Tranøybotn camping, Senja (2017)

Fyret nede på stranden kan også leies til overnatting, juli 2017.

Vi kom til Senja med sommerferja fra Andøya og trengte en campingplass så nær Gryllefjord som mulig for å å et godt utgangspunkt for kjøreturen langs vestkysten nordover mot Botnhamn neste dag. Den nærmeste plassen vi fant som passet oss, var Tranøybotn camping, en times kjøring litt øst og sør fra Gryllefjord.

Før vi reiste nordover hadde vi bestilt 24 av de 25 overnattingsplassene vi trengte underveis, alle på nett. Noen var bestilt lang tid i forveien, så det var spennende å om alt fungerte som det skulle. Og det gjorde det, bortsett fra en plass, og det var her. Plassen var nylig blitt overtatt av nye eiere, og av en eller annen grunn hadde vår booking blitt borte. Men heldigvis med litt smidighet både fra oss og den nye eieren, så fikk vi trikset det til. Vi hadde veldig lite lyst til å kjøre videre. Med en lånemadrass på golvet, fikk vi tre knødd oss inn i en liten to-sengs hytte. Det var deilig!

Plassen lå fint til i en slak skråning ned mot fjorden. Det fantes hytter i forskjellige størrelser og pris, fra helt enkle til litt mer avanserte. Til og med fyret nede på stranda gikk det an å leie til overnatting. Vi endte som sagt opp i en av de minste, enkleste og dermed billigste. Den var helt grei, pen og hyggelig, men veldig enkel og temmelig liten. Vi liker sånn sære, små hytter - og om det bare hadde vært to av oss hadde det vært helt perfekt. Og det var to den var laget for.

Toaletter, dusjer og kjøkken lå greitt til og det var rent og ordentlig.Det var rent og pent både på kjøkken og toaletter med helt grei avstand fra hyttene. I forbindelse med resepsjonen var en liten restaurant, Hyttekroa. Vi spiste ikke der, men vi koste oss med is og kaffe i resepsjonen, og det var koselig.

Utpå kvelden ruslet vi ned til fjorden. Vi hadde spist middagen vår i hytta, men egentlig burde vi kanskje ha tatt med oss grillen ned og hatt oss et kveldmåltid her nede i vannkanten. Alt i alt en hyggelig plass å være på. Bortsett fra den irriterende myggen og enda mer irriterende knotten, var dette en hyggelig plass å være.

Vi bestilte som sagt på nett og det fungerte jo ikke så bra, men det var nok mer en menneskelig svikt enn feil med hjemmesiden, og ordnet seg jo. Den gamle hjemmesiden var enkel, men fristende nok til at vi valgte denne plassen. Nå har de fått nye og mer "moderne" hjemmeside, "Norwegian Wild" , men i mine øyne er den rotete, lite informativ og tung å manøvrere på. Jeg gikk ut og inn flere ganger før jeg virkelig skjønte at dette var hjemmesiden til campingplassen, ikke en dårlig markedsføring av Senja. Det har selvfølgelig ingenting å si for opplevelsen man får når man besøker plassen, men ettersom den ikke ligger "midt i leia" for å si det sånn, kan en god nettside være det som gjør at man velger akkurat den når det kun er nettet man har å velge ut i fra.

Andre innlegg i bloggen:
Dag 12: Fra Andøya til Senja med ferje

Dag 32: Fra Øvre Årdal og hjem til Haugesund (2017)

Etter 32 dager på tur, kjennes lukten av hjem godt i nesa.  I tillegg skulle vi på grillparty og bading hos bestemor og bestefar sammen med søskenbarn som var på besøk, så det var bare å peise på. Vi beregnet å bruke ca 8 timer inkludert noen stopp underveis. Vi trenger både litt mat, noen "nødvendige ærend" og litt strekke-på-beina-tid. Vi har en slags regel som sier at vi skal ha en liten stopp hver halvannen time, sånn omtrent. Det begynte vi med da baksetepassasjeren var liten, og har funnet ut at det er en veldig grei regel både for kropp og hode. Dersom det ikke er noe naturlig stopp, så legger vi inn et stopp bare for å rusle 5-6 minutter rundt bilen.

Øvre Årdal ligger ved Årdalsvatnet, og etter ca 15 minutters kjøring kommer vi til Årdalstangen hvor det bl.a er utskipningshavn for Hydro Aluminium, et av fem aluminiumsverk som Norsk Hydro driver i Norge. Noe oppi hodet mitt sier meg at her har det vært en ferje en gang som jeg har tatt noen ganger, og et google søk viser at det stemmer. En gang i tida gikk det ferje herfra til Kaupanger.  Vi har bare såvidt startet på turen, så ingen grunn til å stoppe, vi bare suser forbi.

Nå er vi tilbake til Vestlandsfjordene, og i omtrent 2,5 mil kjører vi langs Sognefjorden. Flotte kjøreforhold, lite trafikk, enn så lenge og nydelig utsikt. En god start på dagen.

Lærdalstunnelen, fremdeles Norges lengste på 24.500 km. Det er noen år siden det var gøy å kjøre tuneller. Sjarmen er vel ikke helt den samme i dag. Men det finnes noen unntak, og denne er ganske fascinerende, faktisk.

Pit-stopp i Flåm. Bare fordi det passet sånn tidsmessig. Det er pent i Flåm, men styr unna midt på sommeren.  Det er som å bevege seg i en full fornøyelsespark - full av folk som vandrer rundt mer eller mindre på måfå, vanskelig å finne en skikkelig do, dyr og bare akkurat passe ok mat... Og egentlig ikke så mye å se på heller. Fin natur, men det er det jaggu meg mange andre og bedre plasser også. Men EN gang skal vi hit når det ikke er så mye folk, sånn at vi kan ta Flåmsbanen og se oss om uten å gå i flokk, håper vi.

Da vi kommer opp på E16 igjen fra Flom skal vi kjøre et godt stykke uten å treffe fjord og vann på en stund, bortsett fra en liten elv nå og da. Dette er kanskje ikke den mest spektakulære naturen vi har, men det er noe litt mystisk og mørkt over denne delen av Norge, og fascinerende. Du er liksom midt inni noe du ikke helt vet hva er. I de trange dalene blir fjellene veldig nære.

Granvinsvatnet, Hardanger. Har kjørt en stund i "innlandet", men nå er det ikke lenge til vi treffer en ny flott vestlandsfjord - Hardangerfjorden.

Endelig nærmer vi oss områder hvor vi begynner å føle at vi nesten er hjemme, selv om det ennå er tre timer igjen, omtrent.  Nå skal vi over på "riktig side" av Hardangerfjorden. Hardangerbrua, 1380 meter, krysser fjorden i Eidfjorden som er den innerste armen av Hardangerfjorden. Brua er dyr og omstritt, men fin og praktisk for vår del.

Videre langs Hardangerfjorden mellom Kinsarvik og Lofthus. Her er det mange flotte plasser, men utrolig smale veier, så det tok sin tid. Ikke alltid lett når en stor utenlandsk bobil, møter buss eller lastebil.  Ikke fordi de er noe galt med å være utenlandsk, men det er ingen tvil om at langt fra de fleste er vant med norske, smale vestlandsveier som går mer eller mindre rett ned i fjorden på den ene siden og i fjellveggen på den andre.

Låtefossen er utrolig flott der den bokstavelig talt treffer veien når forholdene ligger tilrette for det. Men denne gangen stoppet vi ikke her, for her var det fullt kaos i alle retninger. Folk glemmer at dette er en trafikkert  og smal Riksvei.  Det er forresten bare halvparten av fossen som er med på bildet her, for "tvillingen", som renner ned ved siden av, synes ikke på dette bildet.

Der i mot gikk det fint å ta den siste strekke-på-beina-og-kjøpe-is-pausen ved Langfoss ved Åkrafjorden. Den får man også bokstavelig talt kontakt med langs veien! Den er kåret til en av verdens 10 vakreste fosser av CNN/Budget Travel. Den er utrolig fin!

Herfra bærer det rett hjem til hverdagen igjen!

Dag 31: Steinkjer - Øvre Årdal (2017)

"Hvorfor akkurat Øvre Årdal?", spør sjefspiloten her vi sitter og mimrer litt og rekonstruerer turen hjem fra den store Norgesturen "Langt mot Nord" for snart to år siden. Svaret er enkelt og greitt fordi det var en passelig plass å stoppe, både i forhold til dagens kjøretur og siste etappe neste dag. Men det fantes vel raskere veier å kjøre? Joda, det gjorde det, men sjefsplanlegger'n hadde fått for seg at vi absolutt skulle kjøre Sognefjellet på denne turen, og da måtte det bli nå. Ikke alle planer lar seg forandre. Og dette var en av dem...

