Fra Storslett over Kvænangsfjellet via Masi til Karasjok (2014)

Juli 2014

Herfra til evigheten...  ja, sånn føles det å kjøre langs Finnmarkskysten.  Den mangler Tromskystens magiske fjell og fjorder, men det er en helt annen magi å kjenne på det at nå er vi så langt nord og ut i havet der er Nordpolen neste.

Dagen starter nesten like kald som gårsdagen sluttet, tar oss rett inn i et tåkehav som er noe av det verste vi har opplevd og deretter blått hav og blå himmel så langt vi ser, bare avbrutt av plutselig regnvær som kommer ingensteds fra for så å avslutte dagen med 30 varmegrader og stekende hete i Karasjok. En lang setning med mange ord... akkurat som dagen er: En lang kjøretur med mange vær...

Kvænangsfjellet

Vi har kjørt her før, og da havnet vi mer eller mindre tilfeldig på det som nå heter Gildetun, midt oppå Kvænangsfjellet.  Mulig det het Gildetun den gangen også, men det brydde vi oss aldri om.  Vi skulle bare stoppe for en kaffe og en do-tur, men endte opp med å leie en gammel campinghytte som lå så utrolig idyllisk til med en vanvittig utsikt over fjorden, flott vær og en magisk kveld / natt. Så om det var noe vi var enige om på forhånd, så var det at her skulle vi stoppe denne gangen også, enten for å drikke kaffe, eller for å overnatte.  Vel, for å gjøre historien kort, vi ser ikke en gang om og når vi passerer Gildetun.  Vi har aldri noen gang kjørt i så tett tåke eller tåke som har kommet så fort på.  

Riktig nok er det gråvær og regn i lufta da vi kjører fra Storslett, men dette er vi ikke forberedt på.  Det er en opplevelse å ta med seg, men mest av alt er det på grensa til å være skummelt, eller kanskje er det rett og slett litt skummelt.  Jo, vi må innrømme det.  Vi puster lettet ut da tåka letter like fort som den kom etter en 20-25 minutter.

Fjell og fjell forresten, for en søring er det snaut nok en fjellovergang. Veiens høyeste punkt er 402 meter over havet og du ser havet rett der nede.  Det er ikke som å kjøre over Haukelifjell eller Hardangervidda og sånn steder.  Men desto mer fascinerende er da da å vite at hver vinter er denne veien stengt en 10-15 dager fordi det er så værhardt. Kvænangsfjellet er så flott og vi er glade for at vi har en mulighet til å passere - på vei sørover igjen, forhåpentligvis i mindre tåke.

E6 går langs havet hele veien og nå som tåka har lettet er det nok av utsiktsplasser å stoppe ved, både for å se og for å strekke litt på beina og kjenne følelsen av å være så langt nord.  For de som bor her er det jo helt normalt, men for oss som bare er på besøk av og til, gir det meg alltid en helt spesiell følelse av noe stort.  Og det er stort, for de fleste plasser i verden kan man ikke reise så langt nord så enkelt som vi kan i Norge.

Porten til Finnmark

I Langfjorbotn krysser vi grensa mellom Troms og Finnmark.  Her ligger Porten til Finnmark - en liten kaffebar som skal være kjent for sin kaffe og for sin hjemmebakst. Dessverre har de ikke åpnet ennå da vi kommer hit, og ettersom vi ikke hadde spist skikkelig frokost før vi dro, tillater vi oss å låne et bord på utsiden for å raste.   Vi passer selvfølgelig på å rydde godt etter oss og håper på bedre lykke neste gang.

I Alta tar vi av E6 og kjører Rv93 mot Kautokeino og Karasjok. Nå er det bort fra fjord og hav og gjennom trange daler og kløfter, strie elver og et helt annet landskap. 

