Kvitskruiprestene / Kvitskruiprestein (2014)

Dette spesielle naturfenomenet er virkelig verdt et besøk!  Vi skulle ha tatt en tur hit for tre år siden, men da var ikke kroppen helt samarbeidsvillig, så denne gangen stoppet vi selv om vi egentlig hadde kjørt altfor kort fra utgangspunktet.  Og vi angret ikke på det!



I Sel kommune, omtrent 4 km nord for Otta på E6 er det skiltet mot Kvitskruiprestein  og Mysuseter.  Her tar man av og følger veien og skiltene oppover. Det siste stykket er det selvbetjent veibom, og etter å ha passert den er det tid for å kikke etter skilting og en veldig liten parkeringsplass.


Herfra og opp er det 10-15 minutter å gå på ok sti, temmelig rett opp.  Litt slitsomt er det, men tar man tiden til hjelp går det helt greitt.

Det er bare noe få plasser i verden hvor dette fenomenet finnes.  Dette er det eneste området  i Nord Europa.  De ser virkelig ut som stolte prester der de står i sine hvite kapper og svarte hatter og speider utover.  Det er selvfølgelig derfor de har fått navnet sitt.



"Prestene" som står der nå, er antageligvis mellom 100 og 200 år gamle, men dessverre har ting som klimaendringer og økt turisme gjort at flere "prester" har forsvunnet de siste årene og det er faktisk fare for at de forsvinner totalt.

For at dette fenomenet skal oppstå trenger man en blanding av et spesielt klima og morenegrunn, og morengrunnen må være blandet med steinblokker og leire.  Klimaet må være nedbørsfattig.  Når det regner bør det regne i korte, men litt kraftige skurer slik at regnet spyler bort litt av den massen som ikke er dekket av en større stein.  Steinen beskytter grunnen under mot å bli spylt helt bort, og under steinen dannes det sakte, men sikkert pyramider som blir beskyttet mot regnet.  Aller best er det når steinene blir liggende litt på skrå, for da renner vannet bort uten å skylle bort for mye av selve pyramiden. Prestene kan bli flere meter høye.






Det er bygd trapper den siste biten opp mot prestene og langs området der.  Det er virkelig et "bare se, men ikke røre"-sted.  Det er forbudt å gå ned i moreneområdet og forbudt å kaste ting mot prestene. Jeg håper virkelig at folk respekterer dette.  Været kan vi ikke gjøre så mye med, i alle fall ikke på kort sikt. Men alt det andre burde være veldig enkelt  forholde seg til.  De eldste pyramidene vil alltid forsvinne etterhvert og nye dannes, men nå forsvinner de mye fortere og om klimaet forandrer seg mer forandres også grunnlaget for å danne nye. Det er kjempesynd!  Spesielt synd om det skyldes mennesker som ikke kan la slike fantastiske naturskapte skulpturer få lov til å stå i fred!

Fagre prester, Dovrefjell og historiske spor fra Hellige Olav og andre verdenskrig - Fra Otta til Steinkjer (2014)

Vi våknet til fint vær og sol, men også i dag viste værmeldingene at det kunne bli regn utover dagen, så det var ingen grunn til å drøye avreisen.  Bilferie er ingen latmannsferie sånn sett, innen klokken ti skulle vi ha spist frokost, pakket i bilen, vasket hytta og være klare til å  dra.  Dagens planlagte rute var:

Otta – Sel - Dombås - Dovrefjell - Oppdal - Trondheim - Steinkjer (E6)

Totalt 370 km - kjøretid 5 timer.  Med pauser og stopp underveis, brukte vi ca 8 timer.

Dette var dagen for å stoppe nesten før vi hadde fått startet for å fullføre planen fra forrige Norgestur, for roligere og "snillere" natur enn dagen før, men for langt mindre "snille" historiske påminnelser både fra Olav den helliges tid og 2.verdenskrig.

Tips: Fyll bensin på Dombås!

