DAG 3 - JUNI 2021 - FRA VÅGÅMO TIL KOA CAMPING, INDERØY

Dag 3 så lovende ut, men innen vi kom oss i bilen skjønte vi at det ikke kom til å fortsette. Vi hadde så vidt forlatt Vågåmo da det begynte å regne. Det ble en grå og tidvis regnfull dag, stort sett hele dagen. Det var så vått at ikke en gang Dovregubben fikk oss til å stoppe ved hallen hans. Vi kjørte bare rett forbi. 

Fjellveien mellom Vågå og Sel

Først kjørte vi Fv438 over fjellet mellom Vågå og Sel, en fin vei, selv i regnværet. Det er 3 mil og ca 20 minnutter kortere enn å kjøre ned til E6 ved Otta. Har man tid kan man stoppe både ved Jørundgård og ved Nordre Sel kirke. Vi gjorde ikke det. Før det første skulle vi kjøre ganske langt, for det andre var det absolutt ikke sightseeing vær.

Over Dovrefjell

Dovrefjell er liksom tryggheten selv - Enig og tro til Dovre faller...  Det er ikke spektakulært - ingen smale veier - ingen imponerende fjelltopper tett inntil - ingen veldig bratte stigninger. Men det er Dovrefjell! Og det er vakkert! Og solid. 

Regnværet gjorde også at den sofistikerte damen, dvs bilen som vi nå har døpt Ellinor, ble ekstra sulten, og vi fikk vårt første møte med rekkevidde-angst.  Det var ikke bare vi som hadde det denne dagen. Vi hadde planlagt å lade litt på Dombås, men som (nesten) alltid er det kø og kaos der, selv de gangene vi har trengt å fylle bensin. Det var lørdag også, og det gjør jo ikke saken bedre. Vi kjørte videre.

Lade- og spisestopp på Oppdalsporten

I Oppdal traff vi et annet par som var på sin første tur med EL-bil. De hadde også kjent på følelsen av litt mangel på kontroll i dag. Som oss fikk de en bratt læringskurve når det gjaldt hva temperatur og regnvær (underlag) betyr for rekkevidden. Jaja, like godt å lære det først som sist, kanskje. Det var ladekø, og han som stod før oss hadde ventet en time. Vi tøffet oss litt opp og tok sjansen på å dra videre til neste ladeplass. Og heldige oss, vi kom oss til neste ladested og der var det fritt fram. I alle fall da vi kom. Da vi dro var det kø.

Horg kirke

Denne dagen ble rett og slett en transportetappe over Dovrefjell, forbi Trondhjem, ladestopp og handlestopp ved Oppdal og Levanger. Den eneste sightseeing ting vi gjorde, var et stopp ved den flotte Horg kirke (bygget 1892) på Lundamo i Melhus kommune.  Det var en nydelig trekirke med 700 plasser. Kirken er veikirke i juli. Der var det toalett  i et lite hus utenfor gjerdet. Om jeg ikke husker feil, var det her man kunne Vippse noen kroner som takk for lånet. Kjempekjekt.

KOA CAMPING, INDERØY I TRØNDELAG

Dagens endepunkt var Koa camping på Inderøy. Her var vi i fjor også, men denne gangen hadde vi valgt en rimeligere og enklere hytte. Tross alt skulle vi være borte i så mange dager at vi må spare der vi kan og det passer seg. Campingen ligger rett ved E6, selv om den ikke er lett å se fra E6. Den ligger litt i skjul, og man hører ikke mye til veien. 

Jammen stoppet det å regne og det klarnet opp utpå kvelden, og det gikk an å sitte litt ute, riktignok godt pakket inn i tepper... Utsikten og den herlige roen var like god som sist. Det er rett og slett bare en herlig campingplass.

Dagen etter reiste vi herfra i sol og blå himmel så langt vi kunne se utover fjorden. Det var nesten sånn at vi kunne tenkt oss å bli her. 

DAG 2 - JUNI 2021: FRA TVINDEFOSSEN TIL VÅGÅMO OVER FILEFJELL OG VALDRESFLYE

Natten på Tvinnefossen camping hadde vært god - deilig søvn til suset fra fossen. Bedre kan det vel ikke bli. Vi pakket og vasket oss ut, tok oss hver vår banan og satte kursen mot Gudvangen hvor planen var at både vi og bilen skulle få mat. Vi gjør ofte sånn, med eller uten el-bil. Vi tar oss bare litt frukt eller ei skive i hånda og kjører en times tid før vi spiser frokost. 

