Heddal stavkirke ved Notodden (2016)

Da planene om "Storegut" på Tinnsjøen ble lagt på is, fant vi ut at vi bare skulle ha oss en liten tur og så skulle resten av dagen brukes til å slappe av og å få besøk av en gammel venninne som jeg ikke hadde sett på mange år.  Dermed ble det en tur til Heddal Stavkirke og en rask tur innom Notodden for å kjøpe grill.

Heddal er en av de store og staselige stavkirkene våre og den ligger lett tilgjengelig ved E134 en liten kjøretur fra Notodden.  Kirka ble bygget på 1200-tallet, men har gått gjennom noen forandringer siden det, så den ser nok ikke akkurat sånn ut nå som den gjorde den gangen. Uansett er det en flott bygning, nesten litt eventyraktig.

Vi har vært her før, det er jo en plass vi kjører forbi av og til. Men dette var første gangen vi betalte for å komme inn og vi fikk med oss en guidet tur i kirka. Anbefales! Det er så mye historie og så mange detaljer man ikke får med seg alene.

Også Heddal stavkirke har denne miksen av kristne og norrøne symboler, kors og drager om hverandre, og det er en imponerende bygning med tårn og utstikkere både her og der.

Inngangspartiet er også flott. Kirka er fremdeles i bruk i sommerhalvåret.  Det er gudstjenester, dåp og bryllup her, og en av de tingene som står på programmet vårt er å gå i Heddal Stavkirke på gudstjeneste en dag.  Det må være flott. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen - jeg er så fascinert av stavkirkene våre, enten de er store eller små. 

Jeg må innrømme at jeg har "jukset" litt med bildene her.  Lysforholdene var vanskelige da vi var der, så jeg har brukt noen bilder fra et tidligere besøk sammen med noen bilder fra i år.  Men alle bildene er mine og aller er "ekte".  

Lystang camping, Notodden (2016)

Bare for å ha sagt det, her har vi vært før og vi kommer sikkert igjen.  Om jeg skal lage en topp 3 liste over våre favorittcampingplasser, de plassene vi vender tilbake til, så vil nok Lystang komme på den, sammen med Lofthus og Yttervik.

Å komme til Lystang, er nesten som å komme til noen kjente, og om noen av dere har bodd på forskjellige Bed & Breakfast så har dere kanskje opplevd det: Vertskap som er oppriktig interesserte i sine gjester og som virkelig ser ut til å kose seg med å jobbe med turister.  At plassen ligger fint til med utsikt til et lite stykke av Telemarksvassdraget gjør jo ikke saken verre. Her er det flott og godt å være.

Hyttene er enkle og praktiske og utstyrt med det man trenger.  Noen av dem har innlagt vann og toalett.  Sanitæranlegget er rent og fint, og har toalett, dusj og kjøkken som kan benyttes. Og ikke minst ligger de flott til øverst på campingplassen med utsikt mot vannet.

Nede ved vannet er det gapahauk med bålpanne og kanoer og kajakker til utlån og andre båter til leie. Og selv om det kanskje ikke er de beste badeforholdene, så går det an også!  Til Notodden tar det omtrent et kvarter, til Heddal Stavkirke bruker du et par-og-tjue minutter og hadde vi tatt turen til Mæl for å kjøre med "Storegut", ville vi ha brukt en drøy time. I tillegg er det flere andre aktiviteter i nærområdet, som f.eks Fruktbygda Sauherad, Telemarkskanalen, Sølvgruvene i Kongsberg og faktisk er det ikke mer enn i underkant av 2 timer til Oslo.  Første gang vi bodde her, var det nettopp i forbindelse med et arrangement i Oslo.

Deilig å sitte her og nyte utsikten og kose seg enten det er dag eller kveld. Dette er rett og slett en kjempefin og trivelig campingplass hvor vi liker oss veldig godt.

Storegut på Tinnsjøen (2016)

Helt siden vi begynte å planlegge denne turen vår, har jeg tenkt på da jeg var barn og vi var og besøkte tante og onkel på hytta.  Jeg har ikke så mange minner fra hytta i seg selv, men jeg husket at det var stas når vi fikk kjøre ferje over Tinnsjøen.