Today we are crossing Dovrefjell to Trøndelag, the central part of Norway by the main south-north highway, E6.  

Sist vi reiste nordover, sto Kvitskruiprestein på programmet, men den gangen måtte vi kjøre forbi. Denne gangen raslet værgudene med sablene, og vi var veldig spente på om vi ville klare det før regnværet kom, og det gjorde vi.  Så vidt.

Omtrent 4 km nord for Otta, ved Selsverket tar man av E6 mot Mysuseter.  Det er også skiltet mot Kvitskruiprestein. Det siste stykket er bomvei. Deretter fikk vi oss en drøye 10 minutters gåtur omtrent rett opp gjennom skogen.  Fin morgentrim.

Kvitskruiprestein

Her er Nord Europas største jordpyramider, et fantastisk naturfenomen som er verdt omveien og turen opp. De ser jo virkelig ut som hvitkledde prester med svarte hatter.  Veldig spesielt. HER har jeg skrevet mer om dette naturfenomenet.

Etter at vi kom oss i bilen igjen, tok det ikke mange minuttene før regnet høljet ned, og vi kjørte videre mot Dovrefjell.  På Dombås stoppet vi får å fylle bensin, og akkurat som sist vi kjørte her, opplevde vi at bensinprisen her er god.  Her finnes det også minnesmerker fra kampene i 1940 da tyskerne prøvde å stoppe Kongens flukt.  Heldigvis klarte norske styrker å forhindre det.

Enig og tro til Dovre faller...

Dovrefjell er ikke den mest spektakulære fjellovergangen vi har, men det er noe snilt og trygt og sterkt over her.  Veiens høyeste punkt er 1028 meter over havet. Det var sikkert ikke tilfeldig at Eidsvollsmennene brukte "Enige og troe indtil Dovre falder" da grunnloven var ferdig.

Det finnes massevis av myter og historier og fakta om folk som har krysset eller prøvd å krysse fjellet her helt tilbake til 800-tallet.  Her finnes gamle kongeveier og postveier, sjeldne planter og moskus.  Men moskusen er ikke så lett å få øye på, og det er kanskje like greitt.

Oppå fjellet stoppet vi på Dovregubbens Hall for å strekke på beina, kikke litt, drikke kaffe og spise vaffel, ikke de rådyre rømmevaflene, men de "vanlige".

Å gå på toalettet her er nesten en severdighet i seg selv.  Ikke mange steder man ser de gamle "krones-automatene" på do-dørene lenger,  Men her er de, og det koster fremdeles 1 krone!

Ved pilgrimsleia til Nidaros ligger Eysteinkirka, bygget i 1969 og ligger på en plass som Kong Eystein skal ha bygget en kirke på 1100-tallet.

Kirka er synlig fra E6 og ligger like vest for Hjerkinn fjellstue ved Rv29 mot Folldal og Alvdal.

Så er det å sette seg i bilen igjen og kjøre videre. Nå var resten av dagens tur mer eller mindre transport-etappe. Ikke fordi det ikke var noen interessante plasser underveis, men fordi regnværet og tiden gjorde at vi ville komme oss fram til dagens endepunkt som på planen skulle være en plass mellom Verdal og Steinkjer.

Rett etter Oppdal fant vi en grei rasteplass og deretter gikk det mer eller mindre i ett bare med et par stopp for nødvendige ærend og en is. Vi kjørte rett forbi Trondhjem, Norges første hovedstad.  Det finnes mye historie som kunne vært verdt å ta med seg i området.

Rundt Levanger finner man spor fra Hannibalfeiden på 1600-tallet.  I Verdal er det flere spor fra både steinalder,jernalder og bronsealder, og Stiklestad taler vel for seg selv.

Dessverre blir dette ofte et område vi bare transporterer oss selv gjennom.  Det skal vi prøve å gjøre noe med neste gang vi kjører her!  Dette området har jo vært Norges senter en gang i tiden, mye viktig som har skjedd her.

Dagen endte på Guldbergaune camping i Steinkjer.  Det er faktisk tredje gangen vi overnatter her.

