Kongebjørka (2019)

Jeg lurer på hva Kong Haakon og Kronprins Olav tenkte der de stod i ly i skogen oppi skråningen over vakre Molde og så byen bli bombet sønder og sammen? Og det kanskje nettopp fordi de var her disse dagene i slutten av april 1940? Lurte Kongen på om han burde ha sagt JA og ikke NEI på Elverum noen uker tidligere?  Lurte han på om han burde han overgitt seg og ikke flyktet på tvers av landet sammen med regjeringen?

Vakker utsikt i finværet på en fredelig dag. 

Inni skogen her søkte de ly for bomberegnet.

Bildet som ble tatt ved bjørka i alle hemmelighet og uten at fotografen fikk vite helt hvor han var, ga navn til "Kongebjørka" og er kanskje et av de mest kjente Kongebildene som noen gang er tatt. Bjørka ble utrolig nok utsatt for hærverk i  1981, og på tross av iherdige forsøk på å holde den i live overlevde den ikke. Kong Olav plantet en ny i 1982, men den ble totalt ødelagt av nyttårsorkanen som herjet på Vestlandet i 1997. I dag står en ny bjørk her mellom to minnesteiner - den ene tilegnet Konge Haakon, den andre til Kong Olav.

Vi har her en steikende varm julidag. Det var sånt vær hvor alt blir vakkert, selv om det nok var litt i varmeste laget for oss... Var det sol og varmt den dagen Kongen og Kronprinsen var her også? Det er litt rart det der, men det ligger liksom innebygd i hodet at under krigen da var alt grått. Skal ikke se bort i fra at svart-hvitt bildene fra den tiden virker inn her. Jeg husker første gang jeg så en film om krigen i farger...  Det ble "feil", selv om fornuften min selvfølgelig fortalte meg at det var bare tull.  Vel, farger eller svart-hvitt.. i dag er dette en veldig fint plass, og sikkert ekstra fin i finvær.

Jeg får alltid en følelse av ærefrykt når jeg er på steder som har satt et avtrykk i historien vår og som kan gi en følelse av, eller i alle fall tanker om hvordan de hadde det de menneskene som var midt oppi det. Stedet hvor "Kongebjørka" en gang stod, er en sånn plass. Jeg anbefaler å ta en tur dit og lese litt om historien og hva og hvorfor Kongebjørka ble Kongebjørka og ikke bare et lite skogholt i Molde.

Det var litt vanskelig å finne fram, for Tom'n - vår kjære følgesvenn gps'n, sendte oss på ville veier opp i et boligfelt. Men da vi kjørte ned igjen på "hovedveien" og fortsatte videre der, dukket det opp et skilt som viste hvor vi skulle.

Hammer bru, et lite kuriosum langs Kystriksveien (2017)

Vi er hele tiden på jakt etter små eller større skatter langs veien. Noen dukker opp overraskende underveis, andre har vi oppdaget under planleggingen av turen. Det er selvfølgelig alltid fint når det dukker opp en overraskelse, men jammen meg hadde vi gått glipp av mange om vi ikke hadde vært antageligvis over gjennomsnittet glade i å planlegge... Hammer bru eller Hammarsbrua var i den siste kategorien - den dukket opp under planleggingen. Vi ante ikke at det fantes sånne bruer i Norge, og det gjør det vel nesten ikke heller. Det verken er eller har vært noen vanlig måte å bygge bruer på her i landet. Dette er et skikkelig kuriosum som vi bare måtte innom og se på.

Overbygde bruer er mye mer vanlig i USA og Canada enn her i Norge. Og det var nettopp i Canada at vi så en sånn bru for en god del år siden - Hartland Bridge i New Brunwick - verdens lengste eksisterende overbygde bru. Den er 391 meter lang, så Hammarsbrua med sine 30 meter blir bare småjenta i forhold. Men det var nok vårt gamle møte med Hartland Bridge som gjorde at vi øyeblikkelig ble interesserte da vi oppdaget at det også fantes en sånn bru i Norge.

Men, mens Hartland bridge og mange av de andre overbygde bruene er støttet opp av betongpilarer, er Hammarsbrua en av verdens to lengste overbygde trebroer som ikke er støttet opp av pilarer.  Den holdes oppe av støtten som er bygd inn i taket og golvet, fagverksbru som det heter på byggespråket.  Ganske fascinerende der den "henger" over elva.

Hvorfor det i alle dager ble bygget en overbygd bru her på Høylandet i 1891, kan man jo lure på. Mange har nok lurt også. Kanskje var det en hjemvendt Amerikafarer som kom med ideen? Kanskje var det en Petter Smart som fant ut at å bygge tak over brua ville gjøre den mer framkommelig om vinteren? Ingen som lever i dag, har svaret på akkurat det. Den gamle brua ble ødelagt, så brua som står der i dag er den som ble bygget opp igjen i 1927. På 90-tallet ble brua restaurert og den er nå fredet og er mest til pynt. Biltrafikken går over den nyere brua ved siden av.

Hammarsbrua ligger en liten avkjøring fra Fv17 på Høylandet, omtrent 5 mil nord for Namsos. Det var en artig plass å stoppe og et fint område å være på. Inne på brua var det informasjonsplakater på norsk og engelsk. I tillegg til det, kan man jo lage sine egne fantasier og tanker om hvorfor noen for over 100 år siden fant på å bygge en sånn uvanlig bru akkurat her. Trenger man en rast, er det en fin plass for det også.

Haugesund - Notodden, Langs E134 (2019)

På vei over Haukelifjell

Etter det som føles som en evighet med planlegging og pakking og lister på kryss og tvers, er det endelig tid for ferie igjen. Sola skinner og det er antydning til varme i lufta. Ikke verst for senest i går fyrte vi i peisen for å få varme i huset og for å få tørket tøy. Vi klarer å komme oss avgårde midt på dagen, og dermed unngår vi fredagstrafikken ut av byen. Annen-piloten tar styringen, sånn at piloten som ble plukket opp på jobb, kan innta baksetet og slappe av litt. Herlig! Nå er det ferie!

Gammel vane vond å vende..., og dersom du har fulgt med oss på noen av turene våre, har du antageligvis oppdaget at vi har en del gamle vaner. Dermed blir det do-, kaffe- og is-stopp i Ølensvåg, selv om det bare er etter en times kjøring. Når vi ser bensinprisene her, angrer vi på at vi ikke fylte opp tanken før vi dro hjemmefra :iiik: - over 17 kroner literen for bensin. Her er det bare å kjøre økonomisk. Vi satser på at vi kommer oss over fjellet og at bensinen er billigere på den andre siden. Jeg, som i utgangspunktet er i mot alt som er nytt - av prinsipp - har endelig gitt etter og laget meg min egen spilleliste på Spotify. Så akkompagnert av mine spesielt utvalgte låter, setter vi kursen innover mot neste stopp - som ikke er så langt unna. Ikke alle er like begeistret over musikkvalget...

Dette er et område hvor vi kjører ofte, så det er ikke alltid vi legger merke til hvor fint det er innover her. Etnefjellene er mektige der de ligger så grønne og fine langs fjorden. Noen steder kjører vi langs med, andre steder i lange tunneler gjennom. Det er slutt på tida hvor tunneler var spennende, den tid vi kunne rulle ned vinduene og rope til veggene. Men mest at alt så tror jeg at vi er glade for å slippe de gamle, smale, svingete veiene hvor vi nesten kunne se rett ned i fjorden. Selv om de kan være fine av og til, spesielt når man har ferie.

Neste stopp er Åkrafjordtunet, bare en halvtimes tid etter forrige stopp. Her skal "matlageret" fylles opp med lokale og andre varer til de første dagene av turen. Enda en ting vi "alltid" pleier å gjøre. Her kryr det av folk, ekstra mye fordi det er to turistbusser innom. Men vi får handlet det i trenger av spekepølser, lapskaus fra Lundal, lokalt flatbrød, et par spennende øl og litt andre ting vi trenger og ikke trenger.

Dagens plan er å stoppe ved Langfoss og raste der, men der er det veldig mye folk og biler. Vi har  allerede stoppet to ganger, så vi tar en lynkjapp avgjørelse om å kjøre forbi. Langfoss er kåret til en av verdens fineste fosser av CNN Travel, så det er verdt å stoppe her. Vi fortsetter videre innover og her føler vi virkelig at vi kjører rett inn i fjellheimen. Det er fjell på alle kanter og så langt fram vi kan se et godt stykke før det "roer seg" litt ned igjen. Etter Seljestad begynner vi å stige litt mot høyfjellet igjen, og så snegler vi oss ned hårnålsvingene ned mot Røldal. Har du tid, kan det absolutt være verdt å kjøre innom sentrum og kikke på Røldal stavkirke. I Røldal er også den siste bensinstasjonen før høyfjellet. Vi kaster et raskt blikk på tanken og bensinprisen og finner ut at vi klarer oss til vi kommer over på den andre siden.