Ikke hvilken som helst ferje, men en ferje som også tok med seg toget! Innimellom har jeg likevel lurt på om jeg husker riktig, eller om det bare er en drøm satt sammen av det ellers har blitt snakket om i forbindelse med tungtvannsaksjonen under 2. verdenskrig.

Jeg ble til og med fortalt at "Nei da, den ferja gikk ikke da du var liten, den ble lagt ned lenge før" (Kanskje jeg bør ta det som et komplement...??)  Men så, plutselig, ut av ingenting dukket Mæl stasjon opp rett foran oss bare noen minutter etter at vi hadde rastet. Jeg kjente at jeg fikk hjertebank og sa for meg selv noe sånn som "Jeg visste det, jeg visste det". Og da vi fikk stoppet, parkert og gikk noen skritt ut av bilen, så lå han der "STOREGUT".  Navnet hadde jeg ikke tatt vare på i hukommelsen, men med en gang jeg så ferja og navnet husket jeg at det var det han het!  Her lå han og beviste at jeg hadde husket riktig og da var jeg ikke i tvil en gang, selv før vi fikk sjekket når persontrafikken over Tinnsjøen ble lagt ned. Og JA, den ble lagt ned seint nok.

Vel, selv om du ikke har noen barndomsminner fra båtturer med en ferje som kan ta med seg toget, så er dette en plass som det er verdt å stoppe.  Den har en historie som er interessant på flere områder. To dager i uka i sommer kjøres det tur med MF Storegut på Tinnsjøen. Vi ble i fyr og flamme og planla å bli med på det dagen etter, men dessverre kolliderte det med når vi skulle plukke opp Baksetepassasjeren på Notodden, og det var tross alt viktigere.

Det var herfra, fra Mæl stasjon,  at DF Hydro la ut på sin siste tur, lastet med tungtvann som skulle til Tyskland den 20.februar 1944. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø, og da ferja var ute på det dypeste smalt det, ferja sank og 14 nordmenn omkom. Tungvannet ble med ferja ned til bunnen akkurat sånn som den lille sabotørgruppen hadde planlagt. Seinest i 2014 ble det laget film om dette og resten av "Tungtvannoperasjonen" .  Vemork ligger ikke langt herfra heller, så har man tid kan man få med seg mye historie her.

Rjukanbanen ble åpnet av Kong Haakon i 1909 og den gikk fra Notodden til Rjukan og over Tinnsjø på ferje. Fra fabrikken på Vemork ble industriproduktene frakten til Mæl stasjon og inn på ferja.  På Tinnoset ble det fraktet videre med Tinnosbanen til Notodden og videre ut i den store verden. Billig var det nok ikke, men sikkert praktisk.

Søsterskipet til DF Hydro er DF Ammonia som også ligger til kai ved Mæl stasjon. Hun har blitt pusset opp og restaurert og planen er at hun skal være i seilbær igjen i 2020.

Ammonia er verdens eldste dampdrevne jernbarneferje, og inkl. Ammonia er det bare 4 slike ferjer igjen.  Både Storegut og Ammonia er vernet. I stasjonsbygningen er det nå en liten, trivelig kafe,  Vi hadde akkurat spist, så vi nøyde oss med en is mens vi satt utenfor og så på de gamle båtene og kjente på atmosfæren her.

Gamle båter har sjel, det er helt sikkert. En annen ting som er helt sikkert, er neste gang vi er i området her, skal vi prøve å få oss en tur med Storegut.

Lykken er å raste ved Tinnsjøen i Telemark i strålende vær! (2016)

Etter en kaldstart morgen og en enda kaldere stopp på Hardangervidda var det som å komme til himmelen å stoppe ved Tinnsjøen i strålende sol, god varme og vindstille. Få ting er så herlig som å finne en fin rasteplass med fin utsikt, koke kaffe og spise medbragt mat. Både kaffen og maten smaker ekstra godt i sånne omgivelser.