Det hadde vært en lang kjøredag med Kvitskruiprestene som det store høydepunktet.  Og det var virkelig et høydepunkt, er så glad for at vi fikk tatt turen oppom og ikke minst for at værgudene var på vår side akkurat lenge nok til at det holdt!

Sæta camping, Otta, Gudbrandsdalen (2014)

Vi hadde ikke bestilt på forhånd for vi visste ikke hvor langt vi kom til å klare å kjøre, men takket være den hyggelige og hjelpsomme damen på Otta camping, fikk vi den siste ledige hytta på Sæta camping som ligger rett ved E6 omtrent 5 km sør for Otta.

Campingen ligger fint til rett ved Gudbrandsdalslogen.  Den har 8 hytter i fire forskjellige katagorier og er en av de forholdsvis få campingplassene vi har funnet som har en oppdatert og informativ hjemmeside!  Vi ble også mottatt av en svært hyggelig dame i resepsjonen da vi kom.

Hytta vi fikk, var den største hytta og den hadde et rom med dobbeltseng, sovesofa, kjøkkenkrok, tv og spisebord.  Døra til venstre på bildet er til badet som har vask, dusj og toalett.  Alt var rent og fint og hytta var godt utstyrt.  

Hytta kostet 600 kr og det var ikke mye for en hytte av den størrelsen med do og dusj. Vi kom ganske sent og reiste igjen ganske tidlig neste morgen, så det var ikke så mye vi fikk sett av campingplassen.  I og med at vi også hadde dusj og toalett på hytta, trengte vi ikke å teste ut fellesanlegget heller. Men inntrykket vi fikk sånn generelt var godt. 

Vi stopper gjerne her en annen gang også.

St.Thomas kirka på Filefjell (2014)

Enda en av disse plassene som vi bare "MÅ" stoppe fordi "Her pleide vi å stoppe når vi var på skoleturer". Men hvorfor i alle dager var det så mye snakk om denne kirka den gangen, og hvorfor måtte vi alltid stoppe der?

Some information in English: The St.Thomas church, Filefjell.

Kirka i seg sjøl er jo ikke så veldig spennende der den ligger, den så nesten litt trist og ensom ut der den lå midt i tåka og regnværet uten den helt store bebyggelsen rundt seg.  Baksetepassasjeren satt godt plassert nettopp i baksetet og hadde ikke det minste lyst til gå ut i regnværet, men piloten ble med ut - og inn, for kirka var åpen så vi fikk oss en stille stund under tak og det er alltid fint.  Kirker har en egen fred over seg, nesten bestandig.

Men hva er det så med denne forholdsvis nye kirka oppå fjellet ?  Den ble åpnet i juli 1971 etter mange års kamp og planer om å få bygget ei kirke her.  Uten at jeg vet det, så tipper jeg at vi hadde lærere på skolen som hadde vært innvolvert i eller i det minste fulgt med på disse planene, slik at det ble veldig viktig å få vist oss denne kirka.  Og som tenåringer flest, fulgte jeg vel bare sånn passe med og registrerte kun at her ligger St.Thomaskirka og den skal stoppes ved når vi kjører over Filefjell...  Eller kanskje ble aldri historien fortalt oss, kanskje trodde de at dette var noe vi visste om?  Og hvem vet, kanskje alle de andre visste om det, bare ikke meg som var tilflytter?

Denne tekstplakaten står utenfor St.Thomaskirka.  Ellers er google en god venn å ha og "han" kan fortelle at da kirka ble revet i 1808, ble kirkeklokkene sendt til andre kirker i Valdres, men lyden i dem ble ikke god igjen før de kom tilbake til den nye kirka.  Det var straffen for å ha revet kirka den gangen, for kirker skulle ikke rives, de hadde jo en lovfestet rett til å bli tatt vare på.  Så selv om kirka er ny, er det de gamle klokkene som ringer der nå.  Navnet har den fordi den er viet  til Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury fra 1162.  Grunnsteien ble lagt ned i 1922, men det skulle ta nesten 50 år før den ble bygget. Altertavla er et maleri som ble gitt til den gamle stavkirken i 1677.

