Andøya på vestsida - Nasjonalturistveg Andøya. (2017)

Egentlig har jeg ikke tenk til å si så mye om Andøya, bildene kan tale for seg selv. Jeg vil prøve å vise fram den magiske naturen på vestsida av øya, langs Nasjonal turistveg Andøya. Det er her det er blått hav så langt du ser og enda lenger enn det, det er bare rett ut i ville havet. Naturen her er så flott. Egentlig burde jeg ikke skrive om det, for jeg kunne tenke meg å ha denne plassen for meg selv, sånn nesten i alle fall.

Her, uti havet, for vi er på ei øy, dog med bruforbindelse til fastlandet, har det bodd mennesker siden Steinalderen. Det er imponerende, for den gangen var det nok ikke bru over sundet.

Her er det fjell og hav hånd i hånd. Fjelltopper som er opptil 700 meter høye og som ser ville og ukontrollerte ut med sine delvis spisse, delvis "hakkete" tinder. Dette er også det eneste området i Norge, utenfor Svalbard, hvor det finnes kullforekomster, blir det sagt. Akkurat det har ikke vi sett noe til, og ikke har vi sett etter heller. Vi har nøyd oss med å se på havet, fjellene, sandstrendene....

Sandstranda på Stave

Kleivodden rasteplass

Været skifter fort, regn i det ene øyeblikket og sol i det neste. Kleivodden rasteplass er flott tilrettelagt og ligger kjempefint til for både pause, mat og utsikt. Det er så fint her!

Bleiksøya sett fra rasteplassen.

På tide å kjøre videre nordover.

Andenes fyr sett fra ferjekaien i Andenes

Vi ender opp på ferjekaien i Andenes, nord på Andøya, hvor vi skal ta sommerferja over til Senja. Andøya - we will be back!


Nasjonalturistveg Andøya: HER og HER

Andre innlegg i bloggen:
Dag 11 - 2017: Fra Lofoten til Andøya
Dag 12 - 2017: Fra Andøya til Senja med ferje.

Helgelandsbrua (2017)

Jeg husker første gang vi kjørte over Helgelandsbrua. Det er såpass lenge siden av jeg måtte sjekke om det virkelig var sant, eller om det bare var falske minner. Men minnene var ekte nok de, brua ble bygget før den turen vår. Jeg husker at jeg syntes at den brua var så flott og den lå så utrolig fint til inne Leirfjorden der mellom Leirfjorden og Sandnessjøen kommuner. Det er ikke for ingenting den ble kåret til Norges vakreste bro av Teknisk ukeblad i 2010.

Det var ganske trolsk da vi kjørte her i 2017, veldig stilig himmel og skyer, men dessverre ikke de enkleste forholdene å fotografere i, enten det var fra bilen eller fra rasteplassen på sørsida av brua.  Vi Det var også en dag hvor vi hadde en lang kjøretur med 3 ferjer og mye ferjekøer, så vi tok oss ikke tid til å stoppe så lenge. Men en gang skal vi stoppe på rasteplassen og spise der og bruke litt tid på å studere denne flotte brua nærmere. Både brua og naturen er verdt et besøk.

Helgelandsbrua ble åpnet i juli 1991 og erstattet en ferjestrekning. Fram til da måtte man ha ferje for å komme til Sandnessjøen by som ligger i underkant av en mil sør for brua. Dette er et værutsatt området og brua stenges når vinden kommer opp i 30 m/s. Brua er 1065 meter lang og hovedtårnene er 138 og 127 m høye. Det er virkelig et flott byggverk!

Mer om brua kan du lese her: Helgelandsbrua

Om dagen vi kjørte her i 2017 kan du lese her: Vennesund - Nesna - den lange ferjedagen.

Gamle Strynefjellsveien, Fv 258 (2017)

Juli 2017

Nesten magisk går veien der. Oppover, innover og nedover i ett med fjellet. Den tilhører liksom der, er ikke noe inngrep, men passer inn i naturen. Måtte det alltid bli sånn.

Bare for å ha sagt det: Dette er et eventyr av en vei. Dette er ikke veien du tar for å komme fram, men  for å være underveis. Du tar den for å få en skikkelig opplevelse av flott natur og nærkontakt med gammel veibygging på høyt nivå. Her er det håndlagde murer og gamle stabbesteiner som er langt mer sjarmerende enn dagens autovern. La deg imponere og send noen tanker til de svenske rallarene og de tøffe lokale karene som har stått for dette håndarbeidet av en over 100 år gammel vei.

Vi har såvidt begynte på oppstigningen og tar oss tid til å se på naturen "bak" oss mot vest. Nå kjører vi på Norges eldste turistveg, for det var først og fremst turisttrafikk den var laget for. Det ble vedtatt at veien skulle bygges i 1881 og 13 år senere, 1894, var den ferdig. Veien er 27 km lang, dvs kortere enn den nye Strynefjellsveien, men den tar mye lenger tid å kjøre. Høyeste punkt er 1139 moh. Veien er vinterstengt.