Garen Camping, rett etter Vøringsfossen (2016)

Etter flotte dager ved fjorden, var det vidda neste.  Såvidt oppe på Hardangervidda, ikke så langt fra Vøringsfossen, ligger Garen Camping flott til. Og kaldt... i alle fall de to dagene vi var der.  Men det kan jo ikke plassen noe for, det må værgudene ta ansvar for.  Min vane tro, hadde jeg jaktet på en hytte som var "jo billigere, jo bedre" - og det fant jeg her. De minste og enkleste hyttene her ligger på rett under 500 kroner, og det var de verdt. De har større og "bedre" hytter også, for dem som ønsker det.

Sanitæranlegget var helt greitt og rent, men det ble veldig kaldt når ytterdøra stod oppe hele tiden. Ellers var betjeningen hyggelig, de hadde en liten "fjellbutikk" med fersk brød om morgenen og et enkelt utvalg av dagligvarer.


Og midt under Fotball EM var det jo veldig kjekt at det var TV-stue... spesielt for piloten. Bygget som tv-stua lå i var trivelig og temmelig nytt.

Vi syntes at det var litt kaldt og fant fram ulltøyet som vi alltid har på lur når vi ferierer i Norge, så vi klarte oss godt.  Men jeg lurer fremdeles på hvordan de hadde det om natta, de asiatiske turistene som ankom i nitida om kvelden, da vi var på vei bort til tv-stua for å se fotballkamp.  Noen av dem med trillekofferter og med hytte som mål, men mange, litt yngre som skulle ligge i telt. Noen av dem så så kalde ut at jeg var fristet til å hente et pledd for å pakke dem inn i. Trøtte og slitne etter det som helt sikkert hadde vært en lang busstur og så skulle slå opp telt i 4-5 varmegrader.. for ikke å snakke om minusgradene som helt sikkert var om natta...

Vel, da vi stod opp klokka åtte neste morgen var de alle (håper jeg) i bussen klare til å reise videre. Håper de tinte opp i løpet av dagen...

Der hvor ingen skulle tru... (2016)

Kjeåsen

Ja, hva i alle dager er det som får folk til å bosette seg 550 meter over fjorden oppi ei bratt fjellside hvor alt måtte bæres opp? Det ene huset der oppe tok det 30 år å bygge, hver lille, og store, bit måtte bæres opp fjellsida. 13 unger bodde det her oppe på det meste, og de gikk opp og ned til fjorden hver dag for å komme seg til skolen, i sommerhalvåret. Om vinteren ble det for tøft, så da måtte de bo hos slektninger nede i dalen. Først i 1973 ble det bygd vei opp her, og det føles nesten feigt å gå for den løsningen, eller kjøre for den løsningen er det vel riktigere å si. Samtidig er det ikke alle som kan gå opp og da kan vi jo være glade for at den feige måten finnes. Og det er fint for alle, ikke bare for de sprekeste å få et lite innblikk i denne delen av historien. Det bor fremdeles en person her opp om sommeren og hun har bodd her siden slutten av 1960-tallet. Gubba Noa så vakkert det er her oppe! Så vakkert og fredelig at jeg faktisk kan vurdere å skjønne og tru "at nokon kan bu", selv om nokon nok ikke blir meg.

Måbødalen

Det er mye ingen skulle tru.. denne tekstlinja fra "Anne Knutsdotter" fulgte med oss ned fra Kjeåsen og videre i retning Vøringsfossen og ikke minst Måbødalen, eller "Måfådalen" som vi omtalte den som den gangen for en halv evighet siden da vi kjørte her på skoletur - med buss...  MED BUSS !! 

Vi ruslet vi litt oppover den gamle bilveien i går.  Ja, du leser rett: BILVEIEN.  Om du ser godt på bildet her, så ser du veien oppi fjellsida her. I dag er det vel ingen som kan tru eller i det hele tatt se for seg hvordan biler, busser og lastebiler har klart å kjøre opp og ned denne smale, svingete veien med fjellveggen rett i veikanten på den ene siden og flere hundremeter stup ned på andre siden. 