Sola skinner, bilen er pakket, alle nødvendigheter på plass og vi er på veien før klokka ni. Første stopp skal vi gjøre allerede i Levanger hvor vi skal spise frokost sammen med noen venner hjemmefra. Litt luksus å bruke tid på det en dag om denne, men vi gjør det likevel. Vi skal kjøre omtrent 50 mil, litt over 8 timer rein kjøring. Så da passer det greitt med litt kaffe og frokost før vi setter igang. Ingen sightseeing i dag, bare nødvendige stopp underveis.

Først noen mil langs (Trondheims)fjorden, og denne gangen passerer vi Trondheim godt utenfor rushtiden, så det går fort og greitt sørover langs E6. Dette er jo de området som har det med å bli et område vi bare kjører gjennom og hver gang bestemmer oss for at "neste gang" skal vi stoppe her...

Neste gang, ja. Her lager de ny vei til neste gang... en av de mange plassene de holder på med det.

Denne gangen stoppet vi ikke på Dovrefjell engang, vi bare "raste" sørover, langs elver og småskog, over fjellet og ned Gudbrandsdalen.

180 mil etter at vi koblet oss på E6 i Lakselv, tar vi av igjen i Sel, litt nord for Otta. Takk for denne gangen E6! Nå tar vi av over til Vågåmo hvor vi for alvor snur mot vest og hjem igjen.

Vågåvatnet ligger så grønt og fint der, og det fine været vi har hatt så langt, begynner å bli truet av skyer og regn i vest. Rett før Lom treffer været oss, men ettersom dette antageligvis er siste sjanse før fjellet, stopper vi i sentrum for å handle med oss litt mat til kvelds. Det er over 6 timer siden vi dro fra Steinkjer, og nå er Sognefjellsveien neste.

Det er fantastisk grønt og flott og gråværet gjør det nesten litt trolsk også. Nå er vi virkelig midt i fjellheimen. Norge har så mange flotte fjelloverganger, og Nasjonalturistveg Sognefjellet er absolutt verdt turen. Fra øst starter den grønn og frodig og eventyraktig og omringet av høye fjell. Veien går fra over 1400 moh helt ned til Sognefjorden.  Men så langt skal ikke vi denne gangen. Vi skal ta av ved Turtagrø og krysse over og kjøre Tindevegen over fjellet og ned til Øvre Årdal.

Vi lurte fælt på hvor vi skulle, for gps'n var sterkt uenig med oss og begynte allerede langs Vågåvatn og fortelle at vi snart skulle ta av for å kjøre Valdresflya. Kjøreplanen min, der i mot, sa klart og tydelig at vi skulle fortsette rett fram og så ta en vei vi ikke fant på noen kart og kjøre over til Øvre Årdal der.  Jeg må innrømme at det kilte litt i magen og selv etter at vi svingte av ved Turtagrø, var vi litt spente på hvor vi kom til å ende. Vi var trøtte og slitne og ikke opplagte til noen uplanlagte ekstra mil, men det ble det heldigvis ikke heller.

Heldigvis var det ingen grunn til uro. Veien var der den -  den 32 km lange Tindevegen mellom Turtagrø og Årdal. Her var det vilt, vakkert og tidvis øde.  Vi kom oss trygt og godt over og omtrent 11 timer etter at vi kjørte fra Steinkjer, kom vi ned til Øvre Årdal og kort etter fant vi campingplassen vår, Utladalen camping.

Det var grått, vått og litt småkaldt, så heldigvis hadde vi valgt oss ei hytte med toalett denne gangen. Nå var det bare å få i oss litt mat, finne senga og være klar til siste etappe neste dag!

Utladalen camping nettside

Sånn i ettertid så er vi enige om at dette var en veldig fin strekning å kjøre, spesielt Tindevegen som vi ikke har kjørt før. Det frister virkelig til gjentagelse, men da skal det ikke være siste etappe av ferien hvor vi egentlig er på vei ut av feriemodus.  Sognefjellsveien (Nasjonal Turistveg Sognefjellet) har vi kjørt før, og den anbefales også. Å kjøre over Dovrefjell er langt mindre spektakulært, men det er noen eget likevel, bare ordet "Dovre" gir oss jo nasjonalfølelse til langt oppover ørene. Men i dag ble dette en transportetappe for oss.

Dag 30: Namskogan - Steinkjer (2017)

I dag er planen å gjenoppleve noen gamle minner og gjøre noe annet enn å bare kjøre - vi skal bare kjøre en lite halvtime og så skal vi tilbringe noen timer i Namsskogan Familiepark. Der har vi vært før, og det er alltid kjekt å gjøre noe vi har gjort før... vi må vel bare innrømme at vi er glade i å gjennomoppleve ting og gamle minner... Men så er det snart slutt på ferien da - vi har vært en måned på tur, og vi er rett og slett lei - vi vil hjem!