Veien slynger seg som en orm oppover fjellsida i vest i ikke mindre enn 19 kraftige svinger.  Veien er opprinnelig bygget for hest og kjerre som var framkomstmiddelet den gangen. I dag er veien vernet og det er ikke lov å kjøre her med biler som er over 8 meter lange eller har mer enn 8 tonn akseltrykk. Om husker jeg ikke feil, ble man advart mot å kjøre med campingvogn også. Her må man være oppmerksom på at man plutselig må kunne rygge.

Vi kan virkelig kalle denne veien et imponerende stykke over 100 år gammel håndarbeid hvor spade og trillebår har vært de viktigste arbeidsredskapene. Kantesteinene er håndhugget og tilpasset til akkurat der de står.

Når vi nærmer oss toppen, kommer vi til Stryn sommerskisenter som normalt er åpent fra slutten av mai til midten av juli.

På østsida er det fremdeles flott, men her er naturen snillere på mange måter. Fjellene er rundere og veien mindre bratte. Men veiene er like smale og like imponerende.

Det ble forholdsvis tidlig vurdert å gjøre veien om til en helårsvei, men heldigvis fant de ut at det prosjektet kom til å bli for dyrt. Heldigvis, fordi det betyr at vi nå har veien her sånn som den var, omtrent.  Veien er freda, så forhåpentligvis vil den fortsette å være omtrent sånn.

I stede for ble det bygget en ny helårsvei over fjellet. Strynefjellsveien (Rv15) ble åpnet av Kong Olav i 1978, var dette den eneste ferjefrie ruta mellom Nordfjord og Østlandet.

.

Tranøybotn camping, Senja (2017)

Fyret nede på stranden kan også leies til overnatting, juli 2017.

Vi kom til Senja med sommerferja fra Andøya og trengte en campingplass så nær Gryllefjord som mulig for å å et godt utgangspunkt for kjøreturen langs vestkysten nordover mot Botnhamn neste dag. Den nærmeste plassen vi fant som passet oss, var Tranøybotn camping, en times kjøring litt øst og sør fra Gryllefjord.

Før vi reiste nordover hadde vi bestilt 24 av de 25 overnattingsplassene vi trengte underveis, alle på nett. Noen var bestilt lang tid i forveien, så det var spennende å om alt fungerte som det skulle. Og det gjorde det, bortsett fra en plass, og det var her. Plassen var nylig blitt overtatt av nye eiere, og av en eller annen grunn hadde vår booking blitt borte. Men heldigvis med litt smidighet både fra oss og den nye eieren, så fikk vi trikset det til. Vi hadde veldig lite lyst til å kjøre videre. Med en lånemadrass på golvet, fikk vi tre knødd oss inn i en liten to-sengs hytte. Det var deilig!

Plassen lå fint til i en slak skråning ned mot fjorden. Det fantes hytter i forskjellige størrelser og pris, fra helt enkle til litt mer avanserte. Til og med fyret nede på stranda gikk det an å leie til overnatting. Vi endte som sagt opp i en av de minste, enkleste og dermed billigste. Den var helt grei, pen og hyggelig, men veldig enkel og temmelig liten. Vi liker sånn sære, små hytter - og om det bare hadde vært to av oss hadde det vært helt perfekt. Og det var to den var laget for.

Toaletter, dusjer og kjøkken lå greitt til og det var rent og ordentlig.Det var rent og pent både på kjøkken og toaletter med helt grei avstand fra hyttene. I forbindelse med resepsjonen var en liten restaurant, Hyttekroa. Vi spiste ikke der, men vi koste oss med is og kaffe i resepsjonen, og det var koselig.

Utpå kvelden ruslet vi ned til fjorden. Vi hadde spist middagen vår i hytta, men egentlig burde vi kanskje ha tatt med oss grillen ned og hatt oss et kveldmåltid her nede i vannkanten. Alt i alt en hyggelig plass å være på. Bortsett fra den irriterende myggen og enda mer irriterende knotten, var dette en hyggelig plass å være.

Vi bestilte som sagt på nett og det fungerte jo ikke så bra, men det var nok mer en menneskelig svikt enn feil med hjemmesiden, og ordnet seg jo. Den gamle hjemmesiden var enkel, men fristende nok til at vi valgte denne plassen. Nå har de fått nye og mer "moderne" hjemmeside, "Norwegian Wild" , men i mine øyne er den rotete, lite informativ og tung å manøvrere på. Jeg gikk ut og inn flere ganger før jeg virkelig skjønte at dette var hjemmesiden til campingplassen, ikke en dårlig markedsføring av Senja. Det har selvfølgelig ingenting å si for opplevelsen man får når man besøker plassen, men ettersom den ikke ligger "midt i leia" for å si det sånn, kan en god nettside være det som gjør at man velger akkurat den når det kun er nettet man har å velge ut i fra.

