Fra Røros til Inderøy (2020)

Jakten på Glommas kilde.

Den er her en plass, men hvor? 

Svaret på det er at det vet vi ikke, men NAF-ruteplanlegger sa at den skulle være her langs veien en eller annen plass. Skiltet skulle den være også, men det hjalp ikke mye for vi så ikke noe skilt. Vi så både sauer, fjell og vann, men ikke noen kilde. Det ble en fin kjøretur uansett. Ikke spektakulær på noen som helst måte, men en fin tur i fin natur - og gråvær og regn. Dagens andre plan var en stopp i Selbu, du vet - Selbuvottenes kilde, og den fant vi. Vi kunne ha stoppet mange steder langs veien her, men det ble stort sett kjøring på oss denne dagen. Nå ville vi komme oss litt mer nordover.

Vi så sauer...

og vi så både små og store vann, men ingen av dem var kilde til Glomma. 

Selbu

Selbutrollet

Selbu kommune har omtrent 4000 innbyggere og består av flere små grender. Det skal være et Radio-museum her i nærheten, og det kunne vi tenkt oss å besøke. Selbu bygdemuseum ligger rett ved kirken. Det inkluderer en strikkesamling og andre ting som høres interessant ut. Men det får bli en annen gang. Vi var rett og slett ikke i museumsmodus den dagen.  Derfor ble det bare en rusletur ved kirken og litt lunsj på ved "Trollparken" og det karakteristiske Selbutrollet. Her er det også Best bensinstasjon, kafe og en Spar-butikk. Vaffel, rundstykke og kaffe gjorde susen! 

Selbu kirke

Langkirke i mur fra 1150.

 

På vei opp i tårnet 

Tårnet var opprinnelig ikke forbundet med kirken. 

Det er alltid fint å besøke kirker. Vi har jo egentlig ikke så mange gamle "staselige" bygninger i Norge, ikke sammenlignet med mange andre land. Kanskje er det derfor det er noe ekstra med disse kirkene våre. De er staselige og mange av dem er gamle. Det er også en egen stemning der og ofte følger det med litt god og interessant historie. Selbu kirke er ikke noe unntak. Her ble vi møtt av to hyggelige kirkevakter som tydeligvis var glade i kirka si, og vi hadde en interessant tur inne. Denne kirka har tårnet bakerst, utrolig nok. Det stod opprinnelig for seg selv og har blitt koblet sammen med kirka ved en av de mange ombyggingene som har skjedd siden 1100-tallet. Vi prøvde oss på trappene opp i tårnet, men gav oss etter et lite stykke, for her var det trangt! Men det var interessant å prøve!

Selbusjøen

Da vi bodde i Canada for noe år siden, ble "Baksetepassasjeren" - som nå ikke er så ofte med i baksetet lenger, venninne med ei jente som viste seg å ha norske aner. Ganske morsomt egentlig. Av alle de barna som gikk på skolefritidsordningen der, skulle akkurat de to, som ikke gikk i samme klasse en gang, finne hverandre. Moren til denne jenta hadde oldeforeldre som hadde utvandret fra Norge. Oldefaren kom herfra - fra Fuglem som ligger ved Selbusjøen. Derfor måtte vi selvfølgelig kjøre bortom her for å ta bilde for å vise dem hvor anene deres kommer fra. 

Hell stasjon

Norges mest fotograferte togstasjon?

Det er like gøy hver gang - "My vacation went to Hell this year.." . Men bortsett fra det, er Hell stasjon ganske ordinær. Vi "må" innom uansett.

Etter Hell var det rett ut på motorveien (E6), for nå nærmet vi oss dagens endepunkt og orket ikke å ta flere omveier. Nå ville vi fram!

Tirpitz

Fættenfjord - minnesmerke

I Fættenfjord, en arm av Åsenfjorden som igjen er en arm av Trondheimesfjorden, lå krigsskipet "Tirpitz"  fra midten av januar til slutten av oktober 1942. Tirpiz var et av de to største tyske. krigsskipene, søsterskipet til Bismarck. Hun var aldri i kamp, men lå lenge forskjellige steder i Norge, blant annet i Kåfjord i Finnmark. De allierte gjorde mange forsøk på å senke Tirpitz, men klarte det ikke før i 1944. utenfor Tromsø. Vi "møtte" Tirpitz-historien første gang i 2017 i nettopp Kåfjord. Derfor måtte vi bare stoppe for å se på området og minnesmerket over allierte soldater som ble drept under forsøkene på å senke båten. 

Dagens endepunkt: Koa camping, Inderøy

Dagens endepunkt var Koa camping. Her skulle vi være i 3 netter for å utforske mer av Trøndelag - dette området vi vanligvis bare kjører gjennom i full fart. Endelig hadde vi tid til å stoppe litt her også! Det var et godt valg! Dagens kjøretur var ikke så fryktelig lang, men det var deilig å komme fram og slappe av med fin utsikt over fjorden. 