 

Masi / Maze

Neste stopp er Masi, en liten bygd i Kautokeino kommune og hvor omtrent 98% er samiske. Vi har kjørt her også før, og denne gangen hadde vi bestemt at vi skulle kjøre nedenom samebygda Masi / Maze. Den lilla bygda med omtrent 350 innbyggere skulle demmes opp under byggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på 70-tallet, men stor motstand reddet den. Dette er en interessant historie som berørte oss sist vi kjørte her, og en berører oss ikke mindre nå etter å ha besøkt "The lost villages" nær Cornwall, Ontario i Canada og kommet tett innpå småstedene der som ble lagt under vann på midten av 50-tallet.

Pikefossen

Ved Pikefossen et lite stykke etter Maze stopper vi for å raste litt igjen og for å se på fossen. I følge et gammelt sagn, har fossen fått navnet sitt fra ei unge jente som hadde fått i oppdrag å passe på reinflokken mens eierne var borte.  Jenta skulle krysse isen i elva rett overfor fossen, men hele reinflokken gikk gjennom og druknet.  Da reineierne kom hjem og fikk høre hva som hadde skjedd, kastet de jenta i fossen.  Det blir sagt at folk som har er her om natten fremdeles kan høre hjerteskjærende jenteskrik fra fossen.  Heldigvis er det dag mens vi er her...  

Heretter er det rein transportetappe mot over Finnmarksvidda mot Karasjok og Karasjok camping.  Ikke fordi det ikke er plasser å stoppe, men fordi det har vært en lang tur og nå er vi klare for å komme fram.  

Kampen om Altaelva

Oss tre og 200.000 mygg på Karasjok camping. (2014)

La oss først slå fast at Karasjok camping er en trivelig campingplass med veldig hyggelig betjening.  Men overgangen fra noen få plussgrader, tåke og kald trekk på Storslett til 30 varme, blå himmel og helt vindstille i Karasjok, blir temmelig brå for oss vestlendinger.  Og som følge av varmen, elva som renner rett nedenfor plassen pluss at det er vindstille, har campingplassen omtrent 200.000 ikke-betalende gjester i dag, av den plagsomme sorten...

Alle har vel hørt om myggen på Finnmarksvidda - du vet, de som er så store at de angriper fire og fire om natta:  Fire løfter dyna sånn at den femte kan stikke...  De ja, de har fest i Karasjok denne kvelden.



Vår vane tro, har vi bestilt den rimeligste hytta, ikke bare for at det var den billigste denne gangen, men fordi det ikke var noen andre ledige da vi ringte tidligere på dagen.  Hytta er grei nok den, hadde ikke myggen vært der og blandet seg inn. Men neste gang skal vi ligge på hotell, det lover jeg baksetepassasjeren.  Ikke pga campinghytta, men pga myggen.

Dagens etappe var lang, så vi er litt slitne og ser fram til en hviledag i morgen. Her skal vi være i to netter sånn at vi kan bli litt kjente i samenes hovedstad. Campingplassen ligger bare en kort spasertur unna sametinget og andre severdigheter i Karasjok.

Campingen har en storlavo som fyres opp hver kveld og som kan brukes av alle gjester, og vi bestemmer vi oss for å ta middagen her.

Trekkhunden kommer med brensel til bålet.

Her er det muligheter for grille pølser eller andre ting på bålet. Og myggfritt, trodde vi....   Vel, det er nå bedre enn utenfor, og vi koser oss i røyken og får etterhvert selskap av og en hyggelig prat med et engelsk par som er på vei sørover og med en av eierne på plassen hver gang han kom innom for å holde liv i bålet.

Skikkelig røyk må til for å holde myggen unna.

Da engelskmennene hører at vi er på vei til Nordkapp, men skal være her i to netter først, mener de at vi bare bør pakke i morgen å dra videre, for værmeldingen sier at i morgen blir det siste dagen med midnattssol på Nordkapp på en stund.  Yr er helt enige i det, så vi får noe å tenke på. Skal vi velge Samisk historie i Karasjok eller midnattsol på Nordkapp?