Andre innlegg i bloggen:
Dag 12: Fra Andøya til Senja med ferje

Dag 32: Fra Øvre Årdal og hjem til Haugesund (2017)

Etter 32 dager på tur, kjennes lukten av hjem godt i nesa.  I tillegg skulle vi på grillparty og bading hos bestemor og bestefar sammen med søskenbarn som var på besøk, så det var bare å peise på. Vi beregnet å bruke ca 8 timer inkludert noen stopp underveis. Vi trenger både litt mat, noen "nødvendige ærend" og litt strekke-på-beina-tid. Vi har en slags regel som sier at vi skal ha en liten stopp hver halvannen time, sånn omtrent. Det begynte vi med da baksetepassasjeren var liten, og har funnet ut at det er en veldig grei regel både for kropp og hode. Dersom det ikke er noe naturlig stopp, så legger vi inn et stopp bare for å rusle 5-6 minutter rundt bilen.

Øvre Årdal ligger ved Årdalsvatnet, og etter ca 15 minutters kjøring kommer vi til Årdalstangen hvor det bl.a er utskipningshavn for Hydro Aluminium, et av fem aluminiumsverk som Norsk Hydro driver i Norge. Noe oppi hodet mitt sier meg at her har det vært en ferje en gang som jeg har tatt noen ganger, og et google søk viser at det stemmer. En gang i tida gikk det ferje herfra til Kaupanger.  Vi har bare såvidt startet på turen, så ingen grunn til å stoppe, vi bare suser forbi.

Nå er vi tilbake til Vestlandsfjordene, og i omtrent 2,5 mil kjører vi langs Sognefjorden. Flotte kjøreforhold, lite trafikk, enn så lenge og nydelig utsikt. En god start på dagen.

Lærdalstunnelen, fremdeles Norges lengste på 24.500 km. Det er noen år siden det var gøy å kjøre tuneller. Sjarmen er vel ikke helt den samme i dag. Men det finnes noen unntak, og denne er ganske fascinerende, faktisk.

Pit-stopp i Flåm. Bare fordi det passet sånn tidsmessig. Det er pent i Flåm, men styr unna midt på sommeren.  Det er som å bevege seg i en full fornøyelsespark - full av folk som vandrer rundt mer eller mindre på måfå, vanskelig å finne en skikkelig do, dyr og bare akkurat passe ok mat... Og egentlig ikke så mye å se på heller. Fin natur, men det er det jaggu meg mange andre og bedre plasser også. Men EN gang skal vi hit når det ikke er så mye folk, sånn at vi kan ta Flåmsbanen og se oss om uten å gå i flokk, håper vi.

Da vi kommer opp på E16 igjen fra Flom skal vi kjøre et godt stykke uten å treffe fjord og vann på en stund, bortsett fra en liten elv nå og da. Dette er kanskje ikke den mest spektakulære naturen vi har, men det er noe litt mystisk og mørkt over denne delen av Norge, og fascinerende. Du er liksom midt inni noe du ikke helt vet hva er. I de trange dalene blir fjellene veldig nære.

Granvinsvatnet, Hardanger. Har kjørt en stund i "innlandet", men nå er det ikke lenge til vi treffer en ny flott vestlandsfjord - Hardangerfjorden.

Endelig nærmer vi oss områder hvor vi begynner å føle at vi nesten er hjemme, selv om det ennå er tre timer igjen, omtrent.  Nå skal vi over på "riktig side" av Hardangerfjorden. Hardangerbrua, 1380 meter, krysser fjorden i Eidfjorden som er den innerste armen av Hardangerfjorden. Brua er dyr og omstritt, men fin og praktisk for vår del.

Videre langs Hardangerfjorden mellom Kinsarvik og Lofthus. Her er det mange flotte plasser, men utrolig smale veier, så det tok sin tid. Ikke alltid lett når en stor utenlandsk bobil, møter buss eller lastebil.  Ikke fordi de er noe galt med å være utenlandsk, men det er ingen tvil om at langt fra de fleste er vant med norske, smale vestlandsveier som går mer eller mindre rett ned i fjorden på den ene siden og i fjellveggen på den andre.

Låtefossen er utrolig flott der den bokstavelig talt treffer veien når forholdene ligger tilrette for det. Men denne gangen stoppet vi ikke her, for her var det fullt kaos i alle retninger. Folk glemmer at dette er en trafikkert  og smal Riksvei.  Det er forresten bare halvparten av fossen som er med på bildet her, for "tvillingen", som renner ned ved siden av, synes ikke på dette bildet.

Der i mot gikk det fint å ta den siste strekke-på-beina-og-kjøpe-is-pausen ved Langfoss ved Åkrafjorden. Den får man også bokstavelig talt kontakt med langs veien! Den er kåret til en av verdens 10 vakreste fosser av CNN/Budget Travel. Den er utrolig fin!

Herfra bærer det rett hjem til hverdagen igjen!