Endelig var det tid for en dagstur igjen - ingen pakking av bil, ingen rydding eller vasking av campinghytte... I dag kunne vi bare stå opp, spise frokost på kjøkkenet i "leiligheten" vår og sette oss i bilen og kjøre østover - faktisk så langt øst som det går an å komme i Norge. Nå har vi rundet halvveis på turen vår og hva passer bedre enn å dra til Europas ende... til Hamningberg. Det blir sagt at de har gode vafler der ... Det i seg selv er jo en god grunn til å reise dit... men langt fra den eneste.
Det er lenger øst enn de fleste tenker. Turen fra Vestre Jacobselv til Hamningberg tar omtrent 2 timer i den mest arktiske delen av Norge. Og som andre steder i Finmark, så er ikke naturen så spektakulær, men utrolig fascinerende, vill og annerledes enn alt annet.
Turen tar ca 2 timer fra Vestre Jacobselv og går forbi byene Vadsø og Vardø, langs flere små fiskevær og Kibergneset - Norges østligste fastlandspunkt. Her er det historie helt tilbake til middelalderen og kanskje enda lenger. Det er krigshistorie fra 2.verdenskrig, heksehistorie, middelalderhistorie, masse kulturminner blandet med sandstrender og fuglefjell. Vi skulle hatt mye mer tid her, ingen tvil om det. Det er grått og surt ute, så iskaldt at vi har ekstra tøy med oss i baggen. Vi nærmer oss en av Norges ytterkanter, og det kjennes på kropp og sjel.
Fra Vardø er det omtrent en times kjøretur ut til Hamningberg, siste del av Nasjonal turistveg Varanger. På vei utover føles det mer som om vi har kommet til månen eller en hittil ukjent planet. Vi kjører gjennom et steinlandskap som må oppleves, det kan ikke forklares. Det er enorme mengder lagdeltstein i vanvittige formasjoner, det ser ut som om noen bare har kastet rundt seg med stein. Det er goldt og det er øde og midt oppi disse "steinhaugene" ligger det plutselig en hytte eller flere. På den andre siden har du havet og og strender. Det er så spektakulært at vi nesten glemte å ta bilder.
En gang i tida var dette et av de største fiskeværene i Finnmark. Rundt år 1900 bodde det 250 mennesker her. Hamningberg overlevde 2. verdenskrig og Den brente jords taktikk, og har bebyggelse fra helt tilbake til 1800-tallet. Det har bodd folk her lenger enn det. Vi vet at det bodde folk her allerede på 1500-tallet. Her har det vært masse aktivitet og variert næringsliv. Selv om fiskeværet klarte seg gjennom krigen, trengtes det fornyelser og et nytt fiskebruk som var tilpasset tiden. Det nye bruket var klart i 1953, men havnen og moloene var for dårlige og ikke tilpasset datidens større båter. Det ble det aldri gjort noe av, og i 1965 ble det bestemt å fraflytte Hamningberg. De yngste flyttet først og i 1974 flyttet de tre siste innbyggerne, 3 eldre søsken.
Veien ut til Hamningberg er vinterstengt. Normalt skal veien åpnes til 15.mai, men i år var det fremdeles mye snø i mai. Fare for ras gjorde at det måtte sprenges bort en skavl i fjellet før arbeidet med å åpne veien kunne fortsette. Først 25. mai klokken 11.00 ble veien ferdig brøytet og åpnet. Skal man ut dit om vinteren, er det båt eller snøscooter som gjelder. Sommersesongen er kort og hektisk. Først kommer de opprinnelige beboerne og deres etterkommere tilbake til husene som nå brukes som sommerhus, og så etterhvert kommer turistene - i ganske store mengder.
På tross av turistene, er Hamningberg en stille og idyllisk plass å rusle rundt. Jeg tror at man blir litt stille og ærbødig helt automatisk av å rusle rundt i disse omgivelsene. Det er både fascinerende og vemodig og tenke på at her bor det bare folk om sommeren. Tenk på all historien som sitter i husveggene her!
Driftige hjemvendte sjeler har brukt de siste årene på å sette i stand det som nå har blitt Riisebruket, et turistanlegg med overnatting og kafe. En riktig trivelig plass som kun er åpen i juli måned. Gamle bygninger har blitt restaurert og bygget om og det har blitt en virkelig fin plass hvor det går an å få litt å bite i og litt å drikke før man setter kursen vestover igjen. Og ja, vaflene var gode! Nystekte vafler i disse omgivelsene, er verdt terningskast 6! Fiskesuppa og fiskeburgeren som vi spiste litt senere på dagen var kjempegod også.