Hvordan i alle dager kunne en buss og en bil med campingvogn møtes her? Og hva med vinteren når veien var glatt?

Og gikk det virkelig an å kjøre buss gjennom de tunnelene? Det skulle i alle fall ingen tru... Jeg tror ikke at jeg hadde trodd det om jeg ikke hadde vært med på det.  Godt at vi ikke så veien med dagens øyne den gangen...  

Vøringsfossen

Jeg kan forresten ikkje tru at det var så bratt ved utsiktspunktet til Vøringsfossen heller, og akkurat nå er det det som fascinerer mest, for den stakkars fossen er vel bare omtrent en 10-del av det den var. Trist, men samtidig er vi jo veldig glad i strømmen den gir oss. 

I snøsmeltingen kan den fremdeles bli nesten like stor som før reguleringen.  Jeg tror jeg får hive meg over noen gamle bilder etter ferien og se om fossen virkelig var så stor som jeg husker den gangen, og om det var like bratt da jeg stod på kanten der og tok det bildet. Det kan jeg i alle fall nesten ikke tru at jeg torde. Men nå tør vel en 14-15 åring mer enn en godt voksen dame også...  

Herlige smørbrød og god stemning gjorde susen. (2016)

Det er rart med det, man er sliten etter jobb og det skal bli såååå deilig med ferie. Roen skal senke seg, og skuldrene like mye og PANG - der sitter det en klo i nakke og hode som blånekter å gi opp kampen mot hodetabletter.  Regner med at det er flere enn meg som kjenner til det der. Det finnes en logisk forklaring på det der også, lærte jeg en gang.  Men heldigvis har erfaringen lært meg at jeg og Frøken Smertestillende vinner tilslutt om vi bare er tålmodige nok.

Et av de viktige våpnene i den kampen er mat - og gjerne noe man ikke trenger å lage selv...  Vi hadde allerede tatt turen til Kinsarvik, bare for å finne på noe, og da rumlet magen akkurat passe nok til at vi ga etter for presset og bestemte oss for å spise lunsj på "Gløyp spiseri" i stede for å dra tilbake til hytta vår og spise der, som vi egentlig hadde planlagt.

Vi spiste "Dagens smørbrød".  Jeg hadde røykelaks med rødløk, tomater og dillmajones.  Piloten gikk for en litt fancy versjon av ost og spekeskinke.  Det smakte himmelsk, og det brødet var bare fantastisk godt! Det var ikke noe loffaktig luftbrød der der altså, men nydelig, ferskt brød med herlig skorpe og god smak. Røykelaksen var full av smak, god røyksmak og akkurat passe salt, herlig.

Sammen med kaffe til piloten og te til meg, ble det er skikkelig herlig lunsjmåltid før jeg fant fram våpen nummer 2: Litt ekstra søvn på hytta.  Og piloten tok turen opp på en eller annen fjellskråning bak campingplassen.  Det var det som skulle til. Vi vant, og NÅ er også jeg klar for ferie!

På Lofthus camping igjen. (2016)

Lofthus camping ligger vakkert til oppi skråningen ikke så langt fra Ullensvang Hotell.  Og her er det ikke bare naturen som er fin. Vi har leid oss en liten, enkel tomannshytta, bare litt større enn et telt. Her er det reint og fint og det er også sanitæranleggene.  De stenger 2 timer midt på dagen for å gjøre rent, men det har vært rent og fint hele tiden mens vi har vært her, så det er nok noen som sjekker resten av dagen også. Betjeningen er hyggelig, selv om de av og til bare snakker engelsk, men sånn har det nå blitt i Norge nå.

Hytta er liten og enkel, men med egen veranda og absolutt det vi kan kalle "room with a view". Mer enn det trenger vi ikke!

Telt- og bobil/caravan-campingen er bokstavlig talt midt i frukthagen.  Her vokser det moreller og muligens epler på trærne.  Campingen ligger midt i skråningen omgitt av frukthager.  Vi har kost oss skikkelig her, det er virkelig en av det aller beste campingplassene vi har vært på, og det sier ikke lite, for vi har vært på en del.