Kirken er vigslet både protestantisk og katolsk.

Synes jeg at du burde stoppe ved St.Thomaskirka om du kjører over Filefjell?  Jo, absolutt.  Den ligger rett ved E16 ved Kyrkjestøylane, så det er ingen omvei.

Stavkirker i Norge på turen over Filefjell: Borgund, Øye og Høre (2014)

Jeg er så fascinert av stavkirker, og det var en av grunnene til å velge Filefjellsveien på vår vei nordover, - pluss litt mimring da for jeg har kjørt noen ganger her på forskjellige skoleturer en gang i fortiden.  Den gangen det var ganske vanlig å dra på slike ekskursjoner for å lære om historie og kultur ikke så langt fra der man bodde selv.

Stavkirkene våre er byggverk som viser høyt utviklet byggekunst og stor kunnskap om treverket som ble brukt for at kirkene skulle bli så holdbare som de ble.  Tømmeret som skulle brukes, ble hogd på en spesiell måte slik at det skulle bli sterkt og holdbart.  Man hogde toppene av trærne og / eller ringbarket dem og lot dem stå og tørke på rot.  Da fikk tømmeret høyt innhold av harpiks og det ble svært solid og holdbart.

Det var dessuten strenge regler for vedlikehold av stavkirkene (kanskje en og annen kirkebygger/eier burde vært underlagt disse lovene i dag også?)  I Gulatingsloven står det klart at den som bygger en kirke, samme hvem det var, har ansvar for å ta vare på den.  Den skulle tjæres og vedlikeholdes og repareres om det trengtes. Kirkene skulle tjæres hvert tredje år i følge loven, og den loven gjaldt faktisk helt fram til år 2000.

Og skulle det gå så galt at noe av tømmeret råtnet eller ble ødelagt og falt ned, da skulle kirken repareres igjen innen 12 måneder hadde gått.  Ble ikke det gjort, ble det bot og kirken måtte bygges opp igjen likevel.

Det har antageligvis vært nærmere 1000 stavkirker i Norge, i dag eksisterer 28 av dem, helt eller delvis.

Fantastiske Borgund!

You just can't pass by this fantastic almost 900 years old building without stopping!  The church is awesome. If you want to read more about the church, check out this page.

Rett etter Borgund-tunnelen når du kommer vestfra på E16 er det skiltet til Borgund Stavkirke.  Ikke kjør forbi!  Skal du gå inn på området og inn i kirka, må du betale for det, og det kan det være verdt.  Det går dessuten til bevaring av kirka, så det er jo en viktig ting i seg selv.  Men du kan se kirka godt utvendig fra utsiden av gjerdet rundt også.


Borgund er en av de største og best bevarte stavkirkene, sammen med Heddal Stavkirke i Notodden. Det var ganske vanlig at kirkene ble bygget av enkelte av innbyggerne i et området, og Borgund viser tydelig at den er bygget av folk med makt og penger.  Den er stor og staselig både i størrelse og utforming.





Vi var ikke inne i kirka, nøyde oss med å studere den utenfra.  Det er ganske artig med denne kombinasjonen av kristne (korsene) og hedenske (dyrehoder) figurer som kirka er dekorert med.  Det ser nesten ut som om folk ikke helt turte å slippe taket i de gamle gudene, bare sånn for sikkerhets skyld.


Om det er forklaringen, er ikke sikkert.  Det kan også være at disse dyrefigurene var datidens måte å uttrykke makt og styrke på. Guiden som vi traff i Øye kirke senere, kunne i alle fall fortelle at det var lovfestet at man kunne bruke "hedensk" utsmykking på kirkene, men kun på utsiden..

Fascinerende Øye!

