Dag 17: Hamningberg - 70° Nord, 30° Øst

Endelig var det tid for en dagstur igjen - ingen pakking av bil, ingen rydding eller vasking av campinghytte...  I dag kunne vi bare stå opp, spise frokost på kjøkkenet i "leiligheten" vår og sette oss i bilen og kjøre østover - faktisk så langt øst som det går an å komme i Norge. Nå har vi rundet halvveis på turen vår og hva passer bedre enn å dra til Europas ende... til Hamningberg. Det blir sagt at de har gode vafler der ...  Det i seg selv er jo en god grunn til å reise dit... men langt fra den eneste.

Det er lenger øst enn de fleste tenker. Turen fra Vestre Jacobselv til Hamningberg tar omtrent 2 timer i den mest arktiske delen av Norge. Og som andre steder i Finmark, så er ikke naturen så spektakulær, men utrolig fascinerende, vill og annerledes enn alt annet.

Turen tar ca 2 timer fra Vestre Jacobselv og går forbi byene Vadsø og Vardø, langs flere små fiskevær og Kibergneset - Norges østligste fastlandspunkt. Her er det historie helt tilbake til middelalderen og kanskje enda lenger.  Det er krigshistorie fra 2.verdenskrig, heksehistorie, middelalderhistorie, masse kulturminner blandet med sandstrender og fuglefjell. Vi skulle hatt mye mer tid her, ingen tvil om det. Det er grått og surt ute, så iskaldt at vi har ekstra tøy med oss i baggen.  Vi nærmer oss en av Norges ytterkanter, og det kjennes på kropp og sjel.

Fra Vardø er det omtrent en times kjøretur ut til Hamningberg, siste del av Nasjonal turistveg Varanger.  På vei utover føles det mer som om vi har kommet til månen eller en hittil ukjent planet. Vi kjører gjennom et steinlandskap som må oppleves, det kan ikke forklares. Det er enorme mengder lagdeltstein i vanvittige formasjoner, det ser ut som om noen bare har kastet rundt seg med stein. Det er goldt og det er øde og midt oppi disse "steinhaugene" ligger det plutselig en hytte eller flere. På den andre siden har du havet og og strender. Det er så spektakulært at vi nesten glemte å ta bilder.

En gang i tida var dette et av de største fiskeværene i Finnmark. Rundt år 1900 bodde det 250 mennesker her. Hamningberg overlevde 2. verdenskrig og Den brente jords taktikk, og har bebyggelse fra helt tilbake til 1800-tallet. Det har bodd folk her lenger enn det. Vi vet at det bodde folk her allerede på 1500-tallet. Her har det vært masse aktivitet og variert næringsliv. Selv om fiskeværet klarte seg gjennom krigen, trengtes det fornyelser og et nytt fiskebruk som var tilpasset tiden. Det nye bruket var klart i 1953, men havnen og moloene var for dårlige og ikke tilpasset datidens større båter. Det ble det aldri gjort noe av, og i 1965 ble det bestemt å fraflytte Hamningberg. De yngste flyttet først og i 1974 flyttet de tre siste innbyggerne, 3 eldre søsken.

Veien ut til Hamningberg er vinterstengt. Normalt skal veien åpnes til 15.mai, men i år var det fremdeles mye snø i mai. Fare for ras gjorde at det måtte sprenges bort en skavl i fjellet før arbeidet med å åpne veien kunne fortsette. Først 25. mai klokken 11.00 ble veien ferdig brøytet og åpnet. Skal man ut dit om vinteren, er det båt eller snøscooter som gjelder. Sommersesongen er kort og hektisk. Først kommer de opprinnelige beboerne og deres etterkommere tilbake til husene som nå brukes som sommerhus, og så etterhvert kommer turistene - i ganske store mengder.