BORGUND STAVKIRKE

Borgund Stavkirke

Etter frokost og en liten rusletur på Gudvangen, gikk turen gjennom Lærdalstunnelen, som fremdeles er Norges lengste. Neste stopp var å svinge av E16 og kjøre bortom Borgund Stavkirke. Det ble bare et lite stopp her denne dagen. Vi hadde allerede brukt såpass mye av dagen at vi tenkte at det lureste var å komme oss litt lenger før vi tok et stopp med litt lengde. Men de flotte stavkirkene våre er absolutt verdt et besøk. Vi kunne besøkt enda flere denne dagen: Øye, Høre, Vågå. Alle anbefales, for vi har besøkt dem før. Vil du kan du lese mer om dem her i bloggen også, under emne "Stavkirker".

FILEFJELLSVEIEN - E16 MELLOM VEST OG ØST

Det er flere muligheter og flere fjelloverganger å velge mellom fra vest til øst, og denne gangen valgte vi Filefjellsveien. Sist vi kjørte her var i 2014, men siden den gangen har veien blitt utbedret, på godt og vondt. Godt fordi det har blitt en veldig fin vei å kjøre, "vondt" fordi vi synes at de fleste nye veier er kjedelige. Men vi er fullstendig klar over at veien ikke er laget for oss som vil være turister en gang i mellom. 

Men apropos turister, så var det nettopp over her Norges første bilturist kjørte i 1901, da fra Kristiania til Lærdal. Filefjellsveien er Norges eldste kjørevei mellom øst og vest. Den ble bygget i 1790 for hest og kjerre. Så sånn sett skal vi vel være glad for at veien har blitt utbedret etter hvert. 

Vi stoppet på Tyinkrysset fjellstue hvor både vi og Ellinor (bilen) fikk en liten hvil og påfyll av næring. Vaflene og kaffen smakte godt og vi koste oss mens vi ventet, slappet av og ladet opp (både oss og bil) til turen videre. 

INGEN TUR OVER FILEFJELL UTEN EN LITEN STOPP VED ST.TOMASKIRKA

Sånn er det bare rett og slett. Ikke fordi den er så spennende, men fordi det er noen ungdomsminner som sitter igjen fra skoleturene over Filefjell. Det var stille der denne dagen, kun oss en en gjeng med sauer. Dagens St.Tomaskirke ble innviet i 1971 og den står på en plass hvor det for ca 850 år siden stod en annen kirke som forsvant. Det er grønt og vakkert her, en fin plass å ha en stille stund.

Fra Filefjell kjørte vi ned til Ryfoss og tok "snarveien" over fjellet til Øystre Slidre og Valdresflye. Som gammel Valdresing ville jeg jo veldig gjerne ha kjørt Vestre Slidre ned til Fagernes og opp derfra. Men nå gjaldt det å ta fornuften fatt og finne korteste vei.

NASJONALTURISTVEG VALDRESFLYE

Veien over Valdresflye går mellom Beitostølen og Vågåmo. Den er ca 50 km lang og det høyeste punktet er 1389 meter. Selv om den ikke er Norges høyeste fjellovergang, føles det som det er det. Ikke pga stigningen, for det er få svært bratte stigninger. Men når du kommer  på toppen er det nakent og omgitt av rekker av høye fjell. Fantastisk. Man føler seg på toppen og midt inni på samme tid.

Vi var litt spente da vi kjørte over, for vi valgte å ikke lade på Beitostølen, men mest av alt bare koste vi oss, for det er så flott og mektig. Hver fjellovergang har hver sin sjarm og er flott på hver sin måte. Vi kom oss trygt både opp og ned. 

SMEDGÅRDEN CAMPING, VÅGÅMO

Det var deilig å komme ned til Vågåmo og Smedgården camping som ligger ganske midt i sentrum. Her hadde vi funnet oss en enkel og grei hytte, hyggelig betjening, rene sanitæranlegg og god beliggenhet. Utpå kvelden dro vi opp for å fylle strøm på bilen og være klare til neste dag på veien. Dessverre var vi litt for trøtte til å gjøre noen særlig sightseeing på Vågåmo. Vi lagde oss noe enkel mat i hytta og så England - Scotland i fotball EM. Ferie eller ikke, er det EM så er det EM.

Fra newbie til ganske erfaren ferie-EL-bilist

Sommerens ferietur hadde vært planlagt lenge.  Vi skulle være borte i 5 1/2 uke og kjøre mer enn 8000 km. Den første overnattingen ble bestilt rett etter jul. Vi hadde regnet ut hvor langt vi måtte kjøre hver dag, hva vil ville se og gjøre og ikke minst hvor vi ville overnatte  eller IKKE ville overnatte. Vi skulle nord til Nordkapp og øst til Vardø og litt på kryss og tvers mellom der. Det vi absolutt ikke hadde planlagt, var å gjøre turen med EL-bil. Og det med en el-bil som vi fikk bare to uker før vi skulle dra. På dagen to uker faktisk. Da vi la ut på turen, hadde vi kjørt noen få mil i nærområdet og øvd oss på hurtiglading en gang... Vi var absolutt newbies i el-bilverden den torsdags ettermiddagen da vi startet på turen. 

Vi dro av gårde med godt mot og noen (eller egentlig mange...) sommerfugler i magen, ladeledninger til alle behov og en "haug" med ladebrikker. Det føltes i alle fall som en haug. Å lade "underveis" er ikke fullt så enkelt som å dra fram bankkortet å fylle bensin fra en bensinpumpe. Man kunne lade med brikke, med telefon, med app....  og noen ganger var det bare å krysse fingrene for at en av delene virker. Virker det ikke, er det også en mulighet for å ringe leverandør og få hjelp...  Og noen ganger virker ikke det heller. Heldigvis visste vi ikke alt dette før vi dro...  da hadde det blitt enda flere sommerfugler i magen.

Som de planleggerne vi er, hadde vi også en viss oversikt over hvor vi kunne lade underveis, og hvor vi ikke burde kjøre. For eksempel ble den planlagte kjøreturen langs Kystriksveien gjort om til å følge E6, og vi la både en plan A og en plan B for Senja. 

"Det er litt skummelt", sa jeg da vi dro. "Nei da, det går så fint atte" sa mannen. Og vi fikk vel rett begge to. 

DAG 1 VAR ENKEL OG GREI. 

Vi hadde planlagt nøye hvor vi skulle lade og hadde god oversikt over ladesteder.  Det var tidlig i sesongen, midt i uka og lite trafikk. Litt regn innimellom, men gode temperatur. Tut og kjør, turen gikk helt uten problemer og uten noen som helst rekkeviddeangst. Lett som en plett... Hurra, nå er vi i gang!

DAG 2 GIKK ETTER PLANEN 

Det kilte riktignok i magen da vi begynte på Valdresflya uten å ha ladet som planlagt på Beitostølen. I og med at vi skulle nedover den siste delen tok vi sjansen på å klare det. I verstefall var det en "nødlader" på toppen.  Den trengte vi ikke. Vi kom greit ned til Vågåmo og selv om det var ladekø da vi kom ned, gikk det greit å lade litt senere på kvelden. Hadde vi vært litt mer erfarne, hadde vi kunne lade på campingplassen også. Men det måtte vi være enda noen dager på tur før vi skjønte. Vi hadde fremdeles mye å lære.

DAG 3 - MED REGN, 5 VARMEGRADER, STIGNING OG HØY FART

Vi lærte fort og brutalt hva temperatur og kjøreforhold betyr for rekkevidde. Det ble vårt første møte med rekkeviddeangst. Vi kunne ladet på Dombås, men der var det kø, lang kø. Vi tenkte at vi fint kom oss til Oppdal... Det gjorde vi, men der var det også kø. En hadde ventet i over en time og hadde enda ikke fått begynt å lade. Vi gjorde er raskt overslag og ble enige om at vi ville klare å komme oss til neste ladepunkt. Der var det kafe, så der kunne vi i det minste vente inne i regnværet. Det viste seg å være en god plan. Senere på dagen fikk vi et nytt møte med rekkeviddeangsten.  Nå regnet det ikke så mye lenger, og det var litt varmere i lufta, men det var motorveier med 90-100 km i timen... Det var ikke mye strøm igjen da vi kom til Levanger, men det var ikke ladekø. Vi fikk handlet og tatt oss en is og kaffe mens vi ventet. Dagen (og kvelden) var reddet.

DAG 4 - NÅ GÅR ALT SÅ MEGET BEDRE

Gårsdagen hadde lært oss at regn, lave temperaturer og høy hastighet ikke nødvendigvis er en god kombinasjon for en liten, fullastet EL-bil med takboks.  Det hjalp godt at denne dagen var det varmere, tørrere, mindre trafikk, lavere fartsgrenser og brukbar tilgang på ladere nær eller langs E6.  Vi må nok innrømme at både den dagen og neste dag ble det litt mye fokus på å lade og kanskje litt mindre fokus på å være turist. Men vi lærte av det også og vi fant tilbake til turistene i oss. Deilig.

DE NESTE 19 DAGENE 

Vi lærte at El-bil-førere hjelper hverandre og slår av en prat med hverandre når de møtes på ladestasjonene. Vi traff mye hyggelig folk underveis, fikk gode tips, og luftet litt frustrasjoner.  Etter hvert som vi fikk litt mer erfaring, kunne vi hjelpe andre også. Vi beveget oss også inn i et område med ladere med greie mellomrom og mindre trafikk igjen.  Vi begynte å kjenne bilen og rekkevidden bedre, og vi ble ganske flinke til å sjekke neste dags lademuligheter. Det gikk nesten 3 uker til neste gang vi kjente på rekkeviddeangst.

