Dag 8: Halsa - Saltstraumen og litt Svartis med på veien.

Svartisen er Norges nest største isbre, bare slått av Jostedalsbreen som vi også har vært inn om på turen vår. Vi var på Svartisen sist vi var nordover også, men da fra østsida. I dag stod et besøk på Svartisen fra vest på programmet, så det var bare å håpe at været var venn med oss denne gang, for det var det ikke sist vi kjørte denne veien. Da lå tåka tett som et teppe over Holandsfjorden og båten var innstilt.

Dagens etappe var ikke så langt, bare litt mer enn to timer, så vi hadde mer enn nok tid til å ta turen opp mot isen. Ekstra spennende var det også at det gamle skoleskipet Christian Radich skulle besøke Brehytta denne dagen. Var ikke akkurat ei voksen seilskute vi hadde tenkt at vi skulle møte her oppe, men desto mer gledelig og ganske flott.

Det var en litt kjølig morgen med regn i lufta, men vi kledde oss godt, tok med ulltøy i reserve og bestemte at været ikke skulle skremme oss. Fra Furøy camping til Holandsfjorden hvor ferja går fra, tar det et kvarters tid å kjøre og båtturen over fjorden tar omtrent like lang tid. Fra kaien på andre siden er det en enkelt spasertur inn til Brehytta på en drøy kilometer, ev. går det an å leie sykkel. Vi gikk inn til Brehytta og tilbragte et par-tre timer der mens vi nøt utsikten til breen, ruslet litt rund, drakk kaffe og spiste vafler på hytta. Det går an å gå videre inn til breen, men i dag valgte vi å ikke gå lenger enn til hytta. Det er fin utsikt til breen derfra.

Etter besøket ved isen, tok vi strake veien mot Saltstraumen som var dagens endepunkt. Vi kunne gjort flere interessante stopp eller fotostopp, men vi hadde vært nok turister for i dag, så bortsett fra å fylle litt bensin og spise litt is mens vi fikk strekt litt på beina, så kjørte vi bare direkte til Saltstraumen camping som ligger rett ved Straumen.  Vi måtte spare litt energi til å oppleve verdens sterkeste malstrøm klokka ti i kveld.  Og det fikk vi, etter å ha spist litt på Saltstraumen Hotell og slappet litt av i hytta.

Det er ganske spesielt å stå der og se på vannet som bare blir villere og villere og kommer fortere og fortere inn i fjorden. Omgivelsene er fine også, og selv om det er mye folk her, så er det rolig og harmonisk likevel. Bortsett fra et parsmågutter, jeg gjetter i alderen mellom 3 og 7 år som hoppet og spratt og løp på svabergene. Jeg satt med hjertet i halsen, men det gikk jo bra, som det jo helst gjør. Men tenk om...