Bergstaden Røros (2020)

Bergmannen og hans hustru.

Bergmannen og hans hustru er vel det største symbolet på Røros og den Bergstaden den ble. Det er noe av det første jeg må bort og se på når jeg kommer til Røros. Og etter at vi denne gangen også fikk tid til å gå på museet i Smeltehytta, økte respekten for "Bergmannen og hans hustru" enda mer. Det var tøffe liv. Ikke bare for mann og kone, men for ungene også.  Johan Moen (1880-1971), som selv var raller og gruvemann, satte i 1958 i gang en innsamling og fikk reist denne statuen som skulle hedre disse menneskene som "med slit og savn" hadde bygd dette samfunnet på Rørosvidda. Ta en tur bortom og send noen tanker og en takk til disse og alle andre slitere som ikke har hatt så mye status, men som har vært utrolig viktige for det landet vi bor i i dag. Både på Røros og andre steder. 

Bergmannen og hans hustru

Røros som verdensarv. 

Bli med på en liten vandring gjennom Røros - denne utrolig fascinerende og spesielle byen.

Kjerkgata 

Hovedgata med mest butikker og kafeer. 

Røros ligger 628 meter over havet og ble grunnlagt i 1838. Det har vært gruvedrift her siden 1644 og fram til den ble nedlagt i 1977. Smeltehytta, slagghaugene og kirka ligger på toppen. Bergstaden har bygget seg opp langs gatene på vei opp. I 1679 ble byen ødelagt av svenske tropper, men bygget opp igjen. I dag bor det omtrent 3800 mennesker i tettstedet Røros. 

Det er en utrolig sjarmerende by, og jeg kan skjønne at enkelte kan føle at de er på et eneste stort museum. Det er man ikke! Røros ble en del av "Verdensarven" i 1980. Den gangen gjaldt det bare byen, men i 2010 ble "Circumferensen"  også skrevet inn. Circumferensen er det opprinnelige privilegieområdet som Røros Kobberverk hadde fra 1642. 

Røros kirke 

1784

Røros kirke er en av landets 5. største kirker og er regnet som et av Norges kulturminner. Den gamle kirken fra 1650, som hadde blitt betalt av Røros Kobberverk, forfalt og ny kirke ble reist i 1784. Den nye kirken var også i ferd med å forfalle, men i 2007 ble det gitt et stort lån fra staten til restaurering.

 

Sleggveien

Kirka sett fra Sleggveien

Da vi gikk nedover fra Smeltehytta og Slagghaugene, kom vi ned i Sleggveien som går parallelt med Kjerkgata, bare på andre siden av elva. Jeg har trodd at dette var den eldste delen av Røros, for sånn ser det ut. Men det er det ikke. Her har det bodd folk fra 1800-tallet og fram til det siste huset ble fraflyttet i 1950. Her bodde tjenestejenter, håndverkere, tatere og andre som tilhørte den fattige delen av innbyggerne. I dag bor det ikke folk i disse husene, men etter flere års forfall begynte museet med å sette i stand husene på slutten av 1900-tallet. Heldigvis! For dette er en skikkelig fin veistump å rusle i. Det føles nemlig mer som en veistump enn en gate. 

Sleggveien

Smeltehytta

Museet i Smeltehytta er virkelig verdt et besøk. Her er det gode utstillinger og det gir et godt innblikk i hvor viktig gruvedriften har vært og hvor tøft livet som gruvearbeider og gruvearbeiderfamilier var. Små barn, helt ned til 7 år jobbet i gruva - det var ofte en nødvendighet for at familiene skulle klare å brødfø seg. Så viktig var det at det ble gitt dispensasjon for barnearbeid i gruvene etter at det var forbudt i alle andre sammenhenger. Det gjorde vondt i magen å se for seg små 7-åringer som stod der og ble våte og kalde og til tider behandlet ganske tøft. Det skulle ikke bare jobbe, de skulle "tøffes opp" til å bli gode gruvearbeidere når de ble voksne også. Barna jobbet først og fremst som "Vaskarryss" - dvs de sorterte malmen fra gråstein, gjerne i rennende kaldt vann. Det var hardt arbeid og kunne være veldig kaldt for fingrene. 

Rusletur på Slegghaugene

Jeg har aldri gått på månen, men å rusle rundt på Slegghaugene rett ved Smeltehytta er vel omtrent sånn jeg ser for meg at det ville ha vært. Her ligger det haugevis med rester etter 333 år med gruvedrift. Haugene er fredet, så de blir liggende der i mange år framover .

Slegghaugene

Rørosvidda hotell

Vi bodde to netter på Rørosvidda hotell som lå 5 minutter å gå fra sentrum.  Det var sentralt, enkelt, rent og hyggelig til en grei pris. 

Fra Dovrefjell til Røros via Folldal - ting å gjøre underveis (2020)

Viewpoint Snøhetta

med utsikt til Snøhetta og laget av Snøhetta

Visste du at 6000 år f.Kr traff en gigantisk tsunami norskekysten? Den drepte folk langs kysten, men fangstfolket i fjellet overlevde? Det visste ikke vi heller, og det var bare en av tingene vi lærte på vei opp til Viewpoint Snøhetta - første sightseeing-stopp på dagens etappe som gikk fra Dovregubbens Hall til Røros.  Nå gikk vi ikke opp dit fordi vi skulle lære så mye norsk historie, men det ble en fin bonus. Vi gikk opp dit fordi to hyggelige damer ved Eysteinkyrkja overbeviste oss om at vi bare måtte gå opp og at jeg kom til å klare det lett som en plett, selv med dårlige knær og ikke verdens beste kondis. Utsikten skulle være flott og selve utsiktispunktet som er designet av "Snøhetta" skulle være verdt et besøk i seg selv. 

Avkjøringen er rett før krysset mot Folldal (E6 / Fv29) når du kommer sørfra. Det er lett å overse, det gjorde vi. Men når damene fortalte hvor vi skulle kjøre, fant vi fram. Derfra følger du skiltingen opp mot parkeringsplassen - det er et stykke.  På parkeringsplassen er det informasjonsplakater og toalett. Fram med vannflaska og på med solkremen!  Klar ferdig gå! Men ikke gå fortere enn at du nyter utsikten underveis!

Damene hadde rett, det gikk helt fint å gå opp. Det var fin gruslagt sti og muligheter for pust-i-bakken enten ved å finne en stein å sitte på eller å stoppe opp og lese informasjonen på hellene underveis. Oppe møtte vi denne spesielle bygningen, utsiktspunktet, som passet perfekt inn i fjellet. Pga Covid19-restriksjonen var det kun 5 av gangen som fikk komme inne, så vi benyttet anledningen til å sitte litt på benken ute mens vi ventet. Og den som venter på noe godt...

... venter for eksempel på fin utsikt over fjellheimen, kanskje inkludert en moskus eller to der nede. Og det var en moskus der, men det måtte god zoom til for å få se den. Utsiktspunktet var like fint inni som utenfor og sikkert til god nytte på dager som ikke er så fine som dagen vår var. Jeg har sååå stor sans for disse flotte utsiktspunktene og plassene de lager rundt omkring. Og så er de fint at tilgjengeligheten til deler av naturen er for flere enn de superspreke, som meg for eksempel.

Dette var det nærmeste en moskus vi kom, og det skal vi kanskje være glad for. Nå var det bare å tørke litt svette og sette seg i bilen for å dra videre på nye oppdagelser. 

Eysteinkyrkja

Neste stopp er Eysteinkyrkja, eller for vår del var det jo der vi stoppet først. Det var damene der som sendte oss tilbake for å gå opp til Viewpoint Snøhetta. Dette er en fin liten fjellkirke, en del av Pilgrimsleden, viet til Kong Eystein Magnusson som visstnok var den som bygde fjellstuene på Doverfjell. Kirka ble vigsla i 1969.

Kirka er åpen - i alle fall om sommeren.  Det var en fin plass å stikke innom, tenne et lys og tenke litt over livet og hvor heldige vi er som fikk dra på ferie i år også. Selv om det ikke ble helt den ferien vi hadde planlagt. Reserveplanen ble ingen dårlig erstatning. 

BP-stasjonen i Grimsbu

En halvtimes kjøring etter Eysteinkyrkja, i Grimsbu, dukker denne gamle bensinstasjonen opp. Noen av oss kan jo huske at bensinstasjoner så omtrent sånn ut.  Denne er fra 1955. Logoen og pumpene er sånn som de var i 1958. Grimsbu Turiststasjon ligger rett over veien, men vi stoppet kun for å strekke litt på beina og se på bensinstasjonen. 

Kampene ved Einunna bru

Minnesmerke fra 2. verdenskrig

Det er vel ingen hemmelighet at vi er opptatt av norsk krigshistorie når vi er ute og reiser. Noe kjenner vi til fra før, annet vet vi lite eller ingenting om. Noen plasser vet vi om og har bestemt oss for å stoppe og se på, annet dukker overraskende opp underveis. Kampene ved Einunna bru, kjente vi ikke til, men vi stoppet da vi så skiltet. Fredag 26. april 1940, ble tyske tropper stoppet her etter kraftig kamp mot en norsk kombinasjon av soldater og og en gjeng skyttere fra Alvdal, Tynset og Foldal. Brua hadde blitt sprengt, og da tyskerne ankom og skulle ta en titt på den ødelagte brua, ble de angrepet av de norske skytterne og soldatene. Til tross for at tyskerne var mye bedre utstyrt med våpen, ble de forholdsvis fort nedkjempet av nordmennene og måtte trekke seg tilbake. Dette var en viktig seier for kampene i Sør-Norge.

Vi hadde ikke tid til å stoppe så lenge her, så vi fikk ikke sett om det var noe mer å se på enn minnesmerket. Vi hadde en kort kjøretur denne dagen, men hadde allerede brukt ganske lang tid hit. 

Aukrust-senteret / Huset Aukrust

Alvdal

Vi har lenge hatt lyst til å stoppe på Aukrustsenteret i Alvdal, og endelig - i dag hadde vi tid til det. Alt var selvfølglig stille - vi var fremdeles bare i juni og den store turisttrafikken hadde ikke kommet skikkelig i gang. Alvdal er vel ikke den plassen som står på "oversikten" i aviser og ukeblader over hvor alle MÅ dra på Norgesferie i sommer heller. Men det er mange plasser som kunne stått på den lista som ikke står der... Enkelte aktiviteter var stengt. For eksempel var turen med Måneraketten La Pollo VIII innstilt fordi det fremdeles var ulovlig å reise ut av landet uten å måtte i karantene... Kjell Aukrust var en interessant fyr, og Flåklypa er en del av kulturen vår for mange av oss.  Og så må vi ikke glemme at Aukrust handler om mer enn Flåklypa!

Flåklypa var åpen, det var bare raketten som var stengt.  Noen trapper opp, så var vi der. Navnet Flåklypa kommer forresten fra et elvegjeld ved gården Flå i Bøverdalen. Kjell Aukrust hadde røtter herfra.  Her var det store steiner elva som det var lett å bli sittende fast i "gamledager".  

For ikke å snakke om noen av Kjell Aukrusts kjente kjøretøy! "Ola Bilen" fra Simen, Bonden og Bror min".  "Il Tempo Gigante" fra Flyklypa Grand Prix. Motorsykkelen med sidenvogn fra "Se Europa etter Edmund-metoden" - sidevogna har vel dukket opp andre steder også, mener jeg å huske. 

Alt dette var gøy å se både for barn og voksne. Men ikke minst var det interessant å bli minnet på hvilken kreativ person og dyktig person Kjell Aukrust var. Han var forfatter, tegner, forteller, humorist , kunstmaler, manusforfatter...  

Aukrustsenteret

Verdens største sparkstøtting?

Tynset

Nei, det er ikke Verdens største sparkstøtting lenger - den rekorden slo visst Farsund for noe år siden. Men stor er den nå uansett, og Tynset blir likevel gjerne omtalt som Sparkstøtting-hovedstaden, har jeg forstått. Det var ikke sparkvær da vi var her, snarere tvert i mot. Det var skikkelig varmt! Men vi fikk strekt litt på beina, og det var det viktigste, selv om det ikke var verdens største lenger. Stor er den uansett, og vi er ikke de eneste som har tatt bilder av den...

Gamlebrua ved Eidsfossen

Rett nord for Tolga langs fylkesvei 30

Mest fordi vi har stoppet her før, og de to første bildene er fra 2011 som var sist for årets bilder ble rett og slett ikke så bra. Dette er en sprengverksbru fra 1836, siste gang restaurert i 1997.  Det er et fint området og har også en liten rasteplass rett ved.  Brua er ganske hemmelig, man må i alle fall lete godt for å finne noe informasjon om den. Men vi fant den første gang i NAF-boka. Ja, det var den gangen vi brukte bøker til å finne fram...  (ok da - jeg må tilstå at vi bruker det av og til i dag også...)

Røros

Endelig framme

Etter en lang dag med flere oppleveser, er vi framme på Røros.  Her skal vi bo i på Rørosvidda hotell i to netter! Det gleder vi oss til. Skal bli kjekt å få utforsket Røros litt mer enn bare en ettermiddag etter en kjøretur. For sånn har det vært de gangene vi har vært innom her på tur. 

Den turen som i dag skulle ta 2 timer og 15 minutter, tok oss rett under 7 timer! Men det er sånn vi vil ha det. Vi kan ikke bare kjøre og kjøre, vi må ha tid til å stoppe og se omkring også. Da er det deilig med sånn "korte turer" innimellom hvor vi kan stoppe mye og kose oss skikkelig. 

Dagens rute: E6 nord - Fv29 øst - Fv30 nord