Det ble litt stress på Andøya hvor det ikke fantes hurtigladere og de få T2-laderne, (tror vi fant 3), var det kø på. Redningen (eller det som gjorde at vi slapp å sitte og fryse i kø), var at vi fikk leie en bobilstrømkontakt på campingplassen. Det tar en evighet, men i løpet av natta ble vi godt forsynt med strøm til dagen etter. 

Hurra! Ladestasjonen i Ifjord ble satt i drift akkurat i tide!

Vi var litt spente på hvordan det ville bli når vi kom til Troms og Finnmark hvor det var færre ladere. Men det gikk helt fint. Det var riktignok færre ladere, men det var også færre El-biler. Vi følte av og til at vi var den eneste...  Lynladerne til Ishavsveien var raske og effektive. Og til vår store glede, satte de laderen i Ifjord i drift akkurat i tide!  Det var den eneste etappen vi var litt bekymret for. Det fantes en nødløsning i området der også, men den slapp vi å teste ut. Laderen ble satt i drift dagen før vi passerte! 

DAG 23 - LAKSELV

Etter tre uker på veien var dette dagen vi skulle plukke opp "baksetepassasjeren" i Hammerfest. Dagen før hadde vi kjørt langt, så vi orket ikke å lade da vi kom fram til Lakselv. Vi kunne vente til dagen etter... tenkte vi. Men dagen etter virket ikke noen av hurtigladerne der. De neste laderne, i Olderfjord, var ute av drift pga anleggsarbeid. Det visste vi heldigvis, så vi visste at vi ikke kunne dra fra Lakselv uten å lade i alle fall litt.  Etter å ha stresset litt mer enn nødvendig, koblet hjernen seg på og vi ladet med T2-laderen, den eneste som virket.  Det tar lenger tid, men vi fikk i alle fall nok strøm til å komme oss til Skaidi hvor vi fikk fylt opp. Det var 20 dager siden vi hadde ladeangst sist, og det ble siste gang vi hadde ladeangst på turen. Men vi lærte å ikke vente med å lade....  vi lærte å lade når vi kunne, ikke bare når vi måtte. 

HVA LÆRTE VI I LØPET AV DISSE 39 DAGENE?

Mat til bilen og mat til oss.

Vi leste før vi dro at vi skulle passe på å lade når stoppet, ikke stoppe for å lade. Det hørtes fint ut det, og ja, vi passet på å sjekke lademuligheter når vi stoppet. Men vi fant vel ut at det vel så ofte var sånn at vi måtte stoppe for å lade når det var mulighet, og så heller sørge for å gjøre nødvendige ting der det var lademuligheter. Som å spise, ta dagens strekke-på-beina-tur, handle litt osv. Og det fungerte helt fint. Vi ble gode til å planlegge nettopp sånn på resten av turen.  Vi lærte også at vi ikke alltid måtte lynlade eller hurtiglade, det fungerte å bruke T2 også. Det tar bare mer tid.

Vi lærte oss at da vi gikk gjennom neste dags etappe om kvelden, sjekket vi opp og lagde oss en oversikt over lademuligheter samtidig. Vi fant også ut at det var veldig greit å noen ganger stoppe å lade bare fordi det var mulig, om det så bare var for å fylle å litt på en ledig plass. Det er alltid godt med en liten strekk på beina, en is eller en tur på do. Eller bare en liten hvilestund i bilen, kanskje mens vi spiste matpakka vår. Fordelen var at vi svært sjelden trengte å tenke at vi var i ferd med å gå tom for strøm, og vi visste hvor vi kunne fylle, og hvor langt det var til neste om det skulle være kø der vi hadde planlagt å stoppe. 

Joda,  vi må innrømme at det er enklere å bare kunne svinge innom en bensinstasjon å fylle tanken, fortere går det også. Når det er sagt så er det ikke alle steder det ligger bensinstasjoner på rad og rekke heller... 

Konklusjonen er at det gikk helt fint å kjøre El-bil fra sør i vest til nord og øst.  Plutselig en dag, var det vi som kunne rekke ut en hånd og hjelpe noen andre som var mindre erfarne enn oss. For El-bil-folk er hyggelige og hjelpsomme både i nord og sør og midt i mellom. Det eneste som vi ikke fikk gjennomført som planlagt, var rundturen på Senja. Der var lademulighetene for dårlige, og med regn og kjølig vær, tok vi ikke sjansen.  Så litt mer stress var det å kjøre El-bil, men ikke så mye at vi ikke kommer til å dra ut på tur igjen. Og bilen i seg selv er jo en nytelse å kjøre!