Veien rundt Haukeli-tunnelen

Haukelifjell er absolutt finest å kjøre fra vest mot øst. Det er her det går brattest oppover og følelsen av å kjøre inn i fjellheimen er helt annerledes enn når man kommer den "snille" veien fra østsida. Det er så mektig, og nærheten til fjellene her er veldig spesiell. Her er du midt i fjellheimen, de er ikke langt "der borte", men "rett her borte".  Været er magisk flott over denne dagen også, så vi bestemmer oss for å kjøre rundt den 5862 meter lange Haukeli tunnelen. Denne tunnelen er egentlig to tunneler som er bundet sammen på midten, og fra den ble åpnet i 1968 og fram til 1982 var det Norges lengste tunnel. Den starter på 1085 meter over havet i vest og ender opp 90 meter lavere i vest. Veien rundt der i mot beveger seg opp til 1148 meter over havet. Veien er fin og grei å kjøre, mye mindre spektakulær enn veiene rundt et par av de andre tunnelene. Men det er flott likevel. Mer enn flott!

Haukelisæter fjellstue

Da vi droppa Langfoss, sa vi at vi kunne raste over tunnelen, men selv om sola skinner og himmelen er blå, er det kaldt, så vi velger å kjøre til Hauekelisæter i stede for. Det er ingen dårlig løsning. Her er det nydelig. I tillegg finnes det et bakeri her som lage skikkelig godt "hjemmelaget" brød og andre bakevarer, og kafeen / restauranten ligger årlig på lista over de beste "Vei-mat"-stedene i Norge.

Øst for fjellet

Etter Haukelisæter går det bare utforbakke, på de fleste måter. Ingenting kan måle seg med en sånn tur over fjellet som vi har hatt i dag. Det har vært å nydelig at det nesten er uvirkelig. Så uansett hvor fint det er nedover dalen, gjennom Vinje, gjennom Morgedal og "Skisportens vugge" - forsvinner inntrykkene litt i det hele. Det er fint - en symfoni av grøn og blått langs den mørkeblå elva som slynger seg langs E 134, pyntet opp med sjarmerende hus og gårder som gir oss skikkelig skikkelig nasjonalfølelse. Vi skal ta oss tid til å stoppe her en gang, utforske og kjenne på området. Men akkurat nå begynner vi å lengte etter å komme fram, og det er enda litt over en time til vi er framme.

GPS-dama forteller oss jevnt og trutt hvor vi skal kjøre, noe som er enkelt for vi følger E 134, så vi kunne fint klare oss uten henne. Men det er jo kjekt å følge med på hvor langt det er igjen til vi når målet for dagen, Lystang camping, litt utenfor Notodden. Da vi kommer til Seljord, forteller damen oss at vi skal svinge til høyre og kjøre Rv36. Det er da vi tenker at dette vet vi bedre, Notodden ligger på E134, så hvorfor i alle dager skal vi kjøre av her da!?

Eplekjekke overhører vi beskjeden fra damen og fortsetter rett fram på Europaveien. Vi overhører henne også når hun pent ber oss om å snu. Om damen i GPS'n nå sitter og river seg i håret av fortvilelse eller gnir seg i glede over hevnen som nå kommer, vet jeg ikke. Men den følelsen vi får når den mye omtalte GPS'n som for få minutter siden stod på at vi skulle være framme om 1 time og 3 minutter, plutselig hopper opp til 1t og 30 minutter...  Kjære GPS's-damen, vi skal høre på deg neste gang. Tror jeg. Kanskje.

Lystang camping utenfor Notodden

På Notodden fikk vi endelig fylt bensin, og som vi trodde og håpet - til en bedre pris enn på den andre siden av fjellet. Der er i utrolig deilig når vi endelig svinger inn på Lystang camping nærmere 8 timer etter at vi hentet Piloten på jobb. Dette er en av våre favorittcampingplasser. Det er tredje gangen vi er her, og nå skal vi være her i fire netter! Herlig!

Det er ikke så ofte vi ligger stille på en plass så mange dager, men denne sommeren skal vi ikke så langt, og vi har noen planer underveis også som skal passes inn. Dermed passer det greitt å gjøre det sånn. Dessuten er det flere plasser her i området som vi har lyst til å besøk, så da gå det fint an å kjøre dit uten å pakke ned og forflytte seg. Det er deilig det også. Her blir det en miks av litt late og temmelig aktive dager.

Nå er det ferie, og vi gleder oss til fortsettelsen!