På tross av turistene, er Hamningberg en stille og idyllisk plass å rusle rundt. Jeg tror at man blir litt stille og ærbødig helt automatisk av å rusle rundt i disse omgivelsene. Det er både fascinerende og vemodig og tenke på at her bor det bare folk om sommeren. Tenk på all historien som sitter i husveggene her!

Driftige hjemvendte sjeler har brukt de siste årene på å sette i stand det som nå har blitt Riisebruket, et turistanlegg med overnatting og kafe. En riktig trivelig plass som kun er åpen i juli måned. Gamle bygninger har blitt restaurert og bygget om og det har blitt en virkelig fin plass hvor det går an å få litt å bite i og litt å drikke før man setter kursen vestover igjen. Og ja, vaflene var gode! Nystekte vafler i disse omgivelsene, er verdt terningskast 6! Fiskesuppa og fiskeburgeren som vi spiste litt senere på dagen var kjempegod også.

På vei tilbake stoppet vi ved ved minnesmerket over redningsdåden som ble utført i 1894. Flere mindre fiskebåter var ute på havet da en voldsom storm kom over dem. Ingen av de store båtene som lå inne turte å gå ut for å hjelpe dem. Det var bare den helt nye redningsskøyta, "RS Colin Archer" som var i Hamningberg da, som tok sjansen på å gå ut i uværet. 37 mennesker ble reddet og ryktet om aksjonen spredde seg fort i resten av landet. Dette er muligens det som la grunnlaget for dagens "Redningsskøyta" for etter denne hendelsen ble det fortgang i byggingen av flere slike båter.

På vei "hjemover" traff vi flere reinsflokker og vi ble like fascinerte av veien, fjellformasjonene og naturen som vi ble på vei ut. Egentlig var vi forsynte med inntrykk, men vi svingte likevel en liten tur innom Vardø. Vi kunne ikke dra forbi når vi først var her, men vi var fornøyd med sightseeing for dagen, så det ble bare et kort stopp. Vi må bare innse at vi ikke kan få med oss alt bestandig.

Vi ruslet en liten tur på Vardøhusfestning, var nede på kaien og vinket til Hurtigruta og svingte forbi kirken før dagens sightseeingtur var slutt og bilen gikk rett tilbake til Vestre Jacobselv. Det hadde vært en rolig dag full av inntrykk. Det er så spesielt å være her! Hvor heldige er ikke vi som får oppleve alt dette her!

Dag 16: Stabbursdalen - Vestre Jakobselv

Nå har vi kommet til dag 16 på tur og hele familien er fremdeles samla. Vi har blitt kjempegode til å pakke bilen og vaske hytta og komme oss videre. Men jeg må innrømme at natt til i dag var fæl, altfor varmt og altfor mye knott. Så selv om vi kunne sove litt lenger i dag, var vi forholdsvis tidlig oppe likevel. Vi tok frokosten med oss - som vanlig, men først gjaldt det finne litt frokost til bilen også. Det gjorde vi - til den nette pris av 16.49 pr liter...

I dag går turen mest østover, over fjelloverganger og langs fjorder. Først langs Porsangerfjorden, over Børselvfjellet, langs Laksefjorden, etterhvert over Ifjordfjellet, til Tana og så ender vi opp ved Varangerfjorden i nærheten av Vadsø. Nå er vi ikke bare langt nord, men langt øst også.

Chappiljok

Frokosten ble inntatt på stranda i Chappiljok ved Porsangerfjorden. Rundt kryr det av interessante plasser hvor vi kunne ha stoppet. Det ble meldt om reinflytting i Roddenes, ikke så langt herfra, men dessverre var vi enten litt for tidlig eller litt for seint ute. Etter å ha tilbragt noen timer med "Reinflytting minutt for minutt" på NRK i vinter hadde det jo vært veldig kjekt å havnet midt oppi det. 

Det er ikke bare bensinprisen som er høyere her i nord, fartsgrensene er høyre også... ikke akkurat sånne 90-veier vi er vant med i sør. Plutselig kom tåka også, men heldigvis ble den aldri så lav at det påvirket kjøreforholdene noe særlig. Dette var i det hele tatt dagen for svært varierende vær. 

