Dag 16: Stabbursdalen - Vestre Jakobselv (2017)

Nå har vi kommet til dag 16 på tur og hele familien er fremdeles samla. Vi har blitt kjempegode til å pakke bilen og vaske hytta og komme oss videre. Men jeg må innrømme at natt til i dag var fæl, altfor varmt og altfor mye knott. Så selv om vi kunne sove litt lenger i dag, var vi forholdsvis tidlig oppe likevel. Vi tok frokosten med oss - som vanlig, men først gjaldt det finne litt frokost til bilen også. Det gjorde vi - til den nette pris av 16.49 pr liter...

I dag går turen mest østover, over fjelloverganger og langs fjorder. Først langs Porsangerfjorden, over Børselvfjellet, langs Laksefjorden, etterhvert over Ifjordfjellet, til Tana og så ender vi opp ved Varangerfjorden i nærheten av Vadsø. Nå er vi ikke bare langt nord, men langt øst også.

Chappiljok

Frokosten ble inntatt på stranda i Chappiljok ved Porsangerfjorden. Rundt kryr det av interessante plasser hvor vi kunne ha stoppet. Det ble meldt om reinflytting i Roddenes, ikke så langt herfra, men dessverre var vi enten litt for tidlig eller litt for seint ute. Etter å ha tilbragt noen timer med "Reinflytting minutt for minutt" på NRK i vinter hadde det jo vært veldig kjekt å havnet midt oppi det. 

Det er ikke bare bensinprisen som er høyere her i nord, fartsgrensene er høyre også... ikke akkurat sånne 90-veier vi er vant med i sør. Plutselig kom tåka også, men heldigvis ble den aldri så lav at det påvirket kjøreforholdene noe særlig. Dette var i det hele tatt dagen for svært varierende vær. 

I Kunes stoppet vi for å strekke litt på beina. Ellers hoppet vi over det meste av planlagte stopp. Vi rett og slett litt slitne og litt metta på opplevelser og natur fremdeles. Planen var å stoppe ved Adamsfossen ved Laksefjorden, men vips så hadde vi kjørt forbi. Vi skal tilbake samme vei, så da har vi noe å gjøre på vei sørover igjen også. I Rustefjellbma stoppet vi og fylte på med is og kjøresnop, gjorde et nødvendig ærend og strakk litt på beina før vi kom oss inn i bilen igjen.

Tana bru

Tana bru er ikke bare brua som krysser Tana-elva, men også navnet på administrasjonssenteret i Tana kommune. Det var hit den sovjetiske armeen hadde kommet da Hitler beordret tvangsevakuering av Finnmark og nordre del Troms den 28. oktober 1944. Den brente jords taktikk. Ordren avsluttet med: "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass". Brua ble sprengt for å stoppe russerne, og den ble gjenåpnet i 1948. Det var nok ikke akkurat dette vi tenkte på da på kom til Tana bru. Vi var mer opptatt av at vi begynte å nærme oss dagens endepunkt og det var deilig å se skiltet mot Vadsø.

Gornitak rasteplass, Varangerfjorden

Et kvarters tid etter at vi passerte Tana bru, kom vi til Varangerbotn hvor Varangerfjorden, Norges eneste østvendte fjord åpenbarte seg. Dette er et utrolig fascinerende område hvor vi kunne tilbragt masse tid. Her starter Nasjonal turistveg Varanger og langs den finnes sjøsamisk historie, krigshistorie og spor etter 11.000 år gammel bosetning blandet med rikt fugleliv. Nå nøyde vi oss med et stopp på Gornitak rasteplass, en veldig fin og godt tilrettelagt plass.

Nesseby kirke

Nesseby kirke ligger så ensomt til der nede ved fjorden. Den klarte å unngå å bli brent under andre verdenskrig, og da bygda skulle bygges opp, valgte de å bygge litt lenger oppe. Så den ligger her ned for seg selv. Vi har vært her før, og jeg kjenner ennå følelsen jeg hadde da vi satt inne i kirken og kjente på atmosfæren og nesten en følelse av ensomhet og sikkert masse gjemt historie som satt i veggene. Denne kirken gjør noe med meg. Det hele er nesten litt trolsk, om det er lov å si det om en kirke.