Har du husket å avbestille posten og avisa til ferien? (2019)

I dag bestemte Baksete-passasjeren og Planleggingsministeren seg for å prøvekjenne litt på feriefølelsen. Vi gikk rett og slett gå på Mc Donalds og spiste frokost før vi ruslet over til den store naboen - Kjøpesenteret - for å gjøre noen ferieinnkjøp.  Baksete-passasjeren har forresten blitt oppgradert til Annenpilot. Hun og Piloten får diskutere hvem som skal kjøre etterhvert. Jeg trives utmerket som kartleser, planleggingsminister og co-pilot som trår til når det er absolutt nødvendig. I tillegg har jeg alltid så mye dilldall på golvet mellom beina i setet MITT at det ikke er noen fare for at noen vil bytte med meg. Det er dessuten en stor jobb å holde kontroll på kart og veibeskrivelser og å sørge for at resten av crewet gjør jobben sin og holdes oppdatert underveis...

I tillegg til noen innkjøp, klesvask og litt rydding, var dagens gjøremål å bestille oppbevaring av posten og å stoppe avisa. Posten må avbestilles senest 3 virkedager på forhånd, så vi hadde ikke særlig mer tid enn vi trengte. Men nå er det gjort. Det kommer ikke mye post for tiden, men det er kjekt at det lille som kommer blir tatt vare på. Det er verdt de 150 kronene det koster for de to ukene vi skal være borte.  Vi stopper alltid posten når vi drar på ferie.

Etter å ikke ha hatt papiravis på en stund, bestilte vi for et par måneder siden et prøveabonnement på papir igjen. Jeg må innrømme at selv om jeg tilbringer mye tid i cyber-verden, er det veldig kjekt å lese avisa på papir. Men i ferien trenger den ikke å hope seg opp i postkassa. I dag skal det jo bare noen tastetrykk til for å stoppe / avbestille både posten og avisen. Ingen grunn til å ikke gjøre det.

Jeg kjenner virkelig at det begynner å rykke i feriefoten nå. Her telles det ned for fullt!

Ikke glem å stoppe posten og avbestille avisa før ferien! Det er et enkelt tiltak mot at postkassen fylles opp i ferien! Sett gjerne på "Reklame, nei takk!" - merke på postkassen også om du ikke har det. Liker du å få reklame, kan du jo bare ta det av igjen etter ferien. Det er jo enorme mengder som fylles oppi der i løpet av en uke.

Hallo FERIE - nå kan du snart komme!

Andøya på vestsida - Nasjonalturistveg Andøya. (2017)

Egentlig har jeg ikke tenk til å si så mye om Andøya, bildene kan tale for seg selv. Jeg vil prøve å vise fram den magiske naturen på vestsida av øya, langs Nasjonal turistveg Andøya. Det er her det er blått hav så langt du ser og enda lenger enn det, det er bare rett ut i ville havet. Naturen her er så flott. Egentlig burde jeg ikke skrive om det, for jeg kunne tenke meg å ha denne plassen for meg selv, sånn nesten i alle fall.

Her, uti havet, for vi er på ei øy, dog med bruforbindelse til fastlandet, har det bodd mennesker siden Steinalderen. Det er imponerende, for den gangen var det nok ikke bru over sundet.

Her er det fjell og hav hånd i hånd. Fjelltopper som er opptil 700 meter høye og som ser ville og ukontrollerte ut med sine delvis spisse, delvis "hakkete" tinder. Dette er også det eneste området i Norge, utenfor Svalbard, hvor det finnes kullforekomster, blir det sagt. Akkurat det har ikke vi sett noe til, og ikke har vi sett etter heller. Vi har nøyd oss med å se på havet, fjellene, sandstrendene....

Sandstranda på Stave

Kleivodden rasteplass

Været skifter fort, regn i det ene øyeblikket og sol i det neste. Kleivodden rasteplass er flott tilrettelagt og ligger kjempefint til for både pause, mat og utsikt. Det er så fint her!

Bleiksøya sett fra rasteplassen.

På tide å kjøre videre nordover.

Andenes fyr sett fra ferjekaien i Andenes

Vi ender opp på ferjekaien i Andenes, nord på Andøya, hvor vi skal ta sommerferja over til Senja. Andøya - we will be back!


Nasjonalturistveg Andøya: HER og HER

Andre innlegg i bloggen:
Dag 11 - 2017: Fra Lofoten til Andøya
Dag 12 - 2017: Fra Andøya til Senja med ferje.

