Bergmannen og hans hustru.
Bergmannen og hans hustru er vel det største symbolet på Røros og den Bergstaden den ble. Det er noe av det første jeg må bort og se på når jeg kommer til Røros. Og etter at vi denne gangen også fikk tid til å gå på museet i Smeltehytta, økte respekten for "Bergmannen og hans hustru" enda mer. Det var tøffe liv. Ikke bare for mann og kone, men for ungene også. Johan Moen (1880-1971), som selv var raller og gruvemann, satte i 1958 i gang en innsamling og fikk reist denne statuen som skulle hedre disse menneskene som "med slit og savn" hadde bygd dette samfunnet på Rørosvidda. Ta en tur bortom og send noen tanker og en takk til disse og alle andre slitere som ikke har hatt så mye status, men som har vært utrolig viktige for det landet vi bor i i dag. Både på Røros og andre steder.
Bli med på en liten vandring gjennom Røros - denne utrolig fascinerende og spesielle byen.
Kjerkgata
Hovedgata med mest butikker og kafeer.
Røros ligger 628 meter over havet og ble grunnlagt i 1838. Det har vært gruvedrift her siden 1644 og fram til den ble nedlagt i 1977. Smeltehytta, slagghaugene og kirka ligger på toppen. Bergstaden har bygget seg opp langs gatene på vei opp. I 1679 ble byen ødelagt av svenske tropper, men bygget opp igjen. I dag bor det omtrent 3800 mennesker i tettstedet Røros.
Det er en utrolig sjarmerende by, og jeg kan skjønne at enkelte kan føle at de er på et eneste stort museum. Det er man ikke! Røros ble en del av "Verdensarven" i 1980. Den gangen gjaldt det bare byen, men i 2010 ble "Circumferensen" også skrevet inn. Circumferensen er det opprinnelige privilegieområdet som Røros Kobberverk hadde fra 1642.
Røros kirke
1784
Røros kirke er en av landets 5. største kirker og er regnet som et av Norges kulturminner. Den gamle kirken fra 1650, som hadde blitt betalt av Røros Kobberverk, forfalt og ny kirke ble reist i 1784. Den nye kirken var også i ferd med å forfalle, men i 2007 ble det gitt et stort lån fra staten til restaurering.
Sleggveien
Kirka sett fra Sleggveien
Da vi gikk nedover fra Smeltehytta og Slagghaugene, kom vi ned i Sleggveien som går parallelt med Kjerkgata, bare på andre siden av elva. Jeg har trodd at dette var den eldste delen av Røros, for sånn ser det ut. Men det er det ikke. Her har det bodd folk fra 1800-tallet og fram til det siste huset ble fraflyttet i 1950. Her bodde tjenestejenter, håndverkere, tatere og andre som tilhørte den fattige delen av innbyggerne. I dag bor det ikke folk i disse husene, men etter flere års forfall begynte museet med å sette i stand husene på slutten av 1900-tallet. Heldigvis! For dette er en skikkelig fin veistump å rusle i. Det føles nemlig mer som en veistump enn en gate.
Smeltehytta
Museet i Smeltehytta er virkelig verdt et besøk. Her er det gode utstillinger og det gir et godt innblikk i hvor viktig gruvedriften har vært og hvor tøft livet som gruvearbeider og gruvearbeiderfamilier var. Små barn, helt ned til 7 år jobbet i gruva - det var ofte en nødvendighet for at familiene skulle klare å brødfø seg. Så viktig var det at det ble gitt dispensasjon for barnearbeid i gruvene etter at det var forbudt i alle andre sammenhenger. Det gjorde vondt i magen å se for seg små 7-åringer som stod der og ble våte og kalde og til tider behandlet ganske tøft. Det skulle ikke bare jobbe, de skulle "tøffes opp" til å bli gode gruvearbeidere når de ble voksne også. Barna jobbet først og fremst som "Vaskarryss" - dvs de sorterte malmen fra gråstein, gjerne i rennende kaldt vann. Det var hardt arbeid og kunne være veldig kaldt for fingrene.
Rusletur på Slegghaugene
Jeg har aldri gått på månen, men å rusle rundt på Slegghaugene rett ved Smeltehytta er vel omtrent sånn jeg ser for meg at det ville ha vært. Her ligger det haugevis med rester etter 333 år med gruvedrift. Haugene er fredet, så de blir liggende der i mange år framover .
Rørosvidda hotell
Vi bodde to netter på Rørosvidda hotell som lå 5 minutter å gå fra sentrum. Det var sentralt, enkelt, rent og hyggelig til en grei pris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar