Gudvangen - som et maleri..

 

Nærøyfjorden er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Det sies at det er verdens smaleste fjord.  Jeg føler at jeg er midt i et maleri når jeg står der ved fjorden omringet av de massive fjellene som nesten skaper en eventyrfølelse. Det er mektig og tett, et landskap som må oppleves tror jeg. Det kommer ikke fram på bilder. 

Det er når jeg komme hit i dette området at jeg innser at det egentlig ikke går an å kåre "Det vakreste" . Det er umulig å sette ting opp i mot hverandre. Og trenger vi egentlig å bestemme oss for hvor det er finest?  "Mitt" vakreste området er nok fremdeles Lyngsalpene / Lyngen. Det treffer ett eller annet ved meg på en helt spesiell måte, jeg blir (nesten) ekstatisk. Kanskje er det noen minner også som gjør det. Men etter 40 dager på veien - Norge på Langs - har jeg innsett at det rett og slett er så mange vakre plasser, mange plasser som treffer noe og som gjør inntrykk, på hver sin måte. 

Det er noe bastant, trygt, men likevel litt trolsk og tungt over dette området. Man blir nesten inneklemt mellom fjellene og fjordene. Mens Lyngsalpene føles lyst og lett (i alle fall i fint vær) og åpent, er fjordene og fjellene her tungt, bastant og tidvis litt "mørkt".  Det rører  faktisk ved to forskjellige sider av meg, har jeg innsett. Det er ikke for ingenting at Nærøyfjorden og "Det vestlandske kystlandskapet" har blitt satt på Unescos Verdensarvliste. 

Men mest av alt skjønner jeg at "vakkert" kan være så mye og på så mange måter. Og kanskje er det sånn at den vakreste plassen rett og slett ikke finnes?  Men heldigvis finnes det mange vakre steder og det dukker stadig opp flere. Ha øynene åpne, så ser du dem. Kanskje når du minst forventer det.