I Kunes stoppet vi for å strekke litt på beina. Ellers hoppet vi over det meste av planlagte stopp. Vi rett og slett litt slitne og litt metta på opplevelser og natur fremdeles. Planen var å stoppe ved Adamsfossen ved Laksefjorden, men vips så hadde vi kjørt forbi. Vi skal tilbake samme vei, så da har vi noe å gjøre på vei sørover igjen også. I Rustefjellbma stoppet vi og fylte på med is og kjøresnop, gjorde et nødvendig ærend og strakk litt på beina før vi kom oss inn i bilen igjen.

Tana bru

Tana bru er ikke bare brua som krysser Tana-elva, men også navnet på administrasjonssenteret i Tana kommune. Det var hit den sovjetiske armeen hadde kommet da Hitler beordret tvangsevakuering av Finnmark og nordre del Troms den 28. oktober 1944. Den brente jords taktikk. Ordren avsluttet med: "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass". Brua ble sprengt for å stoppe russerne, og den ble gjenåpnet i 1948. Det var nok ikke akkurat dette vi tenkte på da på kom til Tana bru. Vi var mer opptatt av at vi begynte å nærme oss dagens endepunkt og det var deilig å se skiltet mot Vadsø.

Gornitak rasteplass, Varangerfjorden

Et kvarters tid etter at vi passerte Tana bru, kom vi til Varangerbotn hvor Varangerfjorden, Norges eneste østvendte fjord åpenbarte seg. Dette er et utrolig fascinerende område hvor vi kunne tilbragt masse tid. Her starter Nasjonal turistveg Varanger og langs den finnes sjøsamisk historie, krigshistorie og spor etter 11.000 år gammel bosetning blandet med rikt fugleliv. Nå nøyde vi oss med et stopp på Gornitak rasteplass, en veldig fin og godt tilrettelagt plass.

Nesseby kirke

Nesseby kirke ligger så ensomt til der nede ved fjorden. Den klarte å unngå å bli brent under andre verdenskrig, og da bygda skulle bygges opp, valgte de å bygge litt lenger oppe. Så den ligger her ned for seg selv. Vi har vært her før, og jeg kjenner ennå følelsen jeg hadde da vi satt inne i kirken og kjente på atmosfæren og nesten en følelse av ensomhet og sikkert masse gjemt historie som satt i veggene. Denne kirken gjør noe med meg. Det hele er nesten litt trolsk, om det er lov å si det om en kirke.

Vestre Jakobselv camping

Dagens store overraskelse fikk vi da vi kom fram til Vestre Jakobselv camping, der var vi blitt ombooket fra en hytte uten innlagt vann til en liten leilighet med do og dusj og eget rom til baksetepassasjeren. Til samme pris dom for hytta. Ingen av oss var lei oss for det. Her, i hybelen til Husmora på senteret (campingen er også bibelsenter) skulle vi være i tre netter, og selv om hyttene ser fine ut her fra vinduet i leiligheten vår, var det deilig med do og dusj og god plass.

Etter en heller grå dag, skinte sola opp og det var riktig fint ute da det nærmet seg midnatt.  Blir aldri lei av dette vakre lyset som står på natten gjennom!