Lite ante vi om hva som ventet oss da vi stoppet ved lille, enkle Øye Stavkirke i Valdres. Etter Borgund skal det jo litt til å bli imponert og det er vel bare å innrømme at man føler seg en liten smule skuffet over dette byggverket.  

Men det var før vi ble møtt i døra av en guide (Elisabeth Sparstad) med masse kunnskap og stor kjærlighet for stavkirker og kanskje Øye spesielt.  Ikke vet jeg, og vi lurte litt på om vi skulle bruke en 50-lapp hver på det som vi egentlig tenkte bare skulle være en liten stopp, men så fant vi ut at det fikk være vårt bidrag til bevaring av disse bygningene og historien rundt dem.  Det angret vi ikke på!

Øye Stavkirke ble opprinnelig reist i 1125 på en annen plass enn der den står nå.  Den stod nærmere Vangsmjøsa, på et jorde. I 1747 ble den nye Øye kirke bygget og ingen ante hva de skulle finne da grunnmuren måtte repareres en gang i 1930-årene.  Under kirka fant man 156 deler av en gammel stavkirke, pent stablet oppå treplanker slik at delene ikke lå rett på jord og dermed kunne ha råtnet.  

Helt hvorfor det ble gjort slik, vet man ikke, men kanskje var det rett og slett bare at de ikke visste hva de skulle gjøre med det hellige delene som loven egentlig sa at man skulle ta vare på? 

I motsetning til Borgund som bære preg av makt og kanskje til og med overflod, er Øye en svært nøktern og enkel kirke med sterkt middelalderpreg.  Folkene som bodde her oppe, var nok langt fattigere og nøkterne og det satte preg på kirken som ble bygget.  Kirka har kun benker langs veggene.  Noe som var vanlig i middelalderen. Dette og mer til kunne guiden fortelle om med stort engasjement, og jeg sier det bare:  De 50 kronene vi betalte pr voksen (gratis for barn) for den kanskje halvtimes omvisningen vi fikk, var verdt hver eneste krone!   

In the 1930th the foundations of Øye church from 1747 had to be repaired.  Under the church they found 156 pieces of an ancient church, neatly stacked on wooden planks.  That was from Øye stave church, build around 1125.  What had happened to the old church and why they had put it there, is still a question.  But they managed to reconstruct it and this quite small and simple church is so interesting and can tell us a lot about the old stave churches, because most of them looked more like this one than like the fantastic Borgund stave church.   

Fredelige Høre!

Det ble nesten urettferdig å være Høre stavkirke etter Fantastiske Borgund og Fascinerende Øye med den Flinke guiden.  Dessuten var det dagens siste kirke for vår del og vi begynte vel å lengte fram til dagens stoppepunkt. Stengt var den også, så vi fikk bare sett den utenfra.


Denne kirka, fra 1179, er ombygd flere ganger og dermed så ser den ikke så "stavkirke"aktig ut lenger, men den er likevel full av historie og interessante detaljer som vi ikke fikk sett.  Så neste gang håper vi at vi kan få til en skikkelig stopp her også en dag kirken er åpen!

Trange daler, fjell og stavkirker - fra Lofthus til Otta i Gudbransdalen. (2014)

Værmeldingene for dagen var ikke de beste, det var lovet regn og torden, så det gjaldt å komme seg avgårde mens det ennå var ganske fint.  Dagens planlagte rute var:

Lofthus (Rv13)  - Vinjo( E16) - Gudvangen - Aurlandsvangen - Borgund - Filefjell - Ryfoss (Fv 293 og 289) - Skammestein, Øystre Slidre (Fv51) - Valdresflya - Vågåmo (Rv15) - Otta (E6)

Totalt 386 km, kjøretid: 6 timer.  Med pauser og sightseeing underveis, brukte vi omtrent 9 timer.

Dette var dagen for tunneler, fjelloverganger og gamle kirker og litt personlig mimring iblandet.