Det blir en hyggelig kveld i lavoen, så vi anbefaler virkelig å ta med noen pølser og tilbringe kvelden her.

Neste morgen våkner vi til strålende sol og masse varme.Vi tenker på hva paret vi traff i går sa, men så er det de planene da...  og vi har betalt for to netter her. Men da vi etter en natt med summende mygg i hytta sitter ute og spiser frokost og smådjevlene allerede har begynt å sloss med oss om plassen, bestemmer vi oss for å bare pakke sammen og dra.  

30 varmegrader og 200.000 mygg er ikke noe for oss.. og hytta var ikke så dyr at vi ikke kan reise fra den.  Det skal bli godt å komme til Nordkapp og finne fram ulltøyet igjen...

Fosselv camping, Storslett (2014)

Dette var en av de campingplassene vi hadde sett oss ut på forhånd, vi tenkte at vi måtte minst hit, kanskje litt lenger om vi orket.  Men Fosselv camping så ut til å være en hyggelig plass og en bekjent av oss som vi fant ut at kjørte omtrent samme turen som oss bare med noen få dagers forsprang, hadde overnattet her og skrøt veldig av plassen.

Campingplassen var trivelig den.  Hyggelig betjening, greie billige hyttar og fine omgivelser. Det eneste som ikke var på vår side, var været.  Det ser ikke så galt ut, men havtåken lå tett og det gjorde at det ble iiiiskaldt.  Hadde været vært bra, kunne vi ha fått med oss midnattsol, men det ble ikke noe av.

Campingplassen hadde hytter i forskjellige prisklasser, og vår vane tro så valgte vi den billigste.  Hytta var helt enkel, men hadde det vi trengte og vi holdt varmen til tross for det kalde været ute.

Dette bildet er tatt fra vinduet på hytta vår.  Vi hadde flott utsikt helt til det kom flere campingbiler som parkerte der, men sånn er det jo.  Selv om vi kanskje syntes at en av dem parkerte litt vel tett innpå oss.  Så om vi stopper her neste gang, skal vi nok passe på å parkere bilen vår sånn at vi får litt pusterom.

Og det kan godt tenkes at vi kommer tilbake!

Fra Narvik til Storslett via Målselvfossen og Tamokdalen (2014)

I dag er det enda en forflytningsetappe på ca 40 mil og omtrent i overkant av 6 timer rein kjøring.  Nå vil vi nordover!  Dette blir dagen for mye krigshistorie, om vi hadde rukket å få med oss alt og en natur som omtrent slår oss i svime.  Lyngsalpene må være noe av det aller vakreste Norge har å by på. 

Krigsminner

Allerede 9. april 1940 var det harde kamper i Narvik-området.  Bjervik ble tatt av tyskerne og 95 hus ble ødelagt og 27 mennesker drept i britenes forsøk på å fordrive tyskerne.  Bjervik brant og ble ikke frigitt før franskmennene fikk kontroll 13.mai.  I Gratangen var det sterke kamper mellom tyske styrker og norske styrker under ledelse av Carl Gustav Fleischer og det var her tyskerne fikk sitt første nederlag.  Det finnes flere minnestener i området her.

Å raste er en viktig del av det å ha ferie "på veien" og det var vi godt skodd for. Billige "lammeskinn" fra Ikea er gode å sitte på og piknik-teppe kan brukes både som duk og til å sitte på.  Begge deler kan være nyttig.

I Målselv tok vi av E6 og kjørte Rv 87 gjennom "Ingenmannsland" - av to grunner:  Unngå å kjøre E6 begge veier og for å se nærmere på det som ble kåret til Norges nasjonalfoss for noen år siden: Målselvfossen.  Om det var verdt det, er en annen sak.  Forholdsvis dårlig vei og lite å se på.  Men for oss som har levd en stund, var det jo litt interessant å se hvor disse militærleiren som vi hadde hørt om lå.  I Skjold lå både Maukstadmoen og Holmen leir og Kløvkompaniet hadde sitt tilholdssted her en gang i tida.  Så ja, vi fikk bekreftet den øde og "in-the-midle-of-nowhere"-beliggenheten som gutta beskrev den gangen.