Her kan du lese hva vi skrev sist vi var her.
Her er hjemmesiden til Lofthus camping.

Da er vi på veien igjen! (2016)

Det var deilig å sette seg i bilen etter jobb i dag og vite at nå er det ferie! Riktignok tar det litt tid før feriefølelsen begynner å sige inn, enn så lenge er jeg altfor trøtt etter å ha vært oppe til klokka tre i natt for å vente på den siste tørketrommelen skulle bli ferdig. Idioti, jeg vet.

Jeg plukka opp piloten på jobb og overlot rattet til ham, og så var vi i gang med årets ferie. I dag skal vi til Lofthus i Hardanger og der har vi bestilt en liten campinghytte som akkurat skal ha plass til oss to.  Det meste av den strekning går i områder hvor vi kjører forholdsvis ofte, men er det ferie, så er det ferie så vi gikk fort inn i turistmodus.

Første stopp var på Åkrafjordtunet som ligger litt under 1 1/2 times kjøring fra Haugesund langs E 134 mot Oslo. Det vel knapt en gang vi kjører her uten å stikke innom for å gjøre noen nødvendige ærend og ikke minst å kjøpe med oss minst en av spekepølsene som de lager her.  Det er mye lokal mat i butikken og spekepølsene anbefales virkelig. Den mest kjente er "Åkrafjordpølsa" som er pilotens favoritt. Jeg er mest glad i Stølspølse. Det er forresten turistinformasjon her også. Det er ikke alltid den er betjent, men de har et godt utvalg i brosjyrer for de som trenger noen tips.

Det neste stoppet måtte bare bli Langfoss, det er en av verdens fineste fosser.  Den ligger så nærme veien at vi måtte bruke vindusviskerne da vi passerte, og passerte gjorde vi bare for å stoppe på rasteplassen / parkeringplassen for å se nærmere på fossen (selv om vi har sett den mange ganger før, flere ganger i året faktisk).  Fossen har en fallhøyde på 612 meter og det lengste loddrette fallet er på 60 meter. I 2011 ble fossen kåret til en av verdens 10 fineste fosser av CNN.  Den er bokstavlig talt VANNvittig fin!

Ettersom vi er på ferie, er tunneler en av de tingene vi prøver å unngå.  Tunneler er kjekt, men fryktelig kjedelig.  Bortsett fra Lærdalstunnelen da, men det holder sikkert å kjøre den en gang også. Derfor kjørte vi gamle E134 opp Rullestadjuvet i stede for å ta tunnelen. Tenk at her gikk trafikken helt fram til 2006, og her kjørte personbiler, busser og digre trailere om hverandre. Det var tøft nok om sommeren, men om vinteren...  Så ja, tunneler er til nytte og så er det jo ekstra fint at det går an å kjøre veien fremdeles, og nå uten å møte trailere.

Neste stopp var magiske Låtefossen og denne skulle man virkelig tro at var designet for en fornøyelsespark, men den er laget av naturen selv. Låtefossen består av to tvillinger som raser nedover fjellsiden, 400 meter lang og med et totalt fall på 165 meter. Og for all del, ikke glem at det ikke er en konstruert park, men en ekte foss og en ekte riksvei med ekte biler som krysser fossen.

Det var dagens siste planlagte stopp, nå vil vi fram. Men akkurat da vi kunne konstatere at nå var vi drøye 5 minutter unna Lofthus camping, da havnet vi midt oppi veiarbeid og fikk en 50 minutters uplanlagt pause mens vi ventet på å komme videre. Så satt vi der da...,

Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves! Lofthus camping er verdt å vente på! Hytta "vår" er liten og enkel, men utsikten er nydelig og "Gulasjsuppa" fra Åkrafjordtunet og flatbrødet fra Ingebjørgs Flatbrød fra Skånevik smakte helt topp.

I morgen skal vi sortere baggasjen vår litt, for det gikk litt fort og kaotisk for seg da vi pakket i går. Men nå i kveld skal vi bare slappe av og kjenne feriefølelsen komme sigende!