Dag 13 - Gruvedag og avslappingsdag i Folldal. ( 2022)

FOLLDAL VERK

Avslapning og avslapning...  I tillegg til å fortsette å nyte utsikten fra vinduet på rommet vårt og ute i friluft, skulle vi på togtur inn i gruva og vi skulle rusle rundt på utstillingene i museene og kanskje gå en tur i nærområdet. Den eneste bilturen vi kanskje skulle gjøre, var å dra ned til "sentrum" og handle litt og eventuelt topplade bilen, om vi gadd og det ikke var kø. Har man ferie, så har man ferie...

Utenfor

Taubanen som fraktet malmen de 34 kilometerne fra Foldal til Alvdal.

Det blir sagt at det var en bonde, Ole Hansen Husom, som i 1745 sklei på mosen da han var ute og gikk tur. I fallet løsnet noe av mosen, og han så at det blinket i fjellet. Han tenkte at dette var malm, tok med seg en prøve av fjellet og dro til Rørosverket for å vise fram funnet. Håpet var selvfølgelig at det kunne bli gruvedrift og dermed viktige arbeidsplasser i Folldal. Og det ble det. Rørosverket var ikke interesserte, men etter hvert var det Fådalsverket i Tynset som fikk rettighetene til å drive gruvedrift i Folldal. Vinteren 1747/48 ble den første malmen tatt ut. Etter hvert bygde de en en imponerende taubane som fraktet malmen fra Folldal til Alvdal - hel 34 km. 

Med tog inn i gruva

Gruvedriften i Folldal var av og på gjennom årene, og den ble lagt ned og gjenopptatt flere ganger. I 1993 ble den lagt ned for godt. Men hvem vet hva som vil skje. I dag er det et australsk gruveselskap som har undersøkt Folldal-gruvene og et norsk selskap skal starte opp med ny drift i Finnmark i kobberlokalitetene til Folldal Verk. Men det vi vet er at det nok blir enklere å være gruvearbeider i dag enn for 200-300 år siden. 

Vi ble med på en togtur inn i gruva i det - 600 meter inn med et gammelt gruvetog sammen med en dyktig guide som fortalte masse interessant om gruva og gruvedriften. Det var tidvis ganske mørkt og toget bråkte så mye at det stemte det guiden sa om at det bare var å stikke fingrene i ørene, så skulle hun informere mer når vi kom inn. 

Worms hall - hvor vi fikk høre om gruvehistorien av vår dyktigte guide.

Gruvearbeid var en tøff og usunn jobb. Kravene til verneutstyr den gangen var langt fra dagens standard. Det samme gjaldt arbeidstider, verneutsyr og hjelpemidler. Man boret hull i fjellet med håndbor, fylte med krutt og tente på. Malmen skulle fraktes til smeltehyttene, og man dro langt inn og ned i gruvene for å jobbe. Både jobben og miljøet var usunt. Gjennomsnittlig levealder for en gruvearbeider var bare 35 år. Det var stort sett menn som jobbet i gruvene, eller gutter vil vi vel kalle en del av dem i dag. Men vi vet også at det var  "småjenter" som måtte jobbe i gruvene når familiens mannfolk ikke kunne gjøre jobben. Vi var i Smeltehytta på Røros for et par år siden, og der lærte vi masse om gruvearbeiderfamiliene og hvor de hadde det. Og ikke minst om barnearbeidet som vi i dag synes er forkastelig. Det var for så vidt var det også, men for mange familier var det den muligheten de hadde til å skaffe hus og mat til familien. Det er lett for oss å sitte i vår trygge verden og dømme...

Og mens arbeiderne jobbet i gruva...

Mens arbeiderfamiliene slet og bodde kummerlig, kunne sjefen(e) kjøre standsmessig og bo i bedre og finere boliger. Museet består ikke bare av gruva, men av uteområder og utstillinger i noen av husene. Dessuten er flere av boligene bevart. Vi bodde i Rallarstua hvor tilreisende arbeidere bodde mens de jobbet i gruva. Anbefales forresten!