Helgelandsbrua (2017)

Jeg husker første gang vi kjørte over Helgelandsbrua. Det er såpass lenge siden av jeg måtte sjekke om det virkelig var sant, eller om det bare var falske minner. Men minnene var ekte nok de, brua ble bygget før den turen vår. Jeg husker at jeg syntes at den brua var så flott og den lå så utrolig fint til inne Leirfjorden der mellom Leirfjorden og Sandnessjøen kommuner. Det er ikke for ingenting den ble kåret til Norges vakreste bro av Teknisk ukeblad i 2010.

Det var ganske trolsk da vi kjørte her i 2017, veldig stilig himmel og skyer, men dessverre ikke de enkleste forholdene å fotografere i, enten det var fra bilen eller fra rasteplassen på sørsida av brua.  Vi Det var også en dag hvor vi hadde en lang kjøretur med 3 ferjer og mye ferjekøer, så vi tok oss ikke tid til å stoppe så lenge. Men en gang skal vi stoppe på rasteplassen og spise der og bruke litt tid på å studere denne flotte brua nærmere. Både brua og naturen er verdt et besøk.

Helgelandsbrua ble åpnet i juli 1991 og erstattet en ferjestrekning. Fram til da måtte man ha ferje for å komme til Sandnessjøen by som ligger i underkant av en mil sør for brua. Dette er et værutsatt området og brua stenges når vinden kommer opp i 30 m/s. Brua er 1065 meter lang og hovedtårnene er 138 og 127 m høye. Det er virkelig et flott byggverk!

Mer om brua kan du lese her: Helgelandsbrua

Om dagen vi kjørte her i 2017 kan du lese her: Vennesund - Nesna - den lange ferjedagen.

Gamle Strynefjellsveien, Fv 258 (2017)

Juli 2017

Nesten magisk går veien der. Oppover, innover og nedover i ett med fjellet. Den tilhører liksom der, er ikke noe inngrep, men passer inn i naturen. Måtte det alltid bli sånn.

Bare for å ha sagt det: Dette er et eventyr av en vei. Dette er ikke veien du tar for å komme fram, men  for å være underveis. Du tar den for å få en skikkelig opplevelse av flott natur og nærkontakt med gammel veibygging på høyt nivå. Her er det håndlagde murer og gamle stabbesteiner som er langt mer sjarmerende enn dagens autovern. La deg imponere og send noen tanker til de svenske rallarene og de tøffe lokale karene som har stått for dette håndarbeidet av en over 100 år gammel vei.

Vi har såvidt begynte på oppstigningen og tar oss tid til å se på naturen "bak" oss mot vest. Nå kjører vi på Norges eldste turistveg, for det var først og fremst turisttrafikk den var laget for. Det ble vedtatt at veien skulle bygges i 1881 og 13 år senere, 1894, var den ferdig. Veien er 27 km lang, dvs kortere enn den nye Strynefjellsveien, men den tar mye lenger tid å kjøre. Høyeste punkt er 1139 moh. Veien er vinterstengt.

Veien slynger seg som en orm oppover fjellsida i vest i ikke mindre enn 19 kraftige svinger.  Veien er opprinnelig bygget for hest og kjerre som var framkomstmiddelet den gangen. I dag er veien vernet og det er ikke lov å kjøre her med biler som er over 8 meter lange eller har mer enn 8 tonn akseltrykk. Om husker jeg ikke feil, ble man advart mot å kjøre med campingvogn også. Her må man være oppmerksom på at man plutselig må kunne rygge.

Vi kan virkelig kalle denne veien et imponerende stykke over 100 år gammel håndarbeid hvor spade og trillebår har vært de viktigste arbeidsredskapene. Kantesteinene er håndhugget og tilpasset til akkurat der de står.

Når vi nærmer oss toppen, kommer vi til Stryn sommerskisenter som normalt er åpent fra slutten av mai til midten av juli.

På østsida er det fremdeles flott, men her er naturen snillere på mange måter. Fjellene er rundere og veien mindre bratte. Men veiene er like smale og like imponerende.

Det ble forholdsvis tidlig vurdert å gjøre veien om til en helårsvei, men heldigvis fant de ut at det prosjektet kom til å bli for dyrt. Heldigvis, fordi det betyr at vi nå har veien her sånn som den var, omtrent.  Veien er freda, så forhåpentligvis vil den fortsette å være omtrent sånn.

I stede for ble det bygget en ny helårsvei over fjellet. Strynefjellsveien (Rv15) ble åpnet av Kong Olav i 1978, var dette den eneste ferjefrie ruta mellom Nordfjord og Østlandet.

.