Dag 15: Fra Kvænangsfjellet til Stabbursdalen - Endelig Finnmark

I dag våknet vi opp til gråvær, tåke og lett regn. Etter en god frokost på Gildetun satte vi kursen videre nordøstover mot Finnmark. Det ble en rolig tur med langt mindre naturopplevelser enn de siste dagene. Ikke fordi de ikke finnes, men delvis pga været og delvis fordi hodet rett og slett trenger noen dager uten så mye inntrykk innimellom. I tillegg skal vi kjøre akkurat denne veien tilbake igjen, så vi trenger ikke få med oss alt nå.  Når det er sagt, så har jeg stor sans for Finnmarkskysten også. Fjordene her er større, bredere og "rundere" enn lenger sør - og fjellene er rundere, "snillere" og ikke så spektakulært vakre som de vi så i går. Men så er det det med å være her da, så langt nord, med blått hav så langt man ser, helt til Nordpolen. Det er mektig og en helt egen stemning og følelse. Og så er det all historien. Her har det bodd folk i tusenvis av år,  her er det tydelige spor etter landhevinger fra Istiden, flere tusen år gamle helleristninger og ikke minst mye vond og tankevekkende historie fra 2. verdenskrig.

Og nettopp krigshistorie ble det vi prioriterte i dag.  Det var kanskje en litt spesiell del av historien, for det handlet ikke først og fremst om lokalbefolkningen, selv om de selvfølgelig var involvert også. Det handlet om det tyske krigsskipet "Tirpitz" som lå i dekning i Kåfjord i en lang periode av krigen. I Kåfjord finnes det et privat lite museum, Tirpitzmuseumet. Her tok vi dagens stopp, en interessant times tid. Anbefales virkelig.

Den opprinnelige planen vår var å stoppe på "Porten til Finnmark" i Langfjordbotn for å feire at vi hadde endelig krysset grensa til Finnmark, men akkurat som sist vi var her, så var det til vår store skuffelse stengt, og denne gangen var det ikke vær til å raste på utsiden. Dumt når åpningstidene på nettsiden ikke stemmer med virkeligheten. Det ble til at vi stoppet i Alta i stede for, både for å handle og for å få oss litt mat. Vi endte på Sentrumsgrillen og det var virkelig en positiv opplevelse. Det var enkel og rask mat med god smak til en grei pris. Akkurat det vi trengte.

Fra Alta blir det et godt stykke med fjelloverganger og innland, blant annet over Sennalandet og mellom Skaidi og Olderfjord. I Olderfjord traff vi endelig havet igjen og Porsangerfjorden bredde seg ut i alle sin prakt.

Det var flere steder her vi kunne tenke oss å stoppe, men nå ville vi bare kommer fram til dagens endepunkt: Stabbursdalen Resort, der Stabburselva, kjent for sin storvokste laks, møter Porsangerfjorden ganske langt inne i fjorden. Her var vi klare for en rolig kveld og oppladning til neste dag, for da ligger det en lang kjøretur foran oss. Været passet for en innekveld også, og ikke minst var det helt greitt å stenge seg inne - og myggen ute. For mygg var det her, selv om det ikke var på langt nær så ille som i Karasjok for tre år siden.

Vel, myggen lot seg stenge ute, men her fikk vi et gjensyn med knotten, og den lar ikke myggnettingen stoppe seg her heller. For selv om Finnmarksmyggen er kjent for å være stor og kraftig, så er knotten akkurat like ubehagelig liten her som på Senja.

Dag 14: Fra Senja til Kvænangsfjellet

Det regnet da vi la oss på Fjordbotn camping, men da vi stod opp neste morgen var været strålende. Vi var oppe tidlig for å være ut i god tid til å stille oss i ferjekø i Botnhamn. Dette er en ganske liten sommerferje som bare går noen få ganger i løpet av dagen og har innlagt lunsjpause, så om vi ikke kom med morgenferja, måtte vi kjøre rundt. Vi var tredje bil i køen da vi kom og ingen turistbusser i sikte, så vi regnet med å komme med. Båten er ikke så stor og har begrensninger både på antall biler og antall passasjerer. Det betydde at dersom det f.eks var to turistbusser som hadde bestilt plass, så var det plass til flere biler ombord, men ikke flere passasjerer. Vi ventet i spenning.

Vi pustet lettet ut da vi så ferja komme og vi fremdeles var nummer 3 i køen. Nå var det ingen som kunne komme og frata oss plassen! Kvaløya - her kommer vi!

Turen over var behagelig i finværet og den tar bare en halvtimes tid. Den første av tre ferjeturer i dag! 

Det var dårlig med servering på ferja, så vi fant oss fort en plass på Kvaløya hvor vi stoppet og spiste frokost. Vi har ikke vært her på øya før, og dessverre hadde vi ikke så mye tid her denne dagen heller. Vi skal videre til det som jeg bestemt mener er en av Norges aller vakreste plasser! Etter frokosten er det bare å kjøre på. Vi fikk oss en ufrivillig ekstra runde da vi svingte feil i Tromsø, og vi skrinla planen om å stoppe og strekke på beina med Ishavskatedralen / Tromsdalen kirke. Når det er sagt, anbefaler vi virkelig et stopp der!

Klokka nærmer seg ett da vi ankommer ferjekaia på Breivikeidet, og nå skal vi inn i noe av det vakreste jeg vet - nemlig alpelandskapet i Troms. Vi må vente litt på kaien og benytter anledningen til å nyte landskapet og omgivelsene i finværet. Vi ser at vi kommer med neste ferje, så det er bare å slappe av og glede oss til to flotte ferjeturer i perfekt vær. Skulle nesten tro vi hadde bestilt det!

Turen over fjorden fra Breivikeidet til Svensby tar omtrent 20 minutter. Det er en fin tur med nærhet til sjøen og fjellene. 

Deretter er det en litt over 20 minutters kjøretur til Lyngseidet hvor neste ferje omtrent stod klar og ventet på oss. Nå skal vi ikke kjøre ferje igjen før vi nærmer oss Hamarøy på vei sørover igjen! Dette er vår femtende ferjetur på disse 14 dagene vi har hatt ferie så langt, så det er helt ok at det er lenge til neste gang. Når det er sagt, er disse to siste turene kanskje de aller vakreste, så de er verdt det.

Turen over Lyngen til Olderdalen tar i underkant av en time og er helt magisk. På med klær og opp på dekk!  Dette må nytes. Jeg husker at vi syntes det var flott sist vi kjørte her, og det var ikke noe mindre flott denne gangen.

I Olderdalen kobler vi oss på E6 igjen etter å ha kjørt langs kysten helt fra vi svingte av rett nord for Steinkjer for 9 dager siden.

Det skjer noe med meg når jeg kommer inn i dette området. Det er så utrolig vakkert her, og det er noe med disse "alpene" som snakker til meg på en måte som gjør at jeg blir helt rørt og nesten litt satt ut. Når været er sånn som det var denne dagen, blir jo det hele helt magisk. Lyngsalpene må oppleves, de kan ikke beskrives. Vi skulle gjerne ha stoppet her og nytt utsikten og området enda mer, men vi hadde kjørt noen timer det var enda et stykke igjen før vi var framme på dagens endestasjon.

Gildeltun - dagens endestasjon.

Gildetun, midt oppå Kvænangsfjellet, har vært en av våre favoritter siden en utrolig fin overnatting her for mange år siden. Da datt vi mer eller mindre tilfeldigvis innom her. For tre år siden var planen å stoppe her, men da lå tåka tett som bare det da vi kjørte forbi på vei nordover, og jeg var syk på vei sørover...  Men denne gangen hadde vi bestilt rom, så nå var det ingen tvil hvor dagens stopp var.

Her overnattet vi i 1994 - men det går ikke an nå. Likevel var det artig å se hytta igjen. Vil du lese mer om det besøket, kan du gjøre det HER.

Og her overnattet vi i 2017, 23 år senere. Ikke like sjarmerende og spesielt, men mer enn bra nok likevel. Vi koste oss med fin utsikt, god mat og gode senger. Etter flere netter i enkle hytter med do et stykke borte, var det deilig med do og dusj i hytta. En fantastisk flott dag, fikk en veldig fin slutt! I morgen skal vi krysse grensa til Finnmark!