På vei tilbake stoppet vi ved ved minnesmerket over redningsdåden som ble utført i 1894. Flere mindre fiskebåter var ute på havet da en voldsom storm kom over dem. Ingen av de store båtene som lå inne turte å gå ut for å hjelpe dem. Det var bare den helt nye redningsskøyta, "RS Colin Archer" som var i Hamningberg da, som tok sjansen på å gå ut i uværet. 37 mennesker ble reddet og ryktet om aksjonen spredde seg fort i resten av landet. Dette er muligens det som la grunnlaget for dagens "Redningsskøyta" for etter denne hendelsen ble det fortgang i byggingen av flere slike båter.
Det er lenger øst enn de fleste tenker. Turen fra Vestre Jacobselv til Hamningberg tar omtrent 2 timer i den mest arktiske delen av Norge. Og som andre steder i Finmark, så er ikke naturen så spektakulær, men utrolig fascinerende, vill og annerledes enn alt annet.
Turen tar ca 2 timer fra Vestre Jacobselv og går forbi byene Vadsø og Vardø, langs flere små fiskevær og Kibergneset - Norges østligste fastlandspunkt. Her er det historie helt tilbake til middelalderen og kanskje enda lenger. Det er krigshistorie fra 2.verdenskrig, heksehistorie, middelalderhistorie, masse kulturminner blandet med sandstrender og fuglefjell. Vi skulle hatt mye mer tid her, ingen tvil om det. Det er grått og surt ute, så iskaldt at vi har ekstra tøy med oss i baggen. Vi nærmer oss en av Norges ytterkanter, og det kjennes på kropp og sjel.
Fra Vardø er det omtrent en times kjøretur ut til Hamningberg, siste del av Nasjonal turistveg Varanger. På vei utover føles det mer som om vi har kommet til månen eller en hittil ukjent planet. Vi kjører gjennom et steinlandskap som må oppleves, det kan ikke forklares. Det er enorme mengder lagdeltstein i vanvittige formasjoner, det ser ut som om noen bare har kastet rundt seg med stein. Det er goldt og det er øde og midt oppi disse "steinhaugene" ligger det plutselig en hytte eller flere. På den andre siden har du havet og og strender. Det er så spektakulært at vi nesten glemte å ta bilder.
Veien ut til Hamningberg er vinterstengt. Normalt skal veien åpnes til 15.mai, men i år var det fremdeles mye snø i mai. Fare for ras gjorde at det måtte sprenges bort en skavl i fjellet før arbeidet med å åpne veien kunne fortsette. Først 25. mai klokken 11.00 ble veien ferdig brøytet og åpnet. Skal man ut dit om vinteren, er det båt eller snøscooter som gjelder. Sommersesongen er kort og hektisk. Først kommer de opprinnelige beboerne og deres etterkommere tilbake til husene som nå brukes som sommerhus, og så etterhvert kommer turistene - i ganske store mengder.
På vei tilbake stoppet vi ved ved minnesmerket over redningsdåden som ble utført i 1894. Flere mindre fiskebåter var ute på havet da en voldsom storm kom over dem. Ingen av de store båtene som lå inne turte å gå ut for å hjelpe dem. Det var bare den helt nye redningsskøyta, "RS Colin Archer" som var i Hamningberg da, som tok sjansen på å gå ut i uværet. 37 mennesker ble reddet og ryktet om aksjonen spredde seg fort i resten av landet. Dette er muligens det som la grunnlaget for dagens "Redningsskøyta" for etter denne hendelsen ble det fortgang i byggingen av flere slike båter.
På vei "hjemover" traff vi flere reinsflokker og vi ble like fascinerte av veien, fjellformasjonene og naturen som vi ble på vei ut. Egentlig var vi forsynte med inntrykk, men vi svingte likevel en liten tur innom Vardø. Vi kunne ikke dra forbi når vi først var her, men vi var fornøyd med sightseeing for dagen, så det ble bare et kort stopp. Vi må bare innse at vi ikke kan få med oss alt bestandig.
Vi ruslet en liten tur på Vardøhusfestning, var nede på kaien og vinket til Hurtigruta og svingte forbi kirken før dagens sightseeingtur var slutt og bilen gikk rett tilbake til Vestre Jacobselv. Det hadde vært en rolig dag full av inntrykk. Det er så spesielt å være her! Hvor heldige er ikke vi som får oppleve alt dette her!
