Trange daler, fjell og stavkirker - fra Lofthus til Otta i Gudbransdalen.

Værmeldingene for dagen var ikke de beste, det var lovet regn og torden, så det gjaldt å komme seg avgårde mens det ennå var ganske fint.  Dagens planlagte rute var:

Lofthus (Rv13)  - Vinjo( E16) - Gudvangen - Aurlandsvangen - Borgund - Filefjell - Ryfoss (Fv 293 og 289) - Skammestein, Øystre Slidre (Fv51) - Valdresflya - Vågåmo (Rv15) - Otta (E6)

Totalt 386 km, kjøretid: 6 timer.  Med pauser og sightseeing underveis, brukte vi omtrent 9 timer.

Dette var dagen for tunneler, fjelloverganger og gamle kirker og litt personlig mimring iblandet.

Er man i Hardanger, så må man bare stoppe og kjøpe moreller ved først anledning.  Og de selges "over alt", flere lokale fruktbønder står langs veien og selger bær.  Og er de ikke tilstede, er det ofte bærkorger, en prisliste og et pengeskrin til å legge pengene i, og så er det bare å gå for selvbetjening.

The first thing we had to do, was to stop to buy some beautiful, fresh and sweet cherries.  They sell them everywhere along the roads.  And if there no one there to sell them to you, you will very often be able to leave money in a box and take the berries you want.

Hardangerbrua

Etter en noe smal og svingete tur langs Hardagnerfjorden, Rv.13, var det tid for å kjøre over Hardangerbrua for første gang.  Broen er 1380 meter lang og går mellom Bu og Vallevik, det er en av verdens 10 lengste hengebruer.  Brua erstatter det gamle ferjesambandet mellom Bruravik og Brimnes og koster 150 kroner å krysse.  Du kjører inn og ut av brua via tunnel og selv om det er en viss sjarme med ferjekøer, var det veldig kjekt å bare kunne suse over brua.

Dette er ikke den vakreste delen av Norge, men det er likevel noe fascinerende med dette landskapet som veksler mellom ville fossende stryk, smale daler, skogkledde og ganske nakne fjellsider, rasfaren som helt sikkert lurer der bak og forholdsvis smale norske veier som slynger seg forsiktig gjennom det hele.  I begynnelsen føles det vilt, men etterhvert blir det jammen meg litt vakkert også.  Vi fant en flott rasteplass hvor vi kunne spise morellene våre!

Lærdalstunnelen

Lærdalstunnelen er verdens lengste tunnel, for biler.  Den er 24 509 meter lang, noe som betyr at det tar i underkant av 24 minutter å kjøre gjennom den!  Derfor har tunnelen med jevne mellomrom tre opplyste "haller" som man kjører gjennom.  Det gir en følelse av dagslys og skal bl.a hindre sjåførene å sovne når de kjører, i alle fall om man kjører alene.  Det kan bli ganske ensformig inn i der.  Fotoboksene står på rekke og rad i tunnelen, så det er viktig å bruke hodet under kjøring, av flere grunner.  Heldigvis at de er der, vil jeg si.  Ellers kunne det fort blitt ville tilstander.

The worlds longest tunnel for cars, 24 509 m.  It takes almost 24 minutes to pass through.  Quite boring, and that's why they have made three "halls" in there with blue lightning to make some change and give a feeling of daylight to prevent the driver from falling asleep.

Da vi kom til Seltatunnelen (1630m), kjørte vi rundt.  Da kan du snakke om vilt landskap, da!  Vilt, vakkert, trangt, skummelt...Men absolutt verdt det!  Hver gang jeg kjører sånne veier, tenker jeg tilbake på at dette var veier som var "normale" i min ungdom.  Det var sånn mange av veiene over fjellet var.  Utrolig!

Borgund stavkirke

Flere tunneler, denne veien er full av det!  Rett etter Borgund tunnelen kan man kjøre av til den ærverdige Borgund stavkirke fra ca 1150, en av de flotteste og best bevarte stavkirkene i Norge.

Borgund stave church from around 1150.  

Veien over Filefjell er den eldste kjøreveien mellom øst og vest.  Den første ble bygget i 1790 (for hest og kjerre), men den har blitt ombygd opptil flere ganger siden det.  Den bygges forresten om nå også, noe vi merket godt da vi kjørte over der.  Den er planlagt å være ferdig i 2016.

Før kjøreveien ble bygget har det vært både Kongevei og Postvei over fjellet her, og mens Filefjellsveien i dag er den minst værharde, korteste og laveste veien mellom Oslo og Bergen, var den gamle Kongeveien og den gamle Postveien både den tøffeste og den vanskeligste og ferdes på.

Veiens høyeste punkt er 1004 moh.  og de flotteste og mest spennende delene av E16 er på vestsida før man starter på fjellet etter min mening.  Her er naturen nesten mer vill enn på fjellet.





Planen var å stoppe ved St.Thomas kirka for å raste, men regnværet satte en rask stopper for det.  En liten stopp måtte vi gjøre likevel.  Akkurat det har kanskje mer med gamle minner å gjøre enn at det er så flott å stoppe akkurat her.

Dagens St.Thomas-kirke ble bygget og innviet i 1971 og den står på stedet hvor det for omtrent 850 år siden stod en stavkirke som har forsvunnet.

I Øye, øverst i Valdres, ligger Øye stavkirke.  Det er en mye mindre og mye enklere kirke enn Borgund, men her var vi så heldige at vi traff på en fantastisk flink guide som viste oss rundt og fortalte akkurat passe mye både om denne kirka og andre kirker fra omtrent samme tida.  Ikke kjør forbi de gamle stavkirkene våre, enten de er store eller små.

Nå begynte klokka å fly fort for oss.  Den var allerede halv fire, og vi hadde ennå et stykke igjen for vi var framme ved dagens planlagte endepunkt, Otta. Ved Ryfoss skulle vi ta av E16 for å følge fylkesveien over fjellet til Øystre Slidre slik at vi slapp å kjøre helt ned til Fagernes og opp igjen derfra.  Den veien kan det absolutt være verdt å kjøre, det er mange fine steder å se på. 

Men vi valgte snarveien over fjellet. Helt fin vei.  Men først tok vi oss likevel tid til å ta en rask stopp ved Høre stavkirke som var den siste på "Den store kirke dagen"

Fv 51 over Valdresflya er alltid fascinerende, selv om været ikke er det beste.  Det er en viss sjarm med det også.  Veiens høyeste punkt er 1390 meter og ligger omtrent 100 meter før Valdresflya Vandrehjem.  Det er synd å ha det travelt over denne fantastisk veistrekningen som ligger med Norges høyeste fjell rundt seg. Heldigvis har vi kjørt her mange ganger før.

Endelig, i åttetid kunne vi skimte Otta camping på andre siden av elva.  Dumme som vi var, hadde vi ikke bestilt på forhånd, men heldigvis traff vi en veldig hyggelig dame i resepsjonen på campingen.  Det var fullt hos dem, men hun ringte med en gang til Sæta camping, 5 km sør for Otta, og fikk reservert den siste hytta de hadde der til oss.