På (nesten) gjengrodde stier - Haslum kirke (2016)

Her er mamma og pappa døpt, konfirmerte og gifte og broren min og jeg er døpt her - for mange år siden. Her ligger mange av mine familiemedlemmer begravet: oldeforeldre, besteforeldre og andre eldre familiemedlemmer. Haslum kirke, det var kirken med stor K da jeg vokste opp. Jeg husker hvor imponert jeg ble da jeg da vi hadde "heimstadlære" i begynnelsen av småskolen og lærte at kirka "mi" var 800 år gammel, sånn omtrent. Det var gammelt det! Og det er det jo.


I middelalderen bygget man først og fremst stavkirker i Norge, men det ble også bygget omkring 270 steinkirker, og Haslum er en av dem. Den er bygget rundt 1190 og er en av de omtrent 160 middelalder-steinkirkene som fremdeles eksisterer. Dette er en veldig typisk kirke fra denne tiden, selv om den er bygget om flere ganger, siste gang på 1920-tallet.

Kirkegården har vært i bruk siden middelalderen. Vi ruslet rundt der ganske lenge, det er et kjempefint område. Og det er stort! Kjempestort! Vi prøvde å kikke etter noen kjente graver, men skal man finne dem, må man enten ha flaks eller ha en viss peiling på hvor de er - eller ekstrem tålmodighet...

Det var veldig kjekt å rusle rundt der på kirkegården og rundt kirken. Feriens første del av "Tilbake til røttene", og det føltes godt!

Haslum kirke ligger på Haslum i Bærum kommune, nabokommune til Oslo. Dette er kanskje ikke et typisk turistområde, og det kan jeg forsåvidt forstå. Men det finnes noen godbiter her som kan være verdt å få med seg når man er i området.

Er du glad i historiene til våre gamle kirker, kan du lese om Haslum kirke HER.

Onsarvika camping, Røyse (2016)

Fra vakre og stemningsfylte Lystang, gikk veien videre til en helt annen type campingplass, nemlig Onsarvika camping i Røyse kommune, ikke så langt fra Hønefoss i retning Oslo. Campingen ligger ved Tyrifjorden og sier selv at de har "Østlandets fineste badestrand" - og det kan godt hende det.

Stranda er velholdt og fin med sandstrand og barnevennlig fordi det er langgrunt. Badestranda er åpen for daggjester som vil bruke stranda, og det ser ut til å fungere fint bl.a ved at sanitæranleggene til campingens overnattingsgjester har kodebrikker og er ikke åpne for dagsgjester. De har egne toaletter.

Campingen har mange faste gjester, og det er ikke alltid de kjekkeste plassene å besøk har vi funnet ut, selv om man ikke merker det så mye når man bor i hytte som i telt. Prismessig merker vi at vi er i mer sentrale strøk.



Men det var sol og sommer og valget av en campingplass med bademuligheter var helt bevisst og vi koste oss både på stranda og i den svært enkle hytta vi hadde.

Det var også første gang vi var borti kodebrikkesystemet til sanitæranleggene, og det er ingen tvil om at det fungerer bra. Eneste er at jeg har et litt ambivalent forhold til toaletter som er felles for kvinner og menn, selv om de er i egne rom. Det er denne treffsikkerheten da...

Hytta var enkel og grei med en hyggelig uteplass, så alt i alt likte vi oss godt på Onsarvika camping. Betjeningen var hyggelig, renholdet var bra og på tross av mange fastboende gjester, var det det rolig og fint.

Campingen har stor plass til telt, campingvogner og bobiler og er variert utvalg av hytter, fra de helt enkle til de med kjøkken og bad. Noe for enhver smak, og det er bra.  Her er det også en liten lekeplass, butikk med et enkelt utvalg av nødvendige varer, kafé med varmmat og serveringsbevilgning, vaskerom og kjøkken og som sagt: Østlandets fineste badestrand, i følge dem selv.

Mer om Onsvarvika camping kan du lese HER.

Sommerdag i Vikersundbakken (2016)

Etter et par dager i området ved Notodden, satte vi oss i bilen igjen og kjørte mot Røyse i nærheten av Hønefoss. Det startet med en kronglete tur gjennom Kongsberg midt under Jazz-festivalen fordi vi ikke stolte på gps'n som så ut til å ta oss gal vei, men vi kom oss gjennom tilslutt og første og eneste stopp var ved Vikersundbakken, Nordens eneste skiflyvningsbakke.

Vikersundbakken ble åpnet i 1936, men det var ikke før i 1966 at den var blitt ombygd til skiflyvningsbakke. Etter det har bakken blitt bygget om / utbedret flere ganger og i februar 2015 gjorde Anders Fannemel det som fremdeles er verdens lengste stående skihopp på 251,5 meter. Det har blitt hoppet lengre, men ingen har klart å gjøre det uten å falle eller være nedi med deler av kroppen.

Unnarennet er enormt! Min første tanke var at "sletta" var så utrolig kort og flat i forhold til andre hoppbakker jeg har sett. Men da vi litt senere så hvor langt ned i bakken de hopper, er det jo ikke så store farten de får "på sletta".

Det var artig å se bakken og det var absolutt verdt å stoppe her, men anlegget var særdeles lite turistvennlig / informativt. Nede ved Skiflyvningskroa, som ligger ved bunnen av bakken, stod det en lapp på døra om at den var dessverre stengt denne dagen, men Vingen var åpen. Det stod ingenting om hva Vingen var, hva slags tilbud det var eller hvordan man kom seg dit.

Vingen, eller restaurant Vingen er nettopp "vingen" på toppen av bakken, og de serverer enkle forfriskninger og skal ha en spektakulær utsikt. Dette fant vi ut ved å google litt etter at vi hadde vært der. Hvordan man så kommer seg opp dit? De tøffeste og sprekeste går opp alle trappene på eget ansvar, i overkant av 1000 trappetrinn. De litt mindre spreke kan gå opp veien som svinger seg oppover en eller annen plass som man sikkert finner om man leter, og er man ikke sprek i det hele tatt, så går det an å kjøre opp når bommen er åpen. Om man finner ut hvor man skal kjøre...  Joda, jeg er klar over at man finner sikkert om man leter, men det burde ikke være nødvendig.

Skiflyvningskroa skulle ha åpent i helgene om sommeren og Vingen har åpent i juli og august, men sjekk når for sikkerhets skyld,

Den andre tingen vi reagerte på her, var utrolig dårlig informasjon til turistene, og da mener jeg informasjon om bakken.  Det hang noen plakater i nærheten av Skiflyvningskroa, men de var flere år gamle. Synd for dette flotte anlegget at det ikke er lagt bedre tilrette for informasjon og i de minste at informasjonen som finnes ikke er i nærheten av å være up-to-date. Anlegget er heller ikke veldig enkelt å finne om man ikke leter etter det, jeg savner bedre merking både på Rv35  og i Vikersund.

Men finner man fram, er det verdt et besøk.  Og neste gang skal vi ta oss opp til vingen på en eller annen måte, for nå har vi googlet oss fram til hvordan vi gjør det...