Målselvfossen

Avkjørselen til Målselvfossen ligger omtrent 3 km etter at vi tok av fra E6.  Det er et stykke å kjøre inn og vi sier bare: "Ikke gidd".Det mener vi virkelig.  For det første, fossen er helt grei, men hadde aldri blitt kåret til Norges Nasjonalfoss om den ikke hadde ligget i en del av landet som mobiliserer vanvittig i sånne "Ni-time-avstemninger". 

For det andre, det som møter oss når vi kommer ned til området der, er at det koster 100 kroner å parkere.  Riktignok kan man visstnok bruke billetten som betalingsmiddel i kafeteriaen, men utvalget der var så dårlig og lite fristende og ikke var det spesielt hyggelig der heller.  I tillegg stod det at det kostet 40 kr å gå inn å se på fossen.  Det var veldig uklart om du måtte betale for å gå gjennom porten og inn, eller om det bare gjaldt om man skulle inn i "Laksesjået".  


Vi tok ikke sjansen, og dessuten ble vi vel rett og slett litt sure på hele opplegget.  Det er så mye annet som er såååå mye finere å se på både nordfor og sørfor Målselvfossen og som enten er gratis eller i alle fall verdt pengene man betaler.

Ved Øvregård, litt øst for Nordkjosbotn, kommer vi ut på E6 igjen og nå vet vi at nå nærmer vi oss panoramautsikt til fjord og fjell, så det er bare å stålsette seg.  Er man ikke religiøs fra før av, så blir man det her...  Og dette er helt gratis... men så vakkert at jeg kunne vurdert å betale for det, helt frivillig.

Storjord kommune med det lille tettstedet Skibotn (ca 500 innbyggere) er den nordligste kommunen som ikke ble brent under andre verdenskrig.  Det er enda et stykke krigshistorie som gjør inntrykk. Det er nesten vanskelig å forestille seg at et så vakkert område, kan ha blitt utsatt for noe så forferdelig som det som skjedde i Troms og Finnmark. Det er flere små tettsteder nordover her, men det er dårlig med spisesteder underveis, så her bør man virkelig satse på medbragt mat.

Nå er det bare å sett ned farten, være forberedt på mange stopp for å se på utsikten og kjenne på energiene som utspiller seg i distriktet her.  Dette er magisk.

Lyngsalpene

Magisk var været også, for sakte, men sikkert ble den klare, blå himmelen overtatt av tåke og det ble plutselig mye kaldere.  Dette ble den kaldeste ettermiddagen og kvelden vi hadde på hele turen som endte opp på Fosselv camping, noen kilometer nord for Storslett.

En lang dags ferd mot nord (2014)

Etter en hviledag er vi på veien igjen. I dag skal vi kjøre fra Mo i Rana til en eller annen plass mellom Hamarøy og Narvik. Vi har ikke bestilt overnatting for vi vil se hvor langt vi kommer og i verste fall så har vi teltet som reserveløsning.  Vi har gode minner fra Ballangen camping for en halv evighet siden, så vi hadde nok det som et alternativ.  Vel, vi endte opp i Narvik etter nærmere 10 timer på veien. Det ble en lang dag med noen skikkelig fine høydepunkt.

Storvoll
Etter Storvoll er det slutt på naturlig gran, heretter er all gran vi ser plantet.  Det er ikke noe vi legger noe spesielt merke til, men det er interessant å vite.  Nå begynner vi jo å bevege oss i områder som er så langt nord at i mange andre deler av verden bor det nesten ikke mennesker.  


Saltfjellet.

Endelig - en ny milepæl passeres!  Saltfjellet er ikke spektakulært, men det er magisk likevel.  Og fordi det ligger så langt nord, så er vegetasjonen ekstra skjør.  "Ta ikke annet enn fotografier.  Etterlat ikke annet enn fotspor, og knapt nok det.  Slå ikke ihjel noe annet enn tiden" leste jeg en eller annen plass sist vi reiste over her.  Og det er kloke ord, både her og andre steder.  

Veiens høyeste punkt er 692 moh og ligger et lite stykke etter Polarsirkelsenteret.  Veien over fjellet ble åpnet i 1937 og den ble ny og bedre i 1990.  Det er flotte kjøreforhold, i alle fall sommerstid.

Polarsirkelsenteret
680 moh, 66' 33'N  -  1t 20 min kjøring fra Mo i Rana.
Her er det kino, kafe og informasjon og posthus med eget Polarsirkel-stempel.  Dette er en fast stoppeplass selvfølgelig, det hører med, selv om det ikke nødvendigvis er så spennende.  Det er en grei plass for en is og en kaffe, men maten her er helt vanlig veikromat som ikke er verdt å kaste bort penger på.  Da finner vi heller en rasteplass.

Nordlandsbanen
Se opp for toget!  Plutselig kommer det dundrende over fjellet og er man spesielt interessert kan man følge med Nordlandsbanens utvikling nordover.  Tyskerne tok over NSB under krigen og satset stort på jernbaneutbygging.  Krigsfanger ble tvunget til å arbeide med utbyggingen og mange mistet livet. Veldig effektivt ble det likevel ikke, om mye måtte gjøres om etter krigen fordi arbeidet ikke var godt nok utført.  Det sier seg vel nesten selv når det blir utført på denne måten.  I 1942 rakk banen fram til Mo i Rana. Fra 1947 til 1955 var Lønsdal, på nordsiden av fjellet, endepunkt. Fra 1955 til 1958 var endestasjonen på Røkland, og het den gangen Saltdal stasjon.  Her finnes det i dag et krigsminnesmerke. I 1958 kom banen fram til Fauske og i 1962 kom Nordlandsbanen helt fram til Bodø, og der ender den fremdeles. I Saltdal var det mellom 15 og 18 leirer med rundt 9500 krigsfanger fra Russland, Polen og Jugoslavia som jobbet med jernbanen og på veien her oppe.  

Blodveien
Rett etter Rognan i Saltdal er det en liten veistrekning, ca 1,5 km som ble bygget av jugoslaviske og russiske krigsfanger. Mange ble drept både i arbeidet og av tyskerne, og da en av fangene ble skutt, malte broren hans et kors av blod på fjellveggen.  Det har gitt veien navnet sitt.  Stedet hvor dette korset ble malt, blir fremdeles markert og ikke langt fra veien ligger en jugoslavisk kirkegård som har mer enn 1600 hundre graver.  I Rognan ligger Blodveimuseumet / Saltdal museum, rett øst for broen. Vi har aldri stoppet der, men det står på programmet.

Fauske.
Fauskemarmoren "Norwegian Rose" er verdenskjent og blitt brukt både i Keiserpalasset i Tokyo, Japan og i FN-bygningen i New York. Skal du til Bodø, tar du av her, men vi stoppet bare for å fylle litt bensin og gå på do før vi dro videre nordover.

Andkilen
Mange tunneler, flotte naturperler og fine rasteplasser.  Her kan det være fint å raste om man ikke gjør som oss, tar sikte på Kjelvik.


Husmannsplassen Kjelvik,

Omtrent 4 km før Kobbelv ligger det en restaurert husmannsplass et par hundre meter fra veien. God parkering på rasteplassen. Her bodde det folk fra 1747 til 1967 og det er virkelig verdt et besøk. De 60 kronene det koster pr voksen er godt brukte penger.  Her kan du stoppe for et lengre eller kortere besøk.  Du får servert kaffe og kan kjøpe lefse og du får omvisning på gården og kan gå deg en tur ned til fjorden, selv om det kanskje ikke er for hvem som helst.