Vi er gode til å planlegge, men vi er heldigvis også gode til å forandre på planene når det trengs. Hytte er allerede bestilt hytte i Steinkjer, så vi bestemmer oss for å kjøre rett dit. I Steinkjer kan vi gå ut for å ta oss en god middag, ta kvelden tidlig og lade opp til en lang kjøredag i morgen. På den måten gjør vi kjøretiden hjemover en dag eller to kortere.  Ganske typisk egentlig, når vi begynner å nærme oss hjem, vil vi hjem. Vi feirer avgjørelsen med å stoppe og koke kaffe på en trivelig rasteplass! Nå har vi både brukt grillen og kokeapparatet, så da kan vi dra hjem med god samvittighet...

 

For fjerde gang sjekker vi inn på en enkel og grei hytte på Guldbergaunet camping i Steinkjer. Sentralt, rent, pent og hyggelig - og rimelig! Vi sjekker inn, gjør en rask ompakking sånn at vi er klare for en lang kjøretur i morgen, pudrer nesen og drar inn til sentrum for å å oss en bedre middag.

Dag 29: Mo i Rana - Namskogan (2017)

Juli, 2017

I dag skal vi kjøre nøyaktig motsatt vei av ruta som vi kjørte i 2011 - denne gangen uten lungebetennelse. Vi skal til Nyheim camping, Namskogan, og bo i en av de minste campinghyttene vi har bodd i og uten tvil den med lavest dør.. Hva gjør man ikke for å gjenoppleve noen gamle minner. Været var like fint som sist, og også denne gangen tok vi veien over Korgfjellet og ikke gjennom. Det anbefales forresten. Tunneler er for dårlig vær og dårlig tid. Det er fine veier over fjellet! Men mye klegg, så vi bestemmer oss for å ta lunsjen i Mosjøen i stede for.

Sjøgata, Mosjøen 

Rundt lunsjtider kommer vi til Mosjøen, enda en av plassene med barndomsminner fra den store turen nordover. Vi rusler litt rundt i byen, spiser lunsj og handler litt før vi drar videre mot Namskogan.

Det er ikke bare Korgfjellet vi skal krysse i dag - vi skal ut av Nord Norge og virkelig bevege oss sydover igjen. Nå blir det så og si rett syd helt til vi skal begynne å bevege oss vestover en plass sør i Gudbrandsdalen, om noen dager. Det er alltid noe eget med å krysse denne grensa, enten det er nordover eller sørover. Takk for denne gangen Nord-Norge!

Det er helt uaktuelt å ikke stoppe her når vi kjører forbi! Ikke fordi det er så veldig spesielt her, men fordi det er det det er: Porten til og fra Nord! Det skjer ikke noe magisk i det vi krysser denne grensa, men det er noe likevel. Vi stoppet for å strekke på beina, drikke kaffen vår og kjøpe is - fordi det har vi gjort i alle år... rart med det. Greitt å kunne få gått på do også, forresten.

Porten til Nord Norge...  Vi kjørte Helgelandskysten oppover, og det er flott, veldig flott til og med. Men jeg kjente at jeg savnet å krysse denne "magiske" grensen - det veldig synlige beviset... som med hele seg forteller at NÅ er vi her, i vakre nord.  Helt fjollete selvfølgelig, jeg vet jo utmerket hvor fylkesgrensa går...  Men nå er vi på vei sørover, og vi er i Nord-Trøndelag, for alle siste gang... Neste gang vi er her, heter det Trøndelag for da er sør og nord slått sammen til et fylke.

Nyheim camping og "verdens laveste" hyttedør. Sjarmerende!

Idyll ved Namsen

Pølser på grillen

Vi landet tidlig i dag, og her i denne hytta har vi alt vi trenger - senger inn og myggspray, kaffe og fyr på grillen utenfor. Planen for i morgen er å besøke Namskogan Familiepark, men mens vi sitter der utenfor hytta, blir vi enige om at det er fint å være på ferie, men nå vil vi hjem!  I morgen kjører vi til Steinkjer hvor vi har bestilt hytte for en natt. Der skal vi slappe skikkelig av og gjøre oss klar for en LANG kjøretur hjem. Men først skal vi nyte ettermiddagen og kvelden her ved Namsen.

Nyheim camping nettside.