Feriedag nummer to... Vi kunne spist frokost og nytt det fine været og utsikten før vi dro videre. Men det er ikke helt oss. Av og til hiver vi innpå ei skive i full fart mens vi pakker, eller i alle fall mannen i huset gjør det, han er mer glad i frokost enn meg... Men denne dagen skulle vi bare en liten times kjøretur til Kinsarvik hvor både vi og Elinor kunne få frokost. Vi satset også på at vi kunne få med oss noen moreller på veien, og det fikk vi! Eller få og få, vi kjøpte dem selvfølgelig, og de var verdt hver krone!
Dagens endepunkt er Geilo hvor vi skal feire svigermors 80-årsdag på Vestlia Resort og planen er å stoppe i Eidfjord og ved Vøringsfossen og kanskje en plass å spise litt sånn at vi ikke blir altfor sultne før kvelden-før-bursdags-middagen.
FROKOST OG LADING I KINSARVIK
I Kinsarvik er det to ladestasjoner med hurtigladere, en ved Esso på vestsiden og ved Mikkelsparken på østsiden, gangavstand mellom dem. Vi stoppet på Esso for der visste vi at det også var bord til å raste på, om vi var så heldige at det var ledig. Fin utsikt er det her også, i alle fall for den av oss som sitter "riktig" vei... Vi elsker å raste! Det er det som er av av søylene i "ferie-følelsen". I alle fall når været er så fint som nå. I dårlig vær kan det fort bli å hive i seg ei skive i bilen.
Etter en liten en liten rusletur for å få opp blodsirkulasjonen i beina var vi på veien igjen. Veien er fremdeles smal - alt fra litt smal, til veldig smal, og på det smaleste er den lysregulert for å hindre nesten umulige passeringer med store lastebiler og bobiler. Egentlig er bobilene ofte de "verste" - de har gjerne de minst erfarne sjåførene. Det er utrolig hva yrkessjåførene får til, i alle fall de mest erfarne. Vel, denne gangen gikk det helt smertefritt! Det pleier jo det da, men det er noen sommerfugler i magen nå og da.
ISKREM I EIDFJORD
Andre stopp er i Eidfjord - av to grunner. Vi hadde avtalt å møte andre i familien der og vi skulle spise is hos Dolce Vidda! Det er virkelig verdt å stoppe der. De holder til i en liten kiosk på kaien og har kjempegod Italiensk-inspirert is. Deilig å strekke litt på beina også, selv om kjøreturen ikke hadde vært så lang. Personlig er jeg ikke så veldig glad i disse cruice-skipene som ligger der og gjerne skygger for den fine utsikten og forurenser både natur og opplevelsen. Men det nytter vel ikke å komme unna dem... Vel, isen smakte godt uansett, og det var kjekt med en liten prat med resten av familie. Vi er ganske nøye på å ikke kjøre for lenge av gangen - maks 1 1/2 time av gangen om det ikke er spesielle forhold som gjør at vi må kjøre lenger.
SIGHTSEEING VED VØRINGSFOSSEN
Vøringsfossen er antageligvis, eller ganske sikkert, Norges mest kjente foss. Den har vært kjent i mitt liv siden vi dro over fjellet til Bergen da jeg var 5 år eller noe sånn. (Og det er et par år siden, minst) Det var den første ferien jeg var på som ikke var på hytta til onkel Gunnar på Rødtangen. To vidt forskjellige ting som ikke erstatter hverandre. Hytta til onkel er fremdeles et veldig godt minne om lykkelige, sorgfrie, lekne sommerferier.
Vel, tilbake til Vøringsfossen... i Måbødalen, vest for Hardangervidda - eller "Måfådalen" som vi av og til kalte den da vi var yngre og Rv7 var MYE smalere og mer svingete enn i dag... Det kunne føles som man kjørte den litt på måfå, spesielt om man møtte en buss i en av svingene. Fossen har et fritt fall på 182 meter. Den er regulert, men om sommeren skal det gå en viss mengde vann gjennom dem sånn at man fremdeles kan nyte den som turist. Nå er det også godt tilrettelagt sånn at det er mindre farlig å være her. Ikke at det var så farlig før, i alle fall ikke for folk flest. Men det er dessverre alltid noen som ikke skjønner at naturen ikke er Disneyland og at man må vise respekt for skilting og at "farlig" ikke betyr å brekke beinet eller få noen blåmerker, men at man rett og slett kan dø. For noen år siden stod vi her med hjertet i halsen og så på et par utenlandske turister som klatret over gjerde og beveget seg farlig nær kanten. Det gikk bra den gangen, men bare noe dager etter at vi kom hjem, leste vi i avisa at en person hadde falt i fossen og omkommet.
HARDANGERVIDDA
Siste etappe denne dagen var over Hardangervidda til Geilo. Fra Eidfjord blir Rv7 "Nasjonal turistveg Hardangervidda". Hardangervidda er absolutt ikke den mest spektakulære fjellovergangen, i alle fall ikke en fin sommerdag. Men det er noe fint likevel, og kan være dramatisk nok. Bare litt over en times tid etter at vi hadde kjørt gjennom, gikk det et ras i en av tunnelene på vestsida og veien ble stengt en stund. Heldigvis gikk det bra, ingen alvorlige skader på mennesker i alle fall.
Ellers er det problemfritt og ganske "snilt" å kjøre over her i sommerhalvåret. Om vinteren, der i mot, kan det være temmelig røft over denne åpne og flate vidda, så da blir det ofte kolonnekjøring eller at det rett og slett er stengt. Men om det ikke er spektakulært, sett med mine øyne, så er det fint likevel. Det er Nord Europas største høyfjellsplatå. Her befinner også en av de største villreinstammene i Nord Europa seg, og om utsikten ikke hele tiden går i høyden, så ser man langt - og det er vakkert på sin egen måte. Akkurat som resten av Norge. Jeg nekter å kåre "Det vakreste" - jeg vil heller nyte alt det vakre vi har i landet vårt, nyte hvert vakre / spektakulære / flotte /interessante / overraskende vi er så heldige å ha og det meste temmelig tilgjengelig også.
Vi stoppet på Dyranut for å få i oss litt mat, et par plasser for å ta bilder og så var det beine vegen til Geilo og 80 årsfeiring! En kjøretur på sånn omtrent 2 timer og 10 minutter hadde blitt til en ganske lang dag på veien. Men sånn er det å ha ferie. Veien fram er ikke bare for å komme fram, men for å oppleve, se og nyte underveis. Og det fikk vi jammen meg denne dagen også!
Dagen ente med å møte resten av familien på Vestlia Resort og en deilig middag med god service! Jeg lager ikke noe eget innlegg om oppholdet vårt der, for det var en "familie-ting" for oss.
Men kort oppsummering: Fine rom, god mat, god service, svømmehall for, bowling og fantastisk opplegg for selve 80-årsfeiringen. Tre retters deilig middag i eget rom på selve dagen med egen "hovmester" som sørget for at vi hadde alt vi trengte og som beskrev både mat og vin, egen mat til dem i familien som trengte det og til og med en liten gave og egen hilsen til Jubilanten fra hotellet.
Takk for oss, Vestlia Resort. I morgen går ferden videre Langt mot nord!
