Dovregubbens hall og Dovrefjell (2020)

Dovregrubbens hall, Dovrefjell en magisk junikveld

Det er noe med Dovrefjell altså. Det er ikke spektakulært som Sognefjellet, eller har magisk utsikt som Aurlandsfjellet. Her er det ingen imponerende tinder som strekker seg mot himmelen. Det er heller ikke smale veier eller bratt - tvert i mot. Veien oppover (E6) er bred og fin og stiger sånn akkurat passe oppover, fort og enkelt. Men det er noe trygt, godt og solid med Dovrefjell - det er liksom fundamentet vårt. "Enige og tro til Dovre faller" - og Dovrefjell faller ikke - her er det skikkelig solid. Hel ved, på en måte. Og så er det fullt av historie, gamle overnattingsplasser, planteliv og dyreliv. Fokstumyra har et veldig spesielt fugleliv og er vernet. Underveis blir vi også stadig minnet om at her går Pilegrimsleden til Trondheim. Og plutselig kommer toget dundrende - og det rare er at det passer perfekt inn i det hele. Det hører hjemme her det også. Her er det snilt og røft på en gang.

Det er flere plasser hvor man kan stoppe og spise underveis, og flere plasser med god mat også. Men det finnes også enkle, fine rasteplasser - og egentlig er ingenting som å dekke bordet og nyte maten midt i naturen. Da smaker frokosten ekstra godt!

DOVREGUBBENS HALL

Dovregubbens Hall...  jeg hører lyden av Edvard Grieg oppi hodet mitt hver gang jeg går inn der. Og nør jeg ellers hører musikken, er det Dovregubbens Hall midt oppå Dovrefjell som jeg ser for meg. Jeg ser for meg hvordan trollene danser i og utenfor lokalene, og det er 100% obligatorisk å stoppe her når vi kjører over Dovrefjell. Dette er også et av barndomsminnene mine - fra DEN turen da jeg var 11 år. Bergmannen og hans viv på Røros, Rallaren i Narvik, ett eller annet fjell på Hamarøy (mulig det var Kråkmotind, men jeg er ikke sikker) og Dovregubbens Hall. Jeg håper virkelig at norske foreldre som har tatt ungene sine med på Norges-tur i sommer har klart å plante i alle fall et snev av norsk historie og kultur hos dem. 

På Dovregubbens Hall får du god, hjemmelaget mat av lokale råvarer. Da vi var der stod det både reinkarbonader og fjellørret på menyen. Spesialiteten er nystekte rømmevafler - så nystekte at du må vente en stund mens de blir laget. Det er vel både "hi fat og hi carb", og de koster litt, men godt er det! Her er det 100 år med historie, og verten kunne fortelle at det var ikke bare meg som hadde minner herfra fra år tilbake. Det kom stadig gjester som kunne fortelle om besøk her både 40, 50 og 60 år tilbake - og kanskje mer. Det fine er at jeg har klart å smitte mannen i huset også, så nå er han like klar som meg på at her må vi stoppe når vi kjører forbi. Om det så bare er for å spise en is. Og ser du ikke Dovregubben inne i hallen, så er det en fin suvernirbutikk i en bygning nesten tvers over, så kanskje finner du en kopi der. 

OVERNATTING PÅ DOVREGUBBENS HALL

Denne etappen ble turens korteste - bare litt over 2 timer, og det eneste sprellet vi gjorde som tok litt ekstra tid var å kjøre Slådalsvegen. Grunnen til at den ble så kort, var at jeg fant denne idylliske lille hytta (Stabburet) til leie på Dovregubbens Hall da jeg planla ferien, og da klarte jeg ikke å la være...  Jeg har flere ganger hatt lyst til å overnatte på Dovrefjell, for dette blir ofte et fjell vi bare kjører over, gjør et kort stopp og kjører videre. Men nå fant jeg altså dette "Stabburet".

Mannen var storfornøyd, for da kunne han få seg en fottur i fjellet, så han forsvant så fort det nødvendigste hadde kommet inn i hytta. Sekken ble fylt med vann, litt å bite i, solkrem og myggspray. Det er flere merka stier rundt her, så det var greitt å gå. 

Enkel, grei og koselig hytte uten innlagt vann. 

Stabburet var enkelt og greitt, uten innlagt vann og med toalett og dusj i nabobygningen. Det var skikkelig koselig her og sengene var gode. 

Men aller kjekkeste var det å sitte på "verandaen" på utsiden og nyte omgivelsene, det varme været og se på livet. Med god hjelp av Thermacell'n holdt myggen og knotten seg unna også! Tredje dag av ferien var en avslappende og deilig dag med kort kjøretur og mye kos. Dovrefjell og Dovregubbens Hall leverer virkelig. 

I morgen skal vi videre til Røros. 

På veien hjem igjen sånn omtrent to uker senere, måtte vi selvfølgelig også stoppe innom og spise litt lunsj.