Er man i Hardanger, så må man bare stoppe og kjøpe moreller ved først anledning.  Og de selges "over alt", flere lokale fruktbønder står langs veien og selger bær.  Og er de ikke tilstede, er det ofte bærkorger, en prisliste og et pengeskrin til å legge pengene i, og så er det bare å gå for selvbetjening.

The first thing we had to do, was to stop to buy some beautiful, fresh and sweet cherries.  They sell them everywhere along the roads.  And if there no one there to sell them to you, you will very often be able to leave money in a box and take the berries you want.

Hardangerbrua

Etter en noe smal og svingete tur langs Hardagnerfjorden, Rv.13, var det tid for å kjøre over Hardangerbrua for første gang.  Broen er 1380 meter lang og går mellom Bu og Vallevik, det er en av verdens 10 lengste hengebruer.  Brua erstatter det gamle ferjesambandet mellom Bruravik og Brimnes og koster 150 kroner å krysse.  Du kjører inn og ut av brua via tunnel og selv om det er en viss sjarme med ferjekøer, var det veldig kjekt å bare kunne suse over brua.

Dette er ikke den vakreste delen av Norge, men det er likevel noe fascinerende med dette landskapet som veksler mellom ville fossende stryk, smale daler, skogkledde og ganske nakne fjellsider, rasfaren som helt sikkert lurer der bak og forholdsvis smale norske veier som slynger seg forsiktig gjennom det hele.  I begynnelsen føles det vilt, men etterhvert blir det jammen meg litt vakkert også.  Vi fant en flott rasteplass hvor vi kunne spise morellene våre!

Lærdalstunnelen

Lærdalstunnelen er verdens lengste tunnel, for biler.  Den er 24 509 meter lang, noe som betyr at det tar i underkant av 24 minutter å kjøre gjennom den!  Derfor har tunnelen med jevne mellomrom tre opplyste "haller" som man kjører gjennom.  Det gir en følelse av dagslys og skal bl.a hindre sjåførene å sovne når de kjører, i alle fall om man kjører alene.  Det kan bli ganske ensformig inn i der.  Fotoboksene står på rekke og rad i tunnelen, så det er viktig å bruke hodet under kjøring, av flere grunner.  Heldigvis at de er der, vil jeg si.  Ellers kunne det fort blitt ville tilstander.

The worlds longest tunnel for cars, 24 509 m.  It takes almost 24 minutes to pass through.  Quite boring, and that's why they have made three "halls" in there with blue lightning to make some change and give a feeling of daylight to prevent the driver from falling asleep.

Da vi kom til Seltatunnelen (1630m), kjørte vi rundt.  Da kan du snakke om vilt landskap, da!  Vilt, vakkert, trangt, skummelt...Men absolutt verdt det!  Hver gang jeg kjører sånne veier, tenker jeg tilbake på at dette var veier som var "normale" i min ungdom.  Det var sånn mange av veiene over fjellet var.  Utrolig!

Borgund stavkirke

Flere tunneler, denne veien er full av det!  Rett etter Borgund tunnelen kan man kjøre av til den ærverdige Borgund stavkirke fra ca 1150, en av de flotteste og best bevarte stavkirkene i Norge.

Borgund stave church from around 1150.  

Veien over Filefjell er den eldste kjøreveien mellom øst og vest.  Den første ble bygget i 1790 (for hest og kjerre), men den har blitt ombygd opptil flere ganger siden det.  Den bygges forresten om nå også, noe vi merket godt da vi kjørte over der.  Den er planlagt å være ferdig i 2016.

Før kjøreveien ble bygget har det vært både Kongevei og Postvei over fjellet her, og mens Filefjellsveien i dag er den minst værharde, korteste og laveste veien mellom Oslo og Bergen, var den gamle Kongeveien og den gamle Postveien både den tøffeste og den vanskeligste og ferdes på.

Veiens høyeste punkt er 1004 moh.  og de flotteste og mest spennende delene av E16 er på vestsida før man starter på fjellet etter min mening.  Her er naturen nesten mer vill enn på fjellet.





