Det er det som ofte er spørsmålet. Raskeste veien opp og så bruke god tid på vei nedover igjen? Det er ganske mange som foreslår det, og første gang jeg hørte det, så hørtes det umiddelbart ut som et godt forslag. Det er det sikkert også, men ikke for oss.
Starten av ferien er da vi er mest klar for ferie, mest klar for å oppleve, klar for å nyte, klar for å være underveis. Da trenger vi ikke å haste avgårde. Da vil vi heller venne hodet til å være underveis, ikke bare forflytte oss. Kjenne roen senke seg, for det kan godt ta et par dager. Selve reisen er ikke bare en måte å forflytte seg på, det er å være underveis. Eller som det ble sagt en gang - å ikke reise fortere enn at sjelen klarer å følge med. Å bruke den delen av ferien hvor vi er mest klar|e for opplevelser og kos til minst mulig opplevelser og kos for så å være slitne av å kjøre før ferien egentlig har begynt, er ikke noe for oss.
Dessuten er vår erfaring at når ferien nærmer seg slutten - når vi nærmer oss hjem igjen, da er hodet fullt av opplevelser, da er det ikke mer plass, senga hjemme roper høyt på oss og sjelen har kanskje til og med flydd i forveien. Da kjører vi alltid raskere og lengre og stopper mindre, sånn helt av oss selv, uansett hvor sent det begynner å bli.
En annen ting er at det er så mye vi har lyst til å få med oss at vi trenger (minst) to muligheter for å få det til - en på vei nordover og en på vei sørover igjen. Norge har så mye å by på, så for oss begynner nok ikke den raskeste veien før vi nærmer oss Trondheim på vei sør over igjen. Lang tid opp og raskt ned igjen, ville vært bedre for oss. Men det aller beste er å fordele det litt med en blanding av korte og lange kjøredager, helt fram til de siste 2-3. Da kan vi til gjengjeld kjøre både natt og dag...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar