Fra Storslett over Kvænangsfjellet via Masi til Karasjok (2014)

Juli 2014

Herfra til evigheten...  ja, sånn føles det å kjøre langs Finnmarkskysten.  Den mangler Tromskystens magiske fjell og fjorder, men det er en helt annen magi å kjenne på det at nå er vi så langt nord og ut i havet der er Nordpolen neste.

Dagen starter nesten like kald som gårsdagen sluttet, tar oss rett inn i et tåkehav som er noe av det verste vi har opplevd og deretter blått hav og blå himmel så langt vi ser, bare avbrutt av plutselig regnvær som kommer ingensteds fra for så å avslutte dagen med 30 varmegrader og stekende hete i Karasjok. En lang setning med mange ord... akkurat som dagen er: En lang kjøretur med mange vær...

Kvænangsfjellet

Vi har kjørt her før, og da havnet vi mer eller mindre tilfeldig på det som nå heter Gildetun, midt oppå Kvænangsfjellet.  Mulig det het Gildetun den gangen også, men det brydde vi oss aldri om.  Vi skulle bare stoppe for en kaffe og en do-tur, men endte opp med å leie en gammel campinghytte som lå så utrolig idyllisk til med en vanvittig utsikt over fjorden, flott vær og en magisk kveld / natt. Så om det var noe vi var enige om på forhånd, så var det at her skulle vi stoppe denne gangen også, enten for å drikke kaffe, eller for å overnatte.  Vel, for å gjøre historien kort, vi ser ikke en gang om og når vi passerer Gildetun.  Vi har aldri noen gang kjørt i så tett tåke eller tåke som har kommet så fort på.  

Riktig nok er det gråvær og regn i lufta da vi kjører fra Storslett, men dette er vi ikke forberedt på.  Det er en opplevelse å ta med seg, men mest av alt er det på grensa til å være skummelt, eller kanskje er det rett og slett litt skummelt.  Jo, vi må innrømme det.  Vi puster lettet ut da tåka letter like fort som den kom etter en 20-25 minutter.

Fjell og fjell forresten, for en søring er det snaut nok en fjellovergang. Veiens høyeste punkt er 402 meter over havet og du ser havet rett der nede.  Det er ikke som å kjøre over Haukelifjell eller Hardangervidda og sånn steder.  Men desto mer fascinerende er da da å vite at hver vinter er denne veien stengt en 10-15 dager fordi det er så værhardt. Kvænangsfjellet er så flott og vi er glade for at vi har en mulighet til å passere - på vei sørover igjen, forhåpentligvis i mindre tåke.

E6 går langs havet hele veien og nå som tåka har lettet er det nok av utsiktsplasser å stoppe ved, både for å se og for å strekke litt på beina og kjenne følelsen av å være så langt nord.  For de som bor her er det jo helt normalt, men for oss som bare er på besøk av og til, gir det meg alltid en helt spesiell følelse av noe stort.  Og det er stort, for de fleste plasser i verden kan man ikke reise så langt nord så enkelt som vi kan i Norge.

Porten til Finnmark

I Langfjorbotn krysser vi grensa mellom Troms og Finnmark.  Her ligger Porten til Finnmark - en liten kaffebar som skal være kjent for sin kaffe og for sin hjemmebakst. Dessverre har de ikke åpnet ennå da vi kommer hit, og ettersom vi ikke hadde spist skikkelig frokost før vi dro, tillater vi oss å låne et bord på utsiden for å raste.   Vi passer selvfølgelig på å rydde godt etter oss og håper på bedre lykke neste gang.

I Alta tar vi av E6 og kjører Rv93 mot Kautokeino og Karasjok. Nå er det bort fra fjord og hav og gjennom trange daler og kløfter, strie elver og et helt annet landskap. 

 

Masi / Maze

Neste stopp er Masi, en liten bygd i Kautokeino kommune og hvor omtrent 98% er samiske. Vi har kjørt her også før, og denne gangen hadde vi bestemt at vi skulle kjøre nedenom samebygda Masi / Maze. Den lilla bygda med omtrent 350 innbyggere skulle demmes opp under byggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på 70-tallet, men stor motstand reddet den. Dette er en interessant historie som berørte oss sist vi kjørte her, og en berører oss ikke mindre nå etter å ha besøkt "The lost villages" nær Cornwall, Ontario i Canada og kommet tett innpå småstedene der som ble lagt under vann på midten av 50-tallet.

Pikefossen

Ved Pikefossen et lite stykke etter Maze stopper vi for å raste litt igjen og for å se på fossen. I følge et gammelt sagn, har fossen fått navnet sitt fra ei unge jente som hadde fått i oppdrag å passe på reinflokken mens eierne var borte.  Jenta skulle krysse isen i elva rett overfor fossen, men hele reinflokken gikk gjennom og druknet.  Da reineierne kom hjem og fikk høre hva som hadde skjedd, kastet de jenta i fossen.  Det blir sagt at folk som har er her om natten fremdeles kan høre hjerteskjærende jenteskrik fra fossen.  Heldigvis er det dag mens vi er her...  

Heretter er det rein transportetappe mot over Finnmarksvidda mot Karasjok og Karasjok camping.  Ikke fordi det ikke er plasser å stoppe, men fordi det har vært en lang tur og nå er vi klare for å komme fram.  

Kampen om Altaelva