Tømmerneset
Her er et annet stoppalternativ.  Fin rasteplass og gangsti til et 4000 - 8000 år gamle helleristninger.

Hamarøy
Nydelig Hamarøy ble bare en transportetappe nordover, men her stoppet vi på vei ned igjen. Dette er et fantastisk området.  Etter at vi kjørte her har veien blitt lagt om.

Bognes - Skarberget
Den eneste "gjenlevende" ferja på E6, overgang ca 25 minutter, og den går med ganske ujevne mellomrom.

Skarberget - Narvik
Naturen er fantastisk i dette området, jeg tror vi kunne stoppet i ett sett for å beundre naturen, men nå hadde dagen begynt å bli lang og vi fant ut at det ikke var ledige hytter i Ballangen og teltet fristet ikke, derfor ble det ren transportetappe videre.  

Stetind, Norges nasjonalfjell kan skimtes i det fjerne.  Ellers nevner vi i fleng: Valletind, 832 m nord for Skarberget, Breiskartind, 885 m ved Sommerset gård, Skjellsvikskaret med høyeste punkt 255 moh med utsikt til Eidetinn (846 m i NV), Stortind (783 m i S) og Kuglhornet (979 m i Ø), fantastiske og spesielle fjell...  



Eller hva med Efjordbruene hvor vi kjører over flere bruer, en av dem over Kjerringstrømmen som er så sterk malstrøm, så sterk at båter ikke kan passere her når den er på sitt sterkeste.

Som sagt, da var vi trøtte og slitne og lengtet bare etter å finne en plass å bo.  Nesten synd for dette er virkelig et område å tilbringe litt tid i.  Vi stoppet bare en kort stund for å beundre fjellene og speide etter Stetind og kort handlestopp i Ballangen, for nå lengtet vi etter å komme oss inn i ei hytte og ta kvelden. Kveldens siste stopp ble Narvik camping, en helt grei plass. 

(Narvik camping er lagt ned)

Husmannsplassen Kjelvik, en virkelig perle ved E6. (2014)

Snakk om å ta turen tilbake til fortiden og til å få innblikk i en verden som er så fremmed for de fleste av oss, ja bare det å gå på en ekte utedo er jo litt av en opplevelse for en tenåring av i dag.  Det er ikke så mange av dem igjen.  Utedoer altså.  Denne vakre, historiefulle plassen var et av høydepunktene på turen vår. 


I Sørfold kommune, 56 km nord for Fauske og 4 km sør for Kobbelv Vertshus svinger du av til rasteplassen som ligger på venstre side av veien når du kommer nordover. Følg stien fra rasteplassen og inn i skogen og i løpet av et par minutter ser du Kjelvik oppe i skråningen.  Det er ikke lange biten, men den siste lille bakken opp er temmelig bratt.



Vi ble tatt i mot av en kjempeflink guide som virkelig dro oss rett inn i historien til Edvard, Karen, Hans og Anna, søsknene som drev gården fram til den siste av dem, Hans, døde i 1967. I dag står husmannsplassen så og si helt som den gjorde i 1967.  Ingen av søsknene hadde arvinger og dermed ble gården aldri modernisert.

Fram til E6 ble åpnet her i 1986, var den eneste veien å komme til gården sjøveien og så gå opp den 2 km lange stien mellom fjorden og gården. Stien ligger her fremdeles, men du bør være god til beins og ha god tid om du vil ta turen ned (og opp igjen). Uansett er det imponerende å tenke på at alt som er på gården og som er brukt for å bygge gården er båret opp fra fjorden med menneskekraft. 

