Dag 31: Steinkjer - Øvre Årdal (2017)

"Hvorfor akkurat Øvre Årdal?", spør sjefspiloten her vi sitter og mimrer litt og rekonstruerer turen hjem fra den store Norgesturen "Langt mot Nord" for snart to år siden. Svaret er enkelt og greitt fordi det var en passelig plass å stoppe, både i forhold til dagens kjøretur og siste etappe neste dag. Men det fantes vel raskere veier å kjøre? Joda, det gjorde det, men sjefsplanlegger'n hadde fått for seg at vi absolutt skulle kjøre Sognefjellet på denne turen, og da måtte det bli nå. Ikke alle planer lar seg forandre. Og dette var en av dem...

Sola skinner, bilen er pakket, alle nødvendigheter på plass og vi er på veien før klokka ni. Første stopp skal vi gjøre allerede i Levanger hvor vi skal spise frokost sammen med noen venner hjemmefra. Litt luksus å bruke tid på det en dag om denne, men vi gjør det likevel. Vi skal kjøre omtrent 50 mil, litt over 8 timer rein kjøring. Så da passer det greitt med litt kaffe og frokost før vi setter igang. Ingen sightseeing i dag, bare nødvendige stopp underveis.

Først noen mil langs (Trondheims)fjorden, og denne gangen passerer vi Trondheim godt utenfor rushtiden, så det går fort og greitt sørover langs E6. Dette er jo de området som har det med å bli et område vi bare kjører gjennom og hver gang bestemmer oss for at "neste gang" skal vi stoppe her...

Neste gang, ja. Her lager de ny vei til neste gang... en av de mange plassene de holder på med det.

Denne gangen stoppet vi ikke på Dovrefjell engang, vi bare "raste" sørover, langs elver og småskog, over fjellet og ned Gudbrandsdalen.

180 mil etter at vi koblet oss på E6 i Lakselv, tar vi av igjen i Sel, litt nord for Otta. Takk for denne gangen E6! Nå tar vi av over til Vågåmo hvor vi for alvor snur mot vest og hjem igjen.

Vågåvatnet ligger så grønt og fint der, og det fine været vi har hatt så langt, begynner å bli truet av skyer og regn i vest. Rett før Lom treffer været oss, men ettersom dette antageligvis er siste sjanse før fjellet, stopper vi i sentrum for å handle med oss litt mat til kvelds. Det er over 6 timer siden vi dro fra Steinkjer, og nå er Sognefjellsveien neste.

Det er fantastisk grønt og flott og gråværet gjør det nesten litt trolsk også. Nå er vi virkelig midt i fjellheimen. Norge har så mange flotte fjelloverganger, og Nasjonalturistveg Sognefjellet er absolutt verdt turen. Fra øst starter den grønn og frodig og eventyraktig og omringet av høye fjell. Veien går fra over 1400 moh helt ned til Sognefjorden.  Men så langt skal ikke vi denne gangen. Vi skal ta av ved Turtagrø og krysse over og kjøre Tindevegen over fjellet og ned til Øvre Årdal.

Vi lurte fælt på hvor vi skulle, for gps'n var sterkt uenig med oss og begynte allerede langs Vågåvatn og fortelle at vi snart skulle ta av for å kjøre Valdresflya. Kjøreplanen min, der i mot, sa klart og tydelig at vi skulle fortsette rett fram og så ta en vei vi ikke fant på noen kart og kjøre over til Øvre Årdal der.  Jeg må innrømme at det kilte litt i magen og selv etter at vi svingte av ved Turtagrø, var vi litt spente på hvor vi kom til å ende. Vi var trøtte og slitne og ikke opplagte til noen uplanlagte ekstra mil, men det ble det heldigvis ikke heller.

Heldigvis var det ingen grunn til uro. Veien var der den -  den 32 km lange Tindevegen mellom Turtagrø og Årdal. Her var det vilt, vakkert og tidvis øde.  Vi kom oss trygt og godt over og omtrent 11 timer etter at vi kjørte fra Steinkjer, kom vi ned til Øvre Årdal og kort etter fant vi campingplassen vår, Utladalen camping.

Det var grått, vått og litt småkaldt, så heldigvis hadde vi valgt oss ei hytte med toalett denne gangen. Nå var det bare å få i oss litt mat, finne senga og være klar til siste etappe neste dag!

Utladalen camping nettside

Sånn i ettertid så er vi enige om at dette var en veldig fin strekning å kjøre, spesielt Tindevegen som vi ikke har kjørt før. Det frister virkelig til gjentagelse, men da skal det ikke være siste etappe av ferien hvor vi egentlig er på vei ut av feriemodus.  Sognefjellsveien (Nasjonal Turistveg Sognefjellet) har vi kjørt før, og den anbefales også. Å kjøre over Dovrefjell er langt mindre spektakulært, men det er noen eget likevel, bare ordet "Dovre" gir oss jo nasjonalfølelse til langt oppover ørene. Men i dag ble dette en transportetappe for oss.

Dag 30: Namskogan - Steinkjer (2017)

I dag er planen å gjenoppleve noen gamle minner og gjøre noe annet enn å bare kjøre - vi skal bare kjøre en lite halvtime og så skal vi tilbringe noen timer i Namsskogan Familiepark. Der har vi vært før, og det er alltid kjekt å gjøre noe vi har gjort før... vi må vel bare innrømme at vi er glade i å gjennomoppleve ting og gamle minner... Men så er det snart slutt på ferien da - vi har vært en måned på tur, og vi er rett og slett lei - vi vil hjem!

Vi er gode til å planlegge, men vi er heldigvis også gode til å forandre på planene når det trengs. Hytte er allerede bestilt hytte i Steinkjer, så vi bestemmer oss for å kjøre rett dit. I Steinkjer kan vi gå ut for å ta oss en god middag, ta kvelden tidlig og lade opp til en lang kjøredag i morgen. På den måten gjør vi kjøretiden hjemover en dag eller to kortere.  Ganske typisk egentlig, når vi begynner å nærme oss hjem, vil vi hjem. Vi feirer avgjørelsen med å stoppe og koke kaffe på en trivelig rasteplass! Nå har vi både brukt grillen og kokeapparatet, så da kan vi dra hjem med god samvittighet...

 

For fjerde gang sjekker vi inn på en enkel og grei hytte på Guldbergaunet camping i Steinkjer. Sentralt, rent, pent og hyggelig - og rimelig! Vi sjekker inn, gjør en rask ompakking sånn at vi er klare for en lang kjøretur i morgen, pudrer nesen og drar inn til sentrum for å å oss en bedre middag.