magisk. 

Vi spiste middag i kafeen og tilbragte kvelden med å rusle rundt ute på "Verket" og ikke minst, sitte i vinduet på rommet vårt i Rallarstua og beundre utsikten.