Der hvor ingen skulle tru... (2016)

Kjeåsen

Ja, hva i alle dager er det som får folk til å bosette seg 550 meter over fjorden oppi ei bratt fjellside hvor alt måtte bæres opp? Det ene huset der oppe tok det 30 år å bygge, hver lille, og store, bit måtte bæres opp fjellsida. 13 unger bodde det her oppe på det meste, og de gikk opp og ned til fjorden hver dag for å komme seg til skolen, i sommerhalvåret. Om vinteren ble det for tøft, så da måtte de bo hos slektninger nede i dalen. Først i 1973 ble det bygd vei opp her, og det føles nesten feigt å gå for den løsningen, eller kjøre for den løsningen er det vel riktigere å si. Samtidig er det ikke alle som kan gå opp og da kan vi jo være glade for at den feige måten finnes. Og det er fint for alle, ikke bare for de sprekeste å få et lite innblikk i denne delen av historien. Det bor fremdeles en person her opp om sommeren og hun har bodd her siden slutten av 1960-tallet. Gubba Noa så vakkert det er her oppe! Så vakkert og fredelig at jeg faktisk kan vurdere å skjønne og tru "at nokon kan bu", selv om nokon nok ikke blir meg.

Måbødalen

Det er mye ingen skulle tru.. denne tekstlinja fra "Anne Knutsdotter" fulgte med oss ned fra Kjeåsen og videre i retning Vøringsfossen og ikke minst Måbødalen, eller "Måfådalen" som vi omtalte den som den gangen for en halv evighet siden da vi kjørte her på skoletur - med buss...  MED BUSS !! 

Vi ruslet vi litt oppover den gamle bilveien i går.  Ja, du leser rett: BILVEIEN.  Om du ser godt på bildet her, så ser du veien oppi fjellsida her. I dag er det vel ingen som kan tru eller i det hele tatt se for seg hvordan biler, busser og lastebiler har klart å kjøre opp og ned denne smale, svingete veien med fjellveggen rett i veikanten på den ene siden og flere hundremeter stup ned på andre siden. 

Hvordan i alle dager kunne en buss og en bil med campingvogn møtes her? Og hva med vinteren når veien var glatt?

Og gikk det virkelig an å kjøre buss gjennom de tunnelene? Det skulle i alle fall ingen tru... Jeg tror ikke at jeg hadde trodd det om jeg ikke hadde vært med på det.  Godt at vi ikke så veien med dagens øyne den gangen...  

Vøringsfossen

Jeg kan forresten ikkje tru at det var så bratt ved utsiktspunktet til Vøringsfossen heller, og akkurat nå er det det som fascinerer mest, for den stakkars fossen er vel bare omtrent en 10-del av det den var. Trist, men samtidig er vi jo veldig glad i strømmen den gir oss. 

I snøsmeltingen kan den fremdeles bli nesten like stor som før reguleringen.  Jeg tror jeg får hive meg over noen gamle bilder etter ferien og se om fossen virkelig var så stor som jeg husker den gangen, og om det var like bratt da jeg stod på kanten der og tok det bildet. Det kan jeg i alle fall nesten ikke tru at jeg torde. Men nå tør vel en 14-15 åring mer enn en godt voksen dame også...