BESSHEIM FJELLSTUE OG HYTTER

 

Selv om Bessheim fjellstue har rom innomhus, er det nå en gang hytter vi liker best når vi er på ferie. Det valgte vi denne dagen også.  Fru Lommebok er aller mest glad i det.  Og det er klart at det er viktig når vi er på langtur.  

Vi "ofrer" heller litt comfort enn å ikke kunne dra på disse turene som vi storkoser oss med.  Hytter er dessuten veldig ofte mye hyggeligere enn et hotellrom. Og onkel Tom's hytte var ikke noe unntak.  En forholdsvis stor hytte til "campinghytte" å være, med innlagt vann og godt utstyrt kjøkken og med toalett rett utenfor. Rent, pent og ordentlig, både i hytta og på sanitæranleggene. 

Det er kjekt å kunne lage egen mat også, både for oss og den omtalte lommeboka, men akkurat denne dagen valgte vi å starte "Lang-ferien" vår med en treretters på Fjellstua som lå rett over veien fra hyttene og campingplassen.  Veien kan være trafikkert, så litt forsiktig må man være.

 Bessheim fjellstua og camping

Maten smakte utmerket, omgivelsene var hyggelige og servicen helt topp - så bedre kunne det vel ikke bli.  Må være forsiktige nå så vi ikke blir altfor godt vant... I morgen blir det garantert campinghyttemat av et eller annet slag. 

Etter middag gikk vi oss en liten tur på campingplassen mens vi bare kjente at feriefølelsen strømmet på. I dag hadde vi fått det beste av flere verdener:  Fin tur på gamle trakter, flott tur over "Flye", fin campinghytte, fin utsikt og deilig mat!  Bedre går det nesten ikke an å få det. Og vi trenger ikke å ha det bedre heller, for dette er mer enn bra nok!

NESTE MORGEN

Neste morgen møtte vi denne sjarmerende dørvakta da vi kom.  Den var ikke mye folkesky i alle fall og det så nesten ut som om den ville være med oss inn å spise frokost.  Men det fikk den ikke! Vi derimot, fikk oss frokost og var klare for turen videre. Nå skal det bli noen dager med gode, gamle campinghytter.  Det gleder vi oss til!

Trøndelag neste!  

Dag 4 - Fra Geilo over Golsfjellet, Valdresflye og til Bessheim.

Omtrent midt oppå Valdresflye - dagens høydepunkt - bokstavelig talt

Bursdagsfeiringen og to fine dager på Vestlia Resort er over.  Vi er klare til å reise videre på en lang Nord Norge tur - Langt nord enda en gang.. Selv om vi har sagt at den forrige skulle bli den siste store. Det var vel ikke første gangen vi sa det... Nå har vi sluttet å si at det er den siste.... 

TAKK FOR OSS VESTLIA, RESORT

I dag går turen sydover mot Gol og over dagens første fjellovergang.  Veien over "Golsfjellet" er et fint stykke vei mellom Gol (Hallingdal) og Leira (Valdres) . Veien er tidvis litt smal og litt svingete,  men ikke i forhold til andre veier vi skal kjøre senere i ferien.  Den er ikke spektakulær på noen måte, men det er fint likevel.  En god del med "mimring" involvert også, og det er ikke å forakte. Men mest av alt er dette en transport-etappe for oss denne gangen.

FAGERNES  

Første stopp blir på Fagernes for å rusle litt rundt på "gamle" trakter.  Fagernes sentrum er ikke særlig forandret på disse årene som har gått siden jeg bodde her, så her er det deilig å være.  Det er vel sånn for oss som flytter fra et sted - vi vil helst at det alltid skal være sånn som det var den gangen...  Uansett hvor upraktisk det er for dem som bor der....  Fagernes med sine så vidt under 2000 innbyggere, er en by og kommunesenter  i Nord-Aurdal kommune. Vi hadde ikke noe spesielt vi skulle gjøre annet enn å strekke litt på beina og jeg skulle mimre litt.  Å strekke på beina og lufte hodet er viktig når man er på bilferie! Vi har vel en policy som sier at vi max kjører 1 1/2 time før vi gjør et kort eller langt "strekke-på-beina" stopp.  