Vestre Jakobselv camping

Dagens store overraskelse fikk vi da vi kom fram til Vestre Jakobselv camping, der var vi blitt ombooket fra en hytte uten innlagt vann til en liten leilighet med do og dusj og eget rom til baksetepassasjeren. Til samme pris dom for hytta. Ingen av oss var lei oss for det. Her, i hybelen til Husmora på senteret (campingen er også bibelsenter) skulle vi være i tre netter, og selv om hyttene ser fine ut her fra vinduet i leiligheten vår, var det deilig med do og dusj og god plass.

Etter en heller grå dag, skinte sola opp og det var riktig fint ute da det nærmet seg midnatt.  Blir aldri lei av dette vakre lyset som står på natten gjennom!

Dag 15: Fra Kvænangsfjellet til Stabbursdalen - Endelig Finnmark (2017)

I dag våknet vi opp til gråvær, tåke og lett regn. Etter en god frokost på Gildetun satte vi kursen videre nordøstover mot Finnmark. Det ble en rolig tur med langt mindre naturopplevelser enn de siste dagene. Ikke fordi de ikke finnes, men delvis pga været og delvis fordi hodet rett og slett trenger noen dager uten så mye inntrykk innimellom. I tillegg skal vi kjøre akkurat denne veien tilbake igjen, så vi trenger ikke få med oss alt nå.  Når det er sagt, så har jeg stor sans for Finnmarkskysten også. Fjordene her er større, bredere og "rundere" enn lenger sør - og fjellene er rundere, "snillere" og ikke så spektakulært vakre som de vi så i går. Men så er det det med å være her da, så langt nord, med blått hav så langt man ser, helt til Nordpolen. Det er mektig og en helt egen stemning og følelse. Og så er det all historien. Her har det bodd folk i tusenvis av år,  her er det tydelige spor etter landhevinger fra Istiden, flere tusen år gamle helleristninger og ikke minst mye vond og tankevekkende historie fra 2. verdenskrig.

Og nettopp krigshistorie ble det vi prioriterte i dag.  Det var kanskje en litt spesiell del av historien, for det handlet ikke først og fremst om lokalbefolkningen, selv om de selvfølgelig var involvert også. Det handlet om det tyske krigsskipet "Tirpitz" som lå i dekning i Kåfjord i en lang periode av krigen. I Kåfjord finnes det et privat lite museum, Tirpitzmuseumet. Her tok vi dagens stopp, en interessant times tid. Anbefales virkelig.

Den opprinnelige planen vår var å stoppe på "Porten til Finnmark" i Langfjordbotn for å feire at vi hadde endelig krysset grensa til Finnmark, men akkurat som sist vi var her, så var det til vår store skuffelse stengt, og denne gangen var det ikke vær til å raste på utsiden. Dumt når åpningstidene på nettsiden ikke stemmer med virkeligheten. Det ble til at vi stoppet i Alta i stede for, både for å handle og for å få oss litt mat. Vi endte på Sentrumsgrillen og det var virkelig en positiv opplevelse. Det var enkel og rask mat med god smak til en grei pris. Akkurat det vi trengte.

Fra Alta blir det et godt stykke med fjelloverganger og innland, blant annet over Sennalandet og mellom Skaidi og Olderfjord. I Olderfjord traff vi endelig havet igjen og Porsangerfjorden bredde seg ut i alle sin prakt.

Det var flere steder her vi kunne tenke oss å stoppe, men nå ville vi bare kommer fram til dagens endepunkt: Stabbursdalen Resort, der Stabburselva, kjent for sin storvokste laks, møter Porsangerfjorden ganske langt inne i fjorden. Her var vi klare for en rolig kveld og oppladning til neste dag, for da ligger det en lang kjøretur foran oss. Været passet for en innekveld også, og ikke minst var det helt greitt å stenge seg inne - og myggen ute. For mygg var det her, selv om det ikke var på langt nær så ille som i Karasjok for tre år siden.

Vel, myggen lot seg stenge ute, men her fikk vi et gjensyn med knotten, og den lar ikke myggnettingen stoppe seg her heller. For selv om Finnmarksmyggen er kjent for å være stor og kraftig, så er knotten akkurat like ubehagelig liten her som på Senja.