Planen var å stoppe ved St.Thomas kirka for å raste, men regnværet satte en rask stopper for det.  En liten stopp måtte vi gjøre likevel.  Akkurat det har kanskje mer med gamle minner å gjøre enn at det er så flott å stoppe akkurat her.

Dagens St.Thomas-kirke ble bygget og innviet i 1971 og den står på stedet hvor det for omtrent 850 år siden stod en stavkirke som har forsvunnet.

I Øye, øverst i Valdres, ligger Øye stavkirke.  Det er en mye mindre og mye enklere kirke enn Borgund, men her var vi så heldige at vi traff på en fantastisk flink guide som viste oss rundt og fortalte akkurat passe mye både om denne kirka og andre kirker fra omtrent samme tida.  Ikke kjør forbi de gamle stavkirkene våre, enten de er store eller små.

Nå begynte klokka å fly fort for oss.  Den var allerede halv fire, og vi hadde ennå et stykke igjen for vi var framme ved dagens planlagte endepunkt, Otta. Ved Ryfoss skulle vi ta av E16 for å følge fylkesveien over fjellet til Øystre Slidre slik at vi slapp å kjøre helt ned til Fagernes og opp igjen derfra.  Den veien kan det absolutt være verdt å kjøre, det er mange fine steder å se på. 

Men vi valgte snarveien over fjellet. Helt fin vei.  Men først tok vi oss likevel tid til å ta en rask stopp ved Høre stavkirke som var den siste på "Den store kirke dagen"

Fv 51 over Valdresflya er alltid fascinerende, selv om været ikke er det beste.  Det er en viss sjarm med det også.  Veiens høyeste punkt er 1390 meter og ligger omtrent 100 meter før Valdresflya Vandrehjem.  Det er synd å ha det travelt over denne fantastisk veistrekningen som ligger med Norges høyeste fjell rundt seg. Heldigvis har vi kjørt her mange ganger før.

Endelig, i åttetid kunne vi skimte Otta camping på andre siden av elva.  Dumme som vi var, hadde vi ikke bestilt på forhånd, men heldigvis traff vi en veldig hyggelig dame i resepsjonen på campingen.  Det var fullt hos dem, men hun ringte med en gang til Sæta camping, 5 km sør for Otta, og fikk reservert den siste hytta de hadde der til oss.

On the road again - Lofthus camping, Lofthus i Hardanger (2014)

We are ready to travel in Norway again, and even if I am going to do most of this blog in Norwegian I hope you, my English speaking friends will enjoy the photos.  I will do some translation when I have time.

Det viktigste med ferie er ferie og vi elsker ferie, uansett hvor den går eller ikke går.  Men vi synes det er fint når vi har anledning til å reise litt og i år er vi så heldige at vi har anledning til å pakke bilen med telt og annet campingutstyr og dra avgårde for å enda en gang se nærmere på dette flotte landet vi bor i.  Forrige Norgesferie ble avsluttet med moreller i Hardanger, årets begynte der den forrige sluttet, nesten.

Lofthus camping, Hardanger

Det ble ikke så lange kjøreturen første dagen, men vi fant ut at vi bare måtte komme oss avgårde slik at vi var i gang, selv om vi ikke kom oss hjemmefra før i seks-tida.  Heldigvis er norske sommerkvelder lange og lyse så selv om vi kom litt sent fram hadde vi lys nok både til å komme oss inn i hytta og nyte utsikten før vi krøp under dyna i kanskje ikke de beste sengene vi har ligget i.  Men omgivelsene og stemningen gjorde opp for det.

Hardanger is well known for it's fantastic fruit and berries, and we are spending the night in a small camping cabin with a fantastic view down to the Hardanger fjord and almost in the middle of an orchard. Beautiful!

Lofthus camping ligger nydelig til oppe i fjellsiden rett ved Ullensvang hotell, omtrent midt i en frukthage. Litt rart føltes det å for det meste kommunisere på engelsk med personalet når man er på ferie i Norge, men sånn har det vel blitt og for oss er det ikke noe problem. Engelsk er vel ofte feriespråket både for oss og mange andre.  Det viktigste er andre ting som service, fine sanitæranlegg, renhold og gode forhold ekstra.  Der var alt på plass.  HER kan du lese mer om denne campingplassen.

Det var herlig å være i gang med ferien og selv om det alltid tar et par dager før feriefølelsen virkelig synker inn, kjente jeg en deilig følelse av ferien tidlig neste morgen når jeg ruslet over plassen i pysjen og de man møter ikke leer på et øyelokk over å møte noen i nettopp pysjen, de har til og med kanskje samme antrekk selv.  Man bare hilser og smiler og kjenner på friheten og gleden over at dette kan man oppleve selv i 2014.

Nå ser vi fram til fortsettelsen!

Norway, here we come!

Back to basic... - på tide å teste teltet igjen.(2014)

Ny sommer, nye muligheter, nye ferieplaner og tid for å ta en tur rundt i vårt eget land igjen.  Det er så mange flotte plasser rundt omkring i verden, og vi har alltid en liten lengsel mot det store landet på den andre siden av havet, men vi må ikke glemme at vi selv også har et fantastisk land å feriere i. Teltet har vi ikke brukt siden forrige Norgesferie som var for tre år siden.  Den gangen ble det bare en natt i telt, i år er målsettingen at det skal bli minst dobbelt så mange....

Planning to travel in Norway this year.  Last time we did that, was three years ago and we had only one night using the tent.  This year the goal is to at least double that... should be possible.  Since we haven't used it since 2011, it was time to check if we were able to get up the tent without too much trouble.  



Alle som har vært på teltferie, kjenner vel følelsen når en kommer inn på campingplassen og skal sette opp teltet i alles åsyn. Hjertet banker, og hjernen svirrer rundt, og da er det ikke like lett å sortere stenger og duker og alt annet å få det på rett plass - i alle fall ikke uten trening.


Så mitt første råd for å reise med telt, er å vite hvordan det skal settes opp og å trene et par ganger på forhånd. Det hjelper godt det når "naboen" setter seg klar i go'stolen for å følge med...



Det siste har vi vært med på en gang for en del år siden.  Husker ikke helt hvor det var, men vi kom på en campingplass litt utpå kvelden og skulle sette opp teltet.  Rundt oss var det flere telt, og familiefaren i naboteltet henter seg en øl og setter seg ned og skal tydelig følge med.


Vi hadde et ganske stort telt med mange stenger som skulle settes sammen.  Men dette hadde vi gjort mange ganger før og rutiner og arbeidsfordeling var nøye utprøvd, så sjvupp, sjvupp, sjvupp var teltet oppe.  Da sukket nabomannen og innrømte at han hadde gledet seg til å se noen som slet like mye som han hadde gjort tidligere på kvelden...

Vi lurte et øyeblikk på om vi skulle late som at dette var første gangen vi hadde slått opp teltet, for å gni det skikkelig inn.  Men vi valgte å trøste ham med at han sikkert ble like god når han hadde slått opp sitt telt en 20-30 ganger... - om det var noen trøst da.


Så tøffe er vi nok ikke denne gangen, men vi har i alle fall fått en påminnelse om hvordan vi setter det opp og pakker det sammen igjen.  Det siste er jo også viktig.

Og vi har fått sjekket at teltet er helt og fint og alle stenger og andre deler er på plass.  Det er ikke dumt det heller.







Yesss, teltet er oppe og soveteltet og "golvet" i ytterteltet er på plass.  Det siste hadde vi glemt at vi hadde, så det var n positiv overraskelse - og enda en grunn til å trene og sjekke litt på forhånd. Nå er det bare litt stramming og justering av barduner og plugger før alt er bra.


Yes!  We did it!  We managed to get the tent up and luckily all parts were there as well.  One step closer to some camping this summer.

Da er det bare å tenke på å begynne å sjekke resten av utstyret.  Vi har litt tid på oss da, skal ikke reise ennå.