DØMT TIL ILD OG BÅL... - VARDØ OG HEKSEMONUMENTET PÅ STEILNESET (2021)

Minnehallen på Steilneset

"The Damned, the Possessed and the Beloved"

Noen ganger kommer man til en plass som gjør inntrykk langt inni sjela i det øyeblikket man trår over terskelen. Eller kanskje var det ingen terskel engang. Vi kom inn i et langt smalt mørkt rom, bare lyst opp av en lyspære ved hver minneplakat med navn og historien til hver og enkelt av de 90 kvinnene og og  ene mannen, som ble dømt for å være hekser etter å ha blitt misshandlet eller rett og slett torturert til de tilsto. Deretter ble de brent levende på bålet. Dessverre ble stillheten avbrutt av et lite følge som tydeligvis manglet enhver fintfølelse. De pratet og lo og syntes det var rasende festlig at en av "heksene" het det samme som en i følget og forkynte høylytt at de ikke skjønte at dette var noe å bry seg om - det var tross alt 400 år siden. Vi andre var tydelig preget av og kjente nok på denne mørke delen av historien vår. Det var både interessant, vondt og tankevekkende. 400 år er lenge siden. Folk brennes ikke på bål i Norge lenger, men det finnes fremdeles mennesker i verden som blir mishandlet og drept fordi de er den de er eller tror på det de tror på. Så helt fjernt er det likevel ikke. 

Minnehallen

Minnestedet på Steilneset består av Minnehallen, den mørke 125 meter lange gangen som vi besøkte først, og skulpturen "The Damned, the Possessed and the Beloved" , laget av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois. Den består av en flamme som brenner opp fra en stol omgitt av 7 speil. Et symbol på den tiltalte og dommerne rundt. Den kjentes i magen den også. Det er virkelig et sted det er verdt å besøke, gjerne etter å ha lest litt om hekseprosessen på 1600- tallet. Den siste man vet om at ble brent i Norge ble brent på midten av 1690 tallet, men hekseprosessene fortsatte og trolldomslovene eksisterte helt fram til 1842. 

VARDØ BY

Vardø er kanskje ikke verdens mest spennende sted å besøke, og byen er på mange måter litt trist.  Men det er noe med det arktiske, litt nakne landskapet og de litt beskjedne husene. Det var fint å rusle rundt i byen uten å ha noe spesielt på programmet annet enn å se litt, spise litt og gi bilen litt strøm.  Og ikke minst fikk vi en god og overraskende beskjed mens vi var i byen. Mannen har en ganske alvorlig sykdom som han hadde fått beskjed om at ikke kunne gjøres noe med, den måtte bare gå sin gang. Men mens vi var i Vardø, kom en telefon fra sykehuslegen som kunne fortelle at de mente at de hadde funnet en årsak og dermed også en behandling som de trodde kunne virke. 

Vardø kommer for all framtid til å være en by med gode minner! I tillegg hadde jeg glemt sekken min igjen på en kafe tidligere på dagen og de ansatte der gjorde en skikkelig jobb for å få tak i meg for å gi beskjed om at de hadde funnet den. Jeg hadde ikke merket det en gang da de ringte. Heldigvis hadde jeg ikke mobiltelefonen i sekken, men i lomma, så de klarte å få tak i meg. Den hyggelig damen som ringte, tok sekken med seg hjem sånn at jeg kunne hente den der -for vi hadde dratt på en liten utflukt og rakk ikke tilbake før stengetid. 

Det ble en kontrastenes dag for oss i Vardø. Hyggelig folk, og hyggelig beskjed og et tankevekkende opplevelse på Steilneset ... Vardø leverte! I tillegg var været nydelig - strålende sol og bra temperatur. De ekstra klærne tidligere besøk hadde lært oss å ha med, trengtes ikke. Så hvem vet, plutselig er vi tilbake!