Det var en gang en stasjonsbygning på Fagernes (tog)stasjon

Tenk, en gang i tida gikk det tog fra Oslo til Fagernes, Valdresbanen.  Det var tider det. Jeg har kjørt den strekningen noen ganger.  Stasjonsbygningen er der fremdeles, det er bare ikke stasjonsbygning lenger! I dag må man nok nøye seg med bussen, om man ikke vil kjøre selv. Har kjørt Fagernes - Oslo og omvendt med tog noen ganger. Det første toget på banen gikk i 1906 og det siste persontoget forlot stasjonen nyttårsaften i 1988. Deretter var det en periode med godstog og det ble forsøkt med turisttog, men banen forfalt og i 2009 var det dessverre slutt.

Det burde gått mye mer tog i Norge, spør du meg. I dag går det buss både til og fra Oslo og til og fra Bergen.  Det er et godt alternativ, men det var noe med toget da.   Når det er sagt kjørte jeg buss fra Fagernes (eller egentlig helt fra Bagn)  til Bergen her for et par uker siden og det var en flott tur gjennom Valdres, over Filefjell og så om Lærdal og Flåm.  Det er sånn at jeg seriøst vurderer dra på buss-ferie, ikke bare bil-ferie. 

Strandefjorden ligger (heldigvis) der den alltid har gjort og ser omtrent ut som den gjorde "den gangen" -  det er fint å rusle rundt her.  Det går til og med an å bade om været frister til det. Den er en del av Begnavassdraget som starter med Begna på Filefjell, ender ut i Sperillen i Ådal og kort sagt til slutt ender ut i Drammenselva.... et godt stykke det!

Det er ikke bare Begna som renner ut i Strandefjorden, det gjør Neselva som kommer fra Øystre Slidre også.  Det jeg husker best om den elva er hvor isende kaldt det var å gå over her om vinteren på en skikkelig kald dag.  Fuktigheten fra elva kombinert med 20 kalde grader, var ikke direkte behagelig. Vel, litt mimring på gamle trakter, og så var det klart for å finne igjen bilen - vi må komme oss videre.

 

Øystre Slidre

Neste planlagte stopp er på Beitostølen for å lade. Forhåpentligvis mindre kaos enn sist vi var her (2021).   Men helt direkte blir det ikke. Vi er tross alt på mine "gamle" trakter, og det passer godt å strekke litt på beina ved Hegge stavkirke.

HEGGE STAVKYRKJE

Hegge stavkirke er fra 1216 og ligger fint til opp i lia i Hegge, Øystre Slidre.  Kirka er fremdeles i bruk som sognekirke. Vi har vært her flere ganger før, men klarer alltid å komme når kirken ikke er åpen, så vi har fremdeles ikke vært inne i den. Men plutselig en dag...  Valdres Turistkontor har oversikt over åpningstiden.

Uansett er det fint å rusle litt rundt her og nyte utsikten nedover og oppover dalen.

Mer om kirka kan du lese HER.

LYSKAPPELET PÅ BEITOSTØLEN

Nest siste etappe er til Beitostølen hvor vi tenker at det er på tide for Elinor å få seg litt påfyll også. Ved "inngangen" til Beitostølen, ved Helsesportsenteret  ligger "Lyskapellet", et lite , men veldig spesielt kapell som er bygget av midler som ble testamentert fra Anna og Erling Stordal, i tillegg til innsamlede midler og donasjoner.  Erling og Anna klarte dessverre ikke å realisere prosjektet før de døde, selv om de hadde lagt ned mye arbeid med det.  Men heldigvis ble det bygget likevel og 31. oktober 2000 ble kapellet vigslet av biskop Rosemarie Køhn. 