Stedet drives av Nordlandsmuseumet, sjekk nettsiden for åpningstider.  Sommeren 2016 har de åpent fra 18.juni til 14. august, tirsdag til søndag fra 11 til 17.  Det koster 60 kr pr voksen og 10 kr for barn, da får du servert kaffe og kan kjøpe hjemmelagde lefser bakt på gamlemåten. Det er verdt hver eneste krone.

Her kan du lese mer om Husmannsplassen Kjelvik:

Sørfold kommunes hjemmeside

Nordlandsmuseumet

Og midt oppå fjellet der krysser vi Polarsirkelen. (2014)

"Midt" oppå Saltfjellet, rett før veiens høyeste punkt, krysser den nordlige polarsirkelen rett gjennom Polarsirkelsenteret som har markert sirkelen med marmorstripe i golvet.  Eller kanskje ikke.  Skal man høre på ekspertene, f.eks astrofysisker Oddgeir Kristiansen ved Statens kartverk har ikke polarsirkelen lagt der siden 1917, og i dag ligger den ca 1 km nord for senteret og det vil ta noen tusen år før den går gjennom der igjen. Polarsirkelen flytter seg nemlig 14 meter i året.  Nå er den på vei nordover helt til den snur ved Moskenes øy i Lofoten, og så vil den gå sørover igjen i omtrent 21.000 år helt ned til Brønnøysund. 

Polarsirkelen er grenselinja for midnattsol og mørketid og jo lenger nord en kommer, jo lenger er både mørketida og midnattsoltiden.  Ved Polarsirkelen er det midnattsol fra 12 juni til 1.juli, på Nordkapp fra 14.mai til 29.juli

Vel, uansett Polarsirkelsenteret ligger der det ligger og det går jo ikke an å drive å flytte på det hvert år heller.  Bygningen i seg selv er veldig fin og glir flott inn i terrenget. Har du tid, så er det fint turterreng rundt her.  

Jeg skulle bare virkelig ønske at resten av det var like fint.  Som turistguiden "Lonely Planet"skriver: "For en bortkastet mulighet" - og jeg antar at de mener muligheten til å virkelig gjøre noe interessant ut av det at man nå passerer den nordlige polarsirkelen.  Bare det i seg selv er jo ganske stort. Polarsirkelen går gjennom Alaska, Canada, Grønland, Island, Norge, Sverige, Finland og Russland og det er ikke alle disse plassene som det er like lett for menigmann å krysse den.  Vi får sende en hjertelig takk til Golfstrømmen. Men da er det litt trist til å komme til denne plassen med den fine bygningen som bare består av en diger suvernirbutikk og en av de dårligste "veikroene" vi har sett.

De har åpent fra 1.mai til 1.september fra 08.00 til 22.00.  I tillegg til suvernirer, ok toaletter og gatekjøkkenlignende mat finnes det en kino som viser et multivisjonsprogram som heter "Welcome to the Artic" og man kan selvfølgelig få kjøpt et Polarsirkelsertifikat som koster omtrent 100 kr om jeg ikke husker feil. Det er også et Polarsirkel brevhus her med eget Polarsirkel-stempel.

Utenfor senteret er det to krigsminnesmerker fra andre verdenskrig.  De er for å minnes alle de jugoslaviske, russiske og polske krigsfangene som jobbet på jernbanen og på veiene her og som døde under arbeidet eller ble drept av tyskerne. Det er absolutt verdt å bruke litt tid på å ære alle disse mennene som så brutalt mistet livet her så langt hjemmefra mens de jobbet som slaver.

Uansett hva vi synes om selve senteret, så er det en plass vi har stoppet alle de fem gangene vi har passert - fire ganger på vei nord og en gang på vei sørover igjen og vi kommer nok ganske sikkert til å stoppe neste gang også, om det så bare er for å strekke på beina, gå på do og kanskje raste på utsiden dersom været er på vår side.  For det er fint på utsiden!  Uten tvil.