Her er det absolutt verdt å stoppe, om det så bare er for en stille stund i vakre omgivelser og en fredelig atmosfære.  Kapellet ser nesten ut som en mellomting mellom en liten låve og et stabbur...  Kan kanskje ikke si at det er vakkert, men det er noe godt med det, fint og godt på en egen måte. Vi har vel alle behov for en stille stund med plass til egne tanker eller ingen tanker av og til.  Noe vi burde sørge for oftere antageligvis.

Det er ikke bare utenfra bygget er spesielt. Inni er det enkelt, ganske "strippet" - noe som gir god plass til ro og tanker, og så et utrolig vakkert glassmaleri som fort kunne blitt "glorete" oppi resten av enkeltheten. Men som bare passer så godt inn og som gir både ro og trygghet. 

Det er ingen spesiell arkitekt som har tegnet kirken.  Bygget er inspirert av en kirkemodell fra Vestre Slidre.  Utsmykkingen er laget og inspirert av forskjellige kunstnere, inkludert Ferdinand Finne.  Hans tegninger la grunnlaget for det flotte glassmaleriet som, på en positiv måte, dominerer kapellet.  Det dominerer, men overtar ikke - det passer bare så utrolig godt inn.  Vakkert. 

Torsdager fra 17.30 - 18.30 er det "Den gylne time" i kapellet - en time til ro og ettertanke.

Lyskapellet Beitostølen den gylne time 

 

VALDRESFLYE NESTE!

Da er vi endelig klare for siste del av dagens ikke så lange, men likevel lange tur.  Det er en grunn til at vi for det aller meste ikke velger så lange dagsetapper.  Å være underveis er også en del av å være på tur.  Det er viktig for oss. Nasjonalturistveg Valdresflye er på det høyeste 1389 meter over havet.  Veien går ganske gradvis både opp og ned, og er nok i likhet med Hardangervidda ikke en av de mest "spektakulære" veiene, men veldig flott og spesielt når man kommer opp på vidda. Da er det vidder og fjell så langt man kan se. 

Her har vi kjørt her flere ganger før og stoppet både for å beundre utsikten, trekke frisk fjelluft, spise litt / raste, ta bilder...  Noen ganger kan det være veldig kaotisk, spesielt når man skal ut på veien igjen. Det er gjerne flere som stopper enn det det er plass til på enkelte utsiktspunkter. Så vær obs!  Det kan også være verdt å ta en avstikker til Gjendesheim som ligger ved innsjøen Gjende og er utgangspunkt for en å gå over Besseggen.  Det er en flott tur, men det er ingen "spasertur", så her må man være beredt!  

Veiens høyeste punkt er på 1389 meter, Norges nest høyeste fjellovergang.  Den høyeste er Sognefjellsveien - 1444 meter.  For oss ble det bare en liten stopp på "toppen" denne gangen.  Vi hadde ikke kjørt så langt, men som vanlig, brukt ganske lang tid. 

 

BESSHEIM FJELLSTUE OG CAMPING

Nå lengtet vi etter å komme oss i hytta og få servert middag på Bessheim Fjellstue og hytter litt lenger nord på veien.  Selv om vi hadde kommet til "duk og dekket bord" de to siste dagene, bestemt vi oss for å feire at "NÅ er vi virkelig på ferie" med "middag Bessheim før vi er over i "campinghyttemat" det meste av resten av ferien. Det var verdt det, for maten smakte nydelig!

Mer om det i neste innlegg! 

Dag 2 - På vei til Geilo med stopp ved Vøringsfossen

Feriedag nummer to...  Vi kunne spist frokost og nytt det fine været og utsikten før vi dro videre.  Men det er ikke helt oss.  Av og til hiver vi innpå ei skive i full fart mens vi pakker, eller i alle fall mannen i huset gjør det, han er mer glad i frokost enn meg...  Men denne dagen skulle vi bare en liten times kjøretur til Kinsarvik hvor både vi og Elinor kunne få frokost. Vi satset også på at vi kunne få med oss noen moreller på veien, og det fikk vi!  Eller få og få, vi kjøpte dem selvfølgelig, og de var verdt hver krone!

Dagens endepunkt er Geilo hvor vi skal feire svigermors 80-årsdag på Vestlia Resort og planen er å stoppe i Eidfjord og ved Vøringsfossen og kanskje en plass å spise litt sånn at vi ikke blir altfor sultne før kvelden-før-bursdags-middagen. 

FROKOST OG LADING I KINSARVIK

I Kinsarvik er det to ladestasjoner med hurtigladere, en ved Esso på vestsiden og ved Mikkelsparken på østsiden, gangavstand mellom dem. Vi stoppet på Esso for der visste vi at det også var bord til å raste på, om vi var så heldige at det var ledig. Fin utsikt er det her også, i alle fall for den av oss som sitter "riktig" vei...  Vi elsker å raste!  Det er det som er av av søylene i "ferie-følelsen".  I alle fall når været er så fint som nå. I dårlig vær kan det fort bli å hive i seg ei skive i bilen. 

Etter en liten en liten rusletur for å få opp blodsirkulasjonen i beina var vi på veien igjen. Veien er fremdeles smal - alt fra litt smal, til veldig smal, og på det smaleste er den lysregulert for å hindre nesten umulige passeringer med store lastebiler og bobiler.  Egentlig er bobilene ofte de "verste" - de har gjerne de minst erfarne sjåførene.  Det er utrolig hva yrkessjåførene får til, i alle fall de mest erfarne. Vel, denne gangen gikk det helt smertefritt! Det pleier jo det da, men det er noen sommerfugler i magen nå og da. 

ISKREM I EIDFJORD

Andre stopp er i Eidfjord - av to grunner.  Vi hadde avtalt å møte andre i familien der og vi skulle spise is hos Dolce Vidda! Det er virkelig verdt å stoppe der.  De holder til i en liten kiosk på kaien og har kjempegod Italiensk-inspirert is.   Deilig å strekke litt på beina også, selv om kjøreturen ikke hadde vært så lang. Personlig er jeg ikke så veldig glad i disse cruice-skipene som ligger der og gjerne skygger for den fine utsikten og forurenser både natur og opplevelsen.  Men det nytter vel ikke å komme unna dem...  Vel, isen smakte godt uansett, og det var kjekt med en liten prat med resten av familie. Vi er ganske nøye på å ikke kjøre for lenge av gangen - maks 1 1/2 time av gangen om det ikke er spesielle forhold som gjør at vi må kjøre lenger. 

SIGHTSEEING VED VØRINGSFOSSEN

Vøringsfossen  er antageligvis, eller ganske sikkert, Norges mest kjente foss.   Den har vært kjent i mitt liv siden vi dro over fjellet til Bergen da jeg var 5 år eller noe sånn. (Og det er et par år siden, minst)  Det var den første ferien jeg var på som ikke var på hytta til onkel Gunnar på Rødtangen.  To vidt forskjellige ting som ikke erstatter hverandre. Hytta til onkel er fremdeles et veldig godt minne om lykkelige, sorgfrie, lekne sommerferier.  

Vel, tilbake til Vøringsfossen...  i Måbødalen, vest for Hardangervidda - eller "Måfådalen" som vi av og til kalte den da vi var yngre og Rv7 var MYE smalere og mer svingete enn i dag...  Det kunne føles som man kjørte den litt på måfå, spesielt om man møtte en buss i en av svingene.  Fossen har et fritt fall på 182 meter. Den er regulert, men om sommeren skal det gå en viss mengde vann gjennom dem sånn at man fremdeles kan nyte den som turist.  Nå er det også godt tilrettelagt sånn at det er mindre farlig å være her.  Ikke at det var så farlig før, i alle fall ikke for folk flest. Men det er dessverre alltid noen som ikke skjønner at naturen ikke er Disneyland og at man må vise respekt for skilting og at "farlig" ikke betyr å brekke beinet eller få noen blåmerker, men at man rett og slett kan dø.  For noen år siden stod vi her med hjertet i halsen og så på et par utenlandske turister som klatret over gjerde og beveget seg farlig nær kanten. Det gikk bra den gangen, men bare noe dager etter at vi kom hjem, leste vi i avisa at en person hadde falt i fossen og omkommet. 

Fossen er fin den og det var vel sånn middels stor denne gangen. Den har et fritt fall på 182 meter Resten av familien tok rusleturen ned til broen over fossen for å se den bedre, men formen min var ikke helt der. Så jeg fant meg en benk "på toppen" og slappet av mens de andre "tok seg ut". 

HARDANGERVIDDA

Siste etappe denne dagen var over Hardangervidda til Geilo. Fra Eidfjord blir Rv7 "Nasjonal turistveg Hardangervidda".   Hardangervidda er absolutt ikke den mest spektakulære fjellovergangen, i alle fall ikke en fin sommerdag. Men det er noe fint likevel, og kan være dramatisk nok.  Bare litt over en times tid etter at vi hadde kjørt gjennom, gikk det et ras i en av tunnelene på vestsida og veien ble stengt en stund.  Heldigvis gikk det bra, ingen alvorlige skader på mennesker i alle fall.  

Ellers er det problemfritt og ganske "snilt" å kjøre over her i sommerhalvåret.  Om vinteren, der i mot, kan det være temmelig røft over denne åpne og flate vidda, så da blir det ofte kolonnekjøring eller at det rett og slett er stengt. Men om det ikke er spektakulært, sett med mine øyne, så er det fint likevel.  Det er Nord Europas største høyfjellsplatå.  Her befinner også en av de største villreinstammene i Nord Europa seg, og om utsikten ikke hele tiden går i høyden, så ser man langt - og det er vakkert på sin egen måte.  Akkurat som resten av Norge.  Jeg nekter å kåre "Det vakreste" - jeg vil heller nyte alt det vakre vi har i landet vårt, nyte hvert vakre / spektakulære / flotte /interessante / overraskende vi er så heldige å ha og det meste temmelig tilgjengelig også. 

Vi stoppet på Dyranut for å få i oss litt mat, et par plasser for å ta bilder og så var det beine vegen til Geilo og 80 årsfeiring!  En kjøretur på sånn omtrent 2 timer og 10 minutter hadde blitt til en ganske lang dag på veien.  Men sånn er det å ha ferie. Veien fram er ikke bare for å komme fram, men for å oppleve, se og nyte underveis. Og det fikk vi jammen meg denne dagen også!

Dagen ente med å møte resten av familien på Vestlia Resort og en deilig middag med god service! Jeg lager ikke noe eget innlegg om oppholdet vårt der, for det var en "familie-ting" for oss.  

Men kort oppsummering: Fine rom, god mat, god service, svømmehall for, bowling og fantastisk opplegg for selve 80-årsfeiringen.  Tre retters deilig middag i eget rom på selve dagen med egen "hovmester" som sørget for at vi hadde alt vi trengte og som beskrev både mat og vin, egen mat til dem i familien som trengte det og til og med en liten gave og egen hilsen til Jubilanten fra hotellet.  

Takk for oss, Vestlia Resort.  I morgen går ferden videre Langt mot nord!

Lofthus og Lofthus camping - igjen og igjen

JULI 2024

Lofthus, tettsted (596 innbyggere) i Ullensvang kommune i Vestland fylke.  

Dette er "fruktbygda" i egen person, eller kanskje man skal si "egen bygd"? Den omtales gjerne som "Frukthagen i Hardanger".  Her dyrkes det moreller, plommer og epler.   Langs veien er det salgsboder hvor man kan kjøpe frukt og / eller fruktprodukter - alt etter sesong. Noen steder betjente, andre steder selvbetjeningsmetoder hvor man tar det man vil ha og Vippser til et oppgitt nummer eller man legger kontanter enten i et pengeskrin eller putter dem ned i en åpning i bordet.    Fantastisk at det går an å ha det sånn!  Jeg håper at de (få) som stjeler i stede for å betale, får skikkelig vondt i magen etterpå....  

Om ikke frukthagene gjør området vakkert nok, er Lofthus omgitt av fjord og fjell, man føler seg nesten midt i et maleri. Igjen og antageligvis til det kjedsommelige: Utsikten er magisk, både nede i bygda og oppe fra fjellsidene.  Nå skal jeg prøve å ikke skrive det flere ganger...  prøve, ikke love... 

Etter noen hektiske dager med siste innspurt og gjøremål og pakking, er dette en perfekt plass å starte ferien på.  Lofthus er akkurat passe langt for en start-etappe for oss, og rett og slett en nydelig plass å være.  Vi pleier forresten å bare kjøre et kort stykke første dagen, for uansett hvor mye vi planlegger og organiserer, blir det alltid litt hektisk i sluttspurten. Da er det deilig å ikke skulle kjøre så langt første dagen.

Litt oppi fjellsiden her på Lofthus ligger Lofthus camping, en av våre favoritter, og dagens endepunkt.  Enda en av de perlene av campingplasser hvor vi havnet mer eller mindre tilfeldig for 10 år siden.  Eller tilfeldig og tilfeldig.  Det var vel fordi den lå akkurat i passe avstand for en første-etappe når vi kom hjem fra Mallorca klokka to natt til reisedagen...  Etter det var vi fortapt og elsker å være her, enten det er for en kort kveld og natt eller for flere dager. 

Plassen selv skriver at de ligger "midt i frukthagen" - og sånn er det. Det er et fint område å rusle seg en liten ettermiddags- eller kveldstur i, både på campingplassen og langs veien. Da kjenner man virkelig at roen senker seg. Det er ikke håpløst langt å gå ned til fjorden og sentrum heller om man har lyst på en litt lengder tur. Det er vel omtrent 1 1/2 kilometer ned, om det ikke finnes en eller annen snarvei som vi ikke har sett.

Det var grått og tåkete da vi kom, men vi må ha vært snille og greie i det siste, for værgudene sørget for sol og blå himmel ganske fort. Det er forresten ganske fascinerende når tåka eller skyene ligger lavt også, vær trenger ikke alltid være sol og blå himmel for å være fint!   Er vi på ferie i Norge, så følger det ikke med noen værgaranti, og vi vet at været kan skifte fort veldig mange steder, begge veier selvfølgelig. Sånn er det bare! Punktum!

"Den enkleste hytta uten vann og uten do, men med magisk utsikt og en vidunderlig ro"

Dette er campingplassen med den vakre utsikten og variert utvalg av hytter, inkludert de små og litt billigere  med akkurat det vi trenger denne første feriedagen: seng, strøm og kokeplate, utsikt, frisk luft og ro.   Hyttene har blitt pusset opp siden sist vi var her. Luksus er det dog ikke, men mer enn bra nok for oss.  600,- kroner for en natt passer lommeboka vår bra i alle fall.  Det er verdt det minuttet det tar å gå fra hytta og over til sanitæranlegget med toaletter, håndvasker og dusjer. Ved inngangen til campingplassen er det kokemuligheter om man trenger med den ene kokeplata som er i hytta. For oss holdet det lenge - vi hadde planlagt for akkurat det. Vi skulle bare slappe av, spise og sove - og det gjorde vi. 

Biffsuppa fra Lundal, kjøpt på Åkrafjordtunet på veien hit,  trengte bare en kokeplate og smakte utmerket sammen med den lokale øl'n som var fra samme sted.   Følelsen av at nå - NÅ - er ferien endelig her er deilig, og vel fortjent om jeg skal si det selv..!  Uten å utdype for mye, så har vi hatt noen tunge ting i familien de siste par årene, så denne ferien er både etterlengtet og viktig for oss.  

Ferien er i gang, og vi gleder oss til 5 uker minus en dag på veien!  Ellinor er klar for sin andre store "Langt-